Posts Tagged 'poden'

I sympati med alle som venter på noe godt

Jeg hørte min mor snakke om sine graviditeter, og spesielt i forhold til dette med selve tiden det tar, hele prosessen med å bli ferdig er interessant. Med førstemann; absolutt strålende spennende fantastisk alle dager, timer og minutter. Med andremann (meg); egentlig mentalt ferdig ved rundt regnet 7-8 måned, klar som et egg. Med tredje og sistemann; ferdig ved rundet 6 måneder. Litt tidlig kanskje.

Jeg er veldig ferdig.
Klar som et egg.
Veldig, veldig, veldig klar som et egg.

Førstegangsmagen

C har hatt en tøff ventetid, og jeg er ikke den som kimser av slikt for førstegangsfødende.

Med Poden gikk alt veldig fint. (NB! Disgusto-warning! Fødselshistorie coming!)

Termindato passerte, og dagen etterpå hadde Podens føtter sparket brist i et ribbein. Jeg stod foran komfyren av egen fri vilje, hulket mine modige tårer mens jeg kokte eplesyltetøy med stjerneanis, kanel og kardemomme. Etter et par timer var jeg ferdig, tok telefonen og ringte til den kommende morfaren om ikke han kunne komme og hente meg og kjøre meg til fødselsmottaket, for jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg ellers. Det var en del overbærende blikk, og «Ja, sånt kan gjøre ganske vondt, altså, jeg husker med min sønn så…» Og giftige blikk tilbake siden absolutt ingenting kunne sammenlignes med mine smerter whatsoever. 😉 😛 Selvsagt.

Antagelig var det lite trafikk der og da, for man fikk legge seg på en benk og hulke ferdig, stor som en hval og med liten førlighet opp og ned fra benken. Belte på magen og søte sykepleiere som sa med betryggende stemmer at «Du ser jo at barnet har det sååå fint så.»
*gåogleggdegblikk tilbake, AU sa jeg, ditt, ditt…pleiertroll*

Etter en halvtimes tid kom legen for å titte med flere overbærende blikk og inn på et lite undersøkelsesrom, der hun pent spurte når termin var, samtidig som hun kikket i papirene mine. Siden det var to dager siden, utførte deg hyggelige damen en «stripping».

Dagen etter lå jeg i sengen og ville ikke stå opp, hadde vondt i ryggen, og antagelig allerede rier, uten at jeg trodde det. Samboer skulle på nattevakt samme kveld, og hadde vært på jobb på dagtid allerede. Vi begynte på middagen, pølser i brød med stekt løk og sennep og ketchup, mens vi så på Idol. Da fant vi ut at samboer ikke skulle på nattevakt den natten, vi kastet oss i en drosje til fødselsmottaket. Igjen.

Det var mange maserier og jordmor på Storken, avdelingen for «naturlig fødsel», satte akupunkturnåler med vanvittig effekt. Alt tiltok, færre rier og sterkere rier. Etter snodig forutanelse måtte lege inn for å sjekke om fostervannet var av riktig farge, noe det ikke var. Da rett over på Føden, avdelingen for litt mer trengende fødende.
Etter timer med rier, var det åpning nok for å sette epidural, noe som bare var drivende kjekt. Dette kunne vi gjøre oftere! Javisst! Føde 3 ganger for dagen jeg nå!

Fra Idol om kvelden kl. halv 9, til halv 7 morgenen etter. Liten gutt med ti fingre og ti tær, to armer og to ben, og faktisk bare ett hode. Du verden. Lille Elskede Vakre Monster er født.

Så videre til Barselloftet for å sloss mot en hær av jordmødre, sikkert med de beste intensjoner ihh til amming, førstegangsfødende og flaskemating, tilleggingsmetoder og matvaner. Vi slapp ut etter 4 dager, en dag med strålende sol og en minusgrad.

You talkin' to me..?

