Hjernebark-post-it: Alltid tømme lommene.

Er endelig ferdig med å filleriste en hel klesvask. Not really neccessary.

Dusjkabinettet er fullt i rusk for det var det enkleste stedet å riste dem.
Jeg har til og med tømt lofilteret, og nå er jeg våt på knærne.

Det er helt formidabelt hvor mye møkk og dritt røyking fører med seg,
ikke MINST hvis man lar en åpnet 20-pakning Prince gå på 40 graders vask, sammen med de klærne du trodde du skulle få hengt opp før du gikk og la deg… 🙂

Enda en grunn til å slutte, gitt! 😀

På ønskelisten – wanted og haster

Hvis noen ser denne sykkelen..så er det egentlig min sykkel, jeg er helt sikker på at produsenten har satt navnet mitt på hvis man bare ser nøye etter…men så har de glemt å sette barnesetet på da, men det kan tilgis. Jeg må bare finne ut hvor den er nå, for de har visst glemt å sende den til meg etter at de laget den første prototypen, kan ikke skjønne hvorfor… 😉

My kinda bike, folks. Med Kjolenett, oh baby, helt herlig.
Like før jeg kjenne Brelettsmaken i munnen her, du verden… Jeg HAR tilogmed hjelm!

Perler, ikke for svin

Det finnes to steder i verden som jeg setter så høyt, så høyt… og siden vi bor på et stort sett vått og kaldt sted store deler av tiden, så er disse stedene også aller, aller best i den varme årstiden…altså ca. fra mai, juni, juli, august. Det er steder jeg har vokst opp på, to små herlig kultiverte villmarker med tydelige grenser og regler, hvor nesten alt var lov, og hvor du visste hva som var farlig og hva som ihvertfall ikke var lurt. Himlamarken om du vill…

Det ene stedet heter Veland. Det ligger i Lindås kommune og så lenge jeg kan huske har min (ste)farfar Bobby og farmor (Brinkens Rose) hatt hytte der.
Hytten ligger oppå en liten kneis og har 360 graders utsikt over nesten hele øvre og nedre Veland (som forsåvidt ikke er så veldig stort, men stort nok). Den er blå og hvit, med røde takstein.
Oppimot hver påske og sommer var vi gjester der, med fisk hver dag, fisking hver dag, tusling i fjæren, og så lenge det var vær til det..bading… Da jeg var 12 år la de tilogmed ned skjellsand i Badeviken (stor B, ja…) noe som gjorde det enda deiligere å gå og vasse og finne krabber og krummelurer (altså eremittkreps) og barberbladskjell. Legge på svøm langt utover, plutselig finne det kaldekalde vannet og ingen grunn under føttene og kappsvømme innover, fnis og latter. Ligge lengelenge og lese Tolkien i solen, tusle opp på Per’n sin butikk og kjøpe glassCola, gi gorken vekk til noen du var glad i.
Annethvert år eller så ble en liten ås nedenfor hytten svidd av, noe som var fryktelig spennende. Vi visste jo vi ikke skulle leke med ild, men når i tillegg voksne gjorde det, også så åpenlyst, så visste vi ikke hva vi skulle tro. Alt man lærte. 🙂
Ut i båten, med og uten fiskestang, alltid redningsvest. Skal vi trekke garnet, Pappa? Men det skulle vi ikke, det skulle Pappa og Bobby gjøre seint om kvelden. Da lå vi alltid våken da de kom tilbake for å overhøre hva de sa i stuen, om det var mye eller lite trollkrabbe, mye flyndre eller kanskje tilogmed en steinbit, lange eller annet spennende.

Da storesøsteren min fikk en lange på stang, og da den kom ombord hoppet den rett i fanget hennes og sprellet som bare det. Turen tilbake igjen var fylt av sang fra tre fiskeglade gærninger, to små og en stor, som sang «Jeg fikk en lange på fanget» etter melodien «Jeg blir så glad når jeg ser deg/ Hevenu shalom alechem». Og lattermilde i flere timer etterpå, men akk så herlig, herlig slitne.