****Fødselshistorie over nå.****

Det som har vært slitsomt med dette svangerskapet, har vært å ikke kunne sette seg ned nårsomhelst og bare sitte og kjenne på spark og bevegelser. Å sitte og kjenne på en mage som vokser hele tiden. Å se seg i speilet og se forskjellen fra sist gang. Å måtte forsvinne på arbeid etter å ha syklet nesten-storebror til barnehage, å ha bekkenløsning i det hele tatt, et ikke-eksisterende problem ved 1.gang. Å sykle hjem igjen, som regel i sipende regn med trøtte og slitne barn på bagasjebrettet. Å stå og skjære, koke, steke, lage middag, å pakkepakkepakke for man flytterflytterflytter. Det var ikke anledning til å bare «kose seg». «Åh, samboer! Kjenn! Det sparker?» «Hæ? Åjavisstja, så det lever, ja, så kjempeflott, gryntsnork.» *gremme*

Men…det var vel en del av pakken, eller hur? Egentlig er det vel nøyaktig slik det skal være. Noe annet hadde vel egentlig vært merkelig, og jeg synes jeg kjenner samtykkende nikking og trøtte blikk i nakken fra alle de andre flerbarnsmødrende, i hele, vide verden… 😉 😛 Klart vi er takknemlige…
LIKEVEL…

I likhet med min mor, var jeg mentalt ferdig med dette svangerskapet for flere måneder siden. Jeg vil har kroppen min tilbake igjen. Jeg har lyst til å løfte ting igjen. Jeg har lyst til å kunne bøye meg ned og plukke opp ting. Jeg har lyst til å klatre i stiger og spikre ting, skru ting, dunke ting. Jeg er møkk lei av å be om hjelp til alt. Jeg har lyst til å gå fort igjen. Jeg vil ha på meg sko jeg kan knyte! Jeg vil sykle! Jeg vil ha kroppen min tilbake igjen!

På den annen side; kanskje dette er en leksjon i ydmykhet, kanskje det er meningen at jeg skal lære å be om hjelpen, kanskje det er en større mening med den biten der.

Vel, til helvete med den.
Hvis ikke det skjer noe i løpet av de neste 5 dagene tar jeg bagen min og legger meg ned på parkeringsplassen utenfor Kvinneklinikken, og truer med å bli liggende. Ja, jeg ringer avisen hvis det ikke skjer noe på de første 2 timene. Jeg tuller IKKE.

Advertisements

Hva som egentlig har skjedd siden mai

Det har skjedd så utrolig mye, og min munn har vært lukket med syv segl av egentlig forskrudde grunner. Det finnes fårete grunner til ting, og jeg mener bestemt at dette bare har vært halvfårete, og nå skal dere få høre.

I slutten av mars sluttet jeg som vikar i jobben min som 1. linje call-senter medarbeider hos en større brebåndsleverandør. En helt fin jobb, men når arbeidstiden ble endret nevneverdig var det ikke noe vi kunne holde ut med uten å få samboeren min til å slutte i sin faste stilling som nattevakt. Ikke økonomisk forsvarlig på en prikk. Uten fritak for kveldsvakt sluttet jeg, fikk en velfortjent utelukkende positiv attest, og gikk i nesten 2 måneder arbeidsledig der det ble vasket vinduer, ryddet i skap og herjet i heimen med ting som man bare ikke fikk til å herje med til vanlig. Ikke husmorferie, men ferie til å leke husmor! Glitrende! Yiha, I kick some hybekamelkaravane-ass!

Tilbrakte så to uker som vikar for edderkoppkvinnen i en kjempefascinerende etat, med et kort innblikk i hvordan kommunale etater fungerer. Våknet midt på natten med svettetokter, lengre reisetid, innviklede interne rutiner på alt mulig som ingen andre enn den jeg var vikar for kunne fortelle meg hvordan fungerte. Jeg ble der bare de to ukene jeg signerte for i begynnelsen, hyggelige og fine og hjelpsomme medarbeidere til tross. Jeg var helt klart ikke DEN edderkoppkvinnens likestilte. Respekt.

En stund til med hjemmeherjing og smådepping, ulogisk dårlig samvittighet for å ikke tjene noen penger til vårt samlede forbruk. Så, en spennende telefon fra vikarbyrået.

En stilling ledig der jeg jobbet før, men en annen avdeling med arbeidstid fra 8-16. Hev meg rundt; intervju, og kontrakt ikke lenge etter. Forlenget raskt etterpå. Kjempefornøyd. Nye ting å sette seg inn i, lære seg å se systemet fra en annen side enn det jeg hadde vært vant til i de 9 månedene jeg jobbet på en annen avdeling. Nye medarbeidere, annet miljø, for ikke å snakke om en sjef jeg har kjemperespekt for. Jeg fant min kopp med te!

Så plutselig.
Omgangssyke. Levde på sportsdrikker i 2 uker. Sykt barn, nesten syk samboer. Samboer som feiret bursdagen sin med å varte opp på sin syke samboer, og lille turbopoden. Mormor/svigermoren og tante som tok med seg gutten til byen for å skremme duer og spise bolle. Omgangssyken gir seg, men jeg kjørte karusell hver gang jeg rørte på meg. Svimmel i en uke til.

Hastelegetime.

Diagnose?
Vestibularisnevritt. Virus på balansenerven, okei! *sjekker på nett, undreundre…* «I de verste tilfellene kan man imidlertid lide av anfall av svimmelhet i opptil 3 måneder, før sykdommen slipper taket helt.»
ANGST! Nettopp begynt i ny jobb! Et vikariat! Det settes inn vikar for vikaren.
Sykemeldt i en måned, ramler rundt i huset, kryper og går i snegletempo mens vegger og tak ruller rundt som en karusell, sakte, sakte, sakte… Bare uvissheten om hvor lenge dette kan vare. Sykemeldt midt i ferien. Å bare kunne vente. Ålreit fremgang, litt bedre hver dag, henter ting selv, bærer ting selv, finner ting selv, karusellen sakker av sakte men sikkert.
Så, i et blaff av genialitet går man til anskaffelse av noen tester.
Jepp. Ikke bare virus på balansenerven; også gravid med termin i januar.
Det forklarer jo en del!

Legen informeres, og sjekk utføres. No problemo. Ultralydapparat i legens kontor viser ett stykk vinkende lite troll. Fin form, ryggrad og hode og fire små monsterutstikkere. En sprell levende liten huleboer. Man drar på miniferie til Nordfjord, home of blåbær, fluer, fiske, frosker, hoggorm og støvler i høyt gress. Frisk som en fisk, sliten, men frisk. Nykokte egg til frokost hver dag, historier fra svigermor om da hun serverte Kong Olav i Håkonshallen, når hun syklet over fjellet midt på natten for å dra på dans, og da hun måtte vise legitimasjon for å betale honnørbillett.
På den annen side, drittvær, revefarm med brisen som gikk feil vei, og gylling på jordene avgjorde saken. På tide å vende nesen sørover til resterende byferie igjen.

Tilbake på jobb etter endt ferie og sykemelding! Jippi! Hilse på vikaren min, MIN vikar. Merkelig. Før jeg ble syk, søkte jeg på en fast stilling i samme avdeling. Hørte ingenting, regnet med at stillingen ble besatt, forventet å hilse på nye ansikter ved ferieslutt. Nix.
Ble kalt inn til samtale med sjefen. Om jeg kunne tenke meg en fast stilling?
Driter hvalen i havet? *hostHOOOSTkremthost* «Jo, det kan jeg, helt klart?»

Spørsmålet om graviditet ble plutselig veldig aktuelt å holde for meg selv, inntil videre. Det problematiske ble mengden med respekt, tillit og rettferdighet jeg ble møtt med, og følelsen av å holde tilbake informasjon fra noen som faktisk vil ha DEG. Vanskelig.
Etter signering av kontrakt sprakk den deilige boblen, og sjefen var helt kul. Likevel. Drittdrittdritt. Noen vil si at dette er ikke problematisk i det hele tatt, at arbeidsgiver ikke har noenting med det å gjøre, og at det mildt sagt er svært omstridt å la graviditet være en faktor i forbindelse med jobbtilbud. En ekkel balansegang mellom å være kynisk og salig naiv, og naiviteten min har jeg fått på trynet for før.

Nyheten ble kringkastet ved heftig ostekake på en fredag, med den kryptiske inskripsjonen:

30.01.09

2 stykker som skjønte det med en gang, 3-4 stykker som ikke hadde helt snøring, men hadde hatt sine mistanker, men ikke turd å spørre. «Datoen er termindato, og jeg ryker ut i permisjon 3 uker i forkant.» «Ahaa…ja, vi tenkte det var noe sånt.» Måtte beklage over å ikke ha fortalt det før, at det ikke var meningen å sitte og holde ting hemmelig. Til slutt måtte det bare bli en kake, sa jeg. Fortalte dem om kaken da jeg sluttet på kirkegården jeg jobbet på, hadde helt grå glasur og «Takk for alt!» i svart gotisk skrift på. Meg og kaker.

Men…

Ikke nok med ny jobb, begynner 1. oktober.
Ikke nok med lillesøster eller lillebror til Poden, nesten til bursdagen hans.

Vi har også kjøpt hus.

3 soverom med dører som kan lukkes, loft, kjeller med vaskerom, kjellerstue, egen kjellerutgang. Stue med plass til å lese en bok i ene enden, se på tv, og spise middag i. Et bad m/dusj i kjeller, et bad i 2. etg. Utgang fra stue til egen uteplass. Enderekkehus. Sameie uten fellesgjeld. Felles tørkestativ. Selger med sans for musikk og humor. Kjøpt til takst. Alle fornøyde. Flytter inn før jul om selger får i stand barndomshjemmet sitt til beboelig standard. Dokumentsignering onsdag.

Synes dere dette var mye på en gang? Vi henger såvidt med selv, lykkelig uvitende om hva annet som ligger rett rundt svingen. Ingenting kan overraske oss mer. 🙂

Heng med! Det gjør vi!

Fingers crossed

Fingers crossed

Robbie Burns rocker våre sokker.

Det er tredje og siste uke i ferien min og samboer sin, noe som har ført med seg mye moro, men ikke minst litt døgnville unger. Minste poden i huset for tiden, Tobias (2 1/2), har man måttet trikse med i forbindelse med leggingen. Som regel går det helt superdupert å få ham til å lukke øynene mens man synger godnattsanger, og man har et vidt utvalg. Nå i det siste har man måttet ty til litt mer obskure sanger som man har tilegnet seg etter hvert.

Det er stadig vekk min aller besteste mor som har skylden for sånt… Siden vi var små har vi mye og ofte rotet borti hennes egenkomponerte bok fylt til randen med sanger. Alt mulig fra Bob Dylan til Robert Burns til Simo i Støa med katten av Jakob Sande. Sitter fast i hjernebarken som bare juling.

Der har man sittet, en mor og alle tre søstrene og aulegaulet til Whiskey, You’re The Devil og Mr. Tambourine Man, og The Foggy, Foggy Dew. I noen år ble det bortimot tradisjon å ha julebakst mens man hadde Monty Python Sings på full guff med allsangfaktoren i decibeltaket, spesielt på låter som Penis Song, Sit On My Face og den mer uskyldige Decomposing Composers.

Men tilbake til godnattutvalget.
Meg og Poden har landet på en del engelsk, skotsk og irsk, og han har klare preferanser.

Akkurat nå er det Comin’ Thro’ The Rye av Robert Burns.
-Synge Kinna Båddi, mamma?
– Ja, skjønning.

(Her er versjonen vi er vant med, men jeg ser The World Burns Club might beg to differ. På den annen side, vi velger selv.)

Comin’ Thro’ The Rye – Robert Burns

Gin a body meet a body,
comin’ thro’ the rye
Gin a body kiss a body,
need a body cry?

Ilka lassie has her laddie
Nane they say hae I,
Yet a’ the lads they smile at me
When comin’ thro’ the rye

Gin a body meet a body,
comin’ frae the toon,
Gin a body greet a body,
need a body froon?

Amang the train there is a swain
I dearly lo’e myself,
But what’s his name, or whar’s his hame,
I dinna care to tell.

Og denne låten er grei skuring, for man kan den og den sitter som et skudd.
Derimot, det neste jeg tror definitivt må inn i katalogen er Charlie Is My Darling, absolutt i Eddie Readers versjon som helt klart og tydelig rocker våre sokker. Ikke minst kommentaren rundt 2:20, og intervjudelen som er gjemt helt på slutten av videoen. Skrål med og nyt, watch and weep, lads & lasses.

Charlie Is My Darling – Eddie Reader (fra albumet Eddi Reader Sings the Songs of Robert Burns)

‘Twas on a Monday morning,
Right early in the year,
That Charlie came to our town,
The young Chevalier.

Chorus
Charlie is my darling,
My darling, my darling,
Charlie is my darling,
The young Chevalier.

As he was walking doon the street, [doon = down]
The city for to view,
O there he spied a bonie lass [bonie lass = beautiful girl]
The windae peckin’ through. [windae peekin’ = window lookin’]
Oh Charlie is my darling…

So light he jumped up the stair,
And tirl’d at the pin; [tirl’d at the pin = rang the doorbell]
And wha’s sae ready but herself [wha’s sae = who’s so]
To let the laddie in? [laddie = boy]
Oh Charlie is my darling…

He set his Jenny on his knee, [set = sat]
All in his highland dress;
For brawly weel he kent the way [brawly weel = very well; kent = knew]
To please a highland lass.
Oh Charlie is my darling…

It’s up yon heathery mountain, [yon = that]
And down yon scroggie glen, [scroggie glen = scrubland]
We daurnae gang a-milking, [daurnae gang = dare not go]
For Charlie and all his men,
Oh Charlie is my darling…

Lesestoff:
Wiki: Robert Burns
Wiki: Charlie Is My Darling
Wiki: Eddie Reader
Allmusic: Eddi Reader Sings the Songs of Robert Burns

Fargeblyanter og kulehull

Vi har begynt å gå turer. Korte og fine turer, meg og poden, og innimellom husfaren, hvis han føler for det. Idag tidlig ruslet man opp i en liten skog, skremte fluer og blåste blåseblomster aka. avblomstret løvetann, kikket på gravemaskiner der de har gravd opp en vakker, men tidvis et myrhull av en gressplen bak en bensinstasjon, og kikket på gale ender og fugler ved vannet, latt poden sitte på høgenhest på skuldrene mine mens man tusler tilbake igjen en annen vei. Tilbake igjen, og jaget sand og stein og hybelkaniner ut av huset.

Men dagens store overraskelse kom litt før ukens rengjøringsdont.

Poden, igjen, er en snodig fyr, med tidvis interessante påfunn og ideer, som småfolk på hans alder gjerne har. Vi blir ikke særlig overrasket lenger, men tar ting med stoisk ro, og tenker gjerne; «Ah, ja, det kunne man jo jaggu blogget om! O’ finurlige barnesinn! Dette er jo egentlig et rystende eksistensielt spørsmål!», men etter 3-4 minutter er opptrinnet glemt, og man er kommet over i en annen modus, igjen. (Altfor ofte.)

Til historien.
Etter å ha gått fra lekeplass og fluer og vonbrotenheten over å måtte dra fra sandkassen fordi mamma må på toalettet, kommer man endelig hjem. Halter og hopper opp trapper, «Klarer SCHJØL, mamma, jah, holde hånden, SÅNN, ja. Flink, mamma.» Og man roser, og forteller gutten at når vi kommer inn skal vi finne støvsugeren og rydde alle lekene, og at de som er flinke å rydde får premie. Gutten er med på notene så langt. Av med uteklær fulle i sand og stein, og gutten tar av sine nye løpforbisko på egenhånd etter baling med hva som er foran og bak og hva som er hæl, og hva som er pløse. Når man ikke får hjelpe, er det strengt tatt nødvendig med utfyllende tekniske instruksjoner om hva som må gjøres, og hva som kan hjelpe med å fjerne den hemmende gummiplastikken fra svette barneføtter. «Klarte! Klarte Schøl! Jah. Aaah..hjemme.. Hei pappa! Klarte schøl?! Våknet! Drikke kaffi?»

Så sniker man seg avgårde på toalettet og tror man klarer det før det blir oppdaget.
Poden: «Mamma, gå på do? Få bli med?»
Mamma: «Nei, Tobias, jeg vil gå på do i fred. Kanskje du kan begynne å rydde lekene dine oppi lekekassen?»
Poden: *med dypt fornærmet mine, og nedovermunnviker* JAVEL. Men jeg RYDDER, jeg rydder LEKER, i lekekassen… *lukker toalettdøren hardt igjen, og begynner å rusle mot stuen*
*løpende skritt i retning av toalettdøren igjen*
Poden: «MAMMA! Jeg rydder fargeblyyant oppi kassen, sant? Rydder i kassen, i ESKEN, alle sammen!»
Mamma: Okei, Tobias, det er kjempeflott, bare rydd du, så kommer jeg og hjelper deg når jeg er ferdig på do.
Poden: «Oookei!» *og rusler inn mot stuen, mens han forteller høyt og tydelig til sin far at mamma er på do, og at han skal rydde fargeblyanter, og at mamma kommer når hun er ferdig*

Så er det stille i stuen. Lenge. Man hører ikke velkjente klink-klank-lyder fra blikkboksen man har fargeblyanter i. Noe som kan bety så mangt. Gutten lar seg lede av de minste digresjoner, så om han istedenfor har funnet ut at han skal lete etter den lille plastikkbiten som falt av sykebilen for noen uker siden, så gjør vel ikke det noenting.

Man setter seg i sofa, tenker på timen fremover og hvordan den kan disponeres på mest mulig liksom-organisert måte, starte en klesvask, rydde unna leker, sette vekk strykejernet til et mindre hasardiøst sted og… «MAAAMMAA!»

Mamma: «Ja?»
Poden: «Mamma ferdig? Mamma hjelpe?» *peker i retning overfylt og rotete stuebord*
Mamma: «Ja, hjelpe med hva da?»
Poden: «Henne kuler henne? Helt vekke! Jeg ikke finne! Mamma finne?» *bedende blikk*

Her følger en lengre diskusjon om hvor man skal lete, hvor gutten hadde kulene sist, hvor han puttet dem sist han hadde dem, hvor han puttet dem ETTER han hadde dem sist, og hvor de kanskje er nå.

Man finner etterhvert ut at de må ligge i kulelabyrinten som kulene hører til i, et slikt spill man skal manøvrere en kule gjennom et skummelt landskap av hull og møtende 0,5 cm høye vegger. (Ja, dere vet, dere har vel alle prøvd en, en av disse djevelske oppfinnelsene som er like givende som å stable papirer i høyden, ehm, HOST, kremt.)

Mamma: «Hvis kulene ligger oppi esken, så må du helle dem ut av hullet på siden, bare tipp den opp sånn at de faller utav. Ja, sånn ja.» Og lydige gutten heller esken over på nesten høykant, mens man plutselig hører et ras innenfra esken, som definitivt ikke var to søte, små stålkuler.
Mamma: «Hæ? Tobias? Hva…har du puttet noe oppi her?»
Poden: *med heseblesende pust forklarer han* «Jeg ryddet AAAALLE sammen! AAAlle fargeblyant inni esken, alle sammen, ligger INNI.» *seirende smil, mens han hopper opp og ned i sofaen*

Fargestifter og kulehull

Så ser man at den lille gutten har ryddet…faktisk. Har ryddet alle fargeblyanter inn i kulelabyrinten som etter litt undersøkelse ser ut til å være skrudd sammen av lilleputtmennesker som kunne spasere ut av de små hullene etter de har teitet de siste boltene og skruene på innsiden av boksen.

Man forklarer og viser, at her sitter jo alt fast. Skrur i håndtak, leter etter et sted på røske løs uten å forvolde for stor skade. Man ser for seg at kulelabyrinten kanskje ikke er helt kulelabyrint i etterkant av demontering og følgende forsøk på montering igjen.
Lattermild Mamma: «Men søte, snille Tobias, jeg tror ikke vi klarer å fikse den…Det ser veldig vanskelig ut.»
Poden: «Men POLITIMANNEN klarer!»

(PS. Det var like før jeg laget en fotoquiz av hele posten her, men før vi fikk løst problemet fikk vi ikke tatt noen tilnærmet er lik makrobilder av herligheten. Jeg tror riktignok folk hadde gjettet det rimelig raskt. 😉 Uansett; problem solved. Husets tredimensjonale tenker nr.1, tok ut bunnen på installasjonen, og hey presto! 1 stk. Lykkelig barn, og 2 stk. lattermilde, hoderystende voksne.
What next… *knock-on-wood*)

Det er noe strålende

… med podens logiske tenkning her om dagen, men de øyeblikkene av genialitet den gutten svimer over er innimellom helt ravende fantastisk. Og selvfølgelig overdriver jeg.

Han er med å lage kaffe om morgenen. Helle oppi vann i en moccamaster, tømme kaffegrut fra kvelden før, legge oppi nytt kaffefilter, han får ta kaffe med skje oppi selv, og teller…en, en, en… Deretter, når alt er klart, får han trykke på knappen, Tobias gjøre selv, som han sier, med et hevet blikk og komiske øyenbryn. Ja, sier mamma, men du må ikke røre det varme på kaffetrakteren, alt er varmt der. Det gjør vondt å brenne seg. Jah, sier gutten, mens han setter nesen på kanten av kaffefilteret mens han venter på at det varme vannet skal komme sprutende ut. Stor glede. Pass deg, sier mamma, stoler på gutten, og stikker inn i tilstøtende rom for å sjekke mail.
Hun kan se ham stående på krakken oppe ved disken, han lener seg faretruende forbi ALT det varme på kaffetrakteren, med hender og armer og skuldre og ansikt, mens han strekker seg etter…en strømpe med hvitløk… Naturligvis.

Han snur seg, smiler til en mor med hjertet i halsen, slenger rundt seg med hvitløksstrømpen, mens han synger av full hals:

Jeg EEEELSKER DEEEEG!

Det kan umulig komme bedre lørdagsmorgener enn dette… 😉 😆

(Dette kommer selvfølgelig av direkte påvirkning av en fin tøydukke fra NRK kalt Rebekka, i Jubalong. I hvert Jubalong-show, lages det alltid en musikkvideo (kalt Vrælvideoer), denne gangen skulle det handle om Tvillinger, og ting som gjerne er make til hverandre. I denne veldig tøffe sangen ljomer frasen overfor høyt og tydelig, og Poden er en påvirkelig fyr.)
Lese/se-stoff: Se videoen her! Trykk på den store tv’en ved siden av Rebekka, og trykk deretter på bilderammen som henger nederst til venstre på den nye siden du kommer inn på. Enjoy!

Ellers er det fryktelig morsomt for tiden å lage skiver med majonesfjes. Det er de sure/sinte ansiktene som foretrekkes, snodig nok. Så, idag har vi vært barnlige! Kanskje i en mer alvorlig utgave neste gang. 😉

Majonesfjes

Eirin

Words of Wisdom

«Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne.» Arnulf Øverland

(OPP)LEST OG VEDTATT


Menn som hater kvinner - Stieg Larsson

Jenta som lekte med ilden - Stieg Larsson

Luftslottet som sprengtes - Stieg Larsson