Bak hytten var det plommetrær, og ripsbusker og den veldig farlige brønnen som vi helst ikke burde nærme oss. Og det gjorde vi heller ikke, men det var veldig spennende å forestille seg hva som var der nede. Gå på blåbærslang (men det visste vi ikke var ulovlig og farlig) hos den gamle damen i huset overfor, som kom ut og viftet oss vekk med stokken sin. Hjem og lage liksomsyltetøy i krus… Løpe ned til naustet når båten kom inn, se på Bobby som sløyet all fisken og oss som fikk kaste innvoller til måkene og ternene. Per’n sin butikk, som alltid var full i overraskelser…der jeg fikk min første fjernstyrte bil. Den største og minste butikken jeg har vært inni, og som dessverre nå er lagt ned… Og Anders, som jeg i et svakt øyeblikk lot klippe av meg alt håret, og som fikk meg til hoppe fra Hosøybrua samme sommer…to ting jeg neppe kommer til å gjøre igjen med det første, men er veldig glad for at jeg gjorde den sommeren. 🙂 Som de sier…»ei perle tå ein plass…»
Også er det så uendelig mye mer…

Dette er et av stedene jeg ikke fikk dratt til i sommer, og det er aldri helt riktig Sommer før ihverfall én av disse stedene er behørig visitert. På den annen side fikk man innprentet Poden med store, viktige og uutslettelige inntrykk fra farens evige sommerland, noe som igjen gir ringvirkninger… 🙂 Sommer blir det jo uansett.

(Ps: Plass nr. 2 kommer man til senere.)

Gneldre, bjeffe, myrde

Er det for mye forlangt av sin tidligere arbeidsgiver å sende et skattekort avgårde til en annen adresse? Er dette vanskelig?
Etter 4 – fire – samtaler med tilsynelatende hjelpsomme, dog forskjellige sjeler i samme instans, er det overhodet mulig å IKKE får skriblet ned noe på en gul lapp til riktige vedkommende? Skal vi se…

Finn skattekort i arkiv, ta skattekort ut av arkivet, putt skattekort i dertil egnet beholder for oversendelse via Sneglemail til et annet sted i samme by, skriv riktig adresse på beholder, overlevér beholder m/skattekort til posttralle eller annen rutinemessig instans for postlevering.

Done.

Er dette Vanskelig?

I morgen får noen en svært hissig dame på telefonen.

(I mellomtiden får dere nyte dette bildet av et svært så koselig spøkelse på noe gårdsutstyr, alltid svært relevant.)

PLI-PLI! (Breathing easy)

Der var det jaggu litt lettere å puste her inne. Dette temaet passet hatten bedre for min smak! 🙂 Litt bredere i formatet var det også, du verden for en forskjell, nå ble jeg litt mindre klaustrofobisk.

På den annen side har hverdagen innhentet meg og mine. Det går over alle støvleskaft, og jeg lover megselv til stadighet at en vakker dag skal vi fikse å planlegge middagmat i forkant av sulten. Gjerne flere dager.
Huset er bombet, men vi kan fremdeles gå på gulvet uten at sokkene sitter fast. Kjøkkenet er noenlunde decent, vi får spist frokost imorgen uten å måtte klatre over noe. Skrivebordet er en stor haug der alt det andre havner som ikke har noen plass, og da blir det raskt litt fullt. Regninger betalt, presang til mor ordnet. Travelt på ny jobb, med masse ferieavvikling og mye pågang, men du verden så mye moro.
Sovende barn, sovende, drømmende og isøvnesnakkende barn som man innimellom får latterkrampe av, helt fantastisk. Moderat haug med klesvask. Hvordan vasker man en våtdrakt?

Og vakker og lidende samboer på sofa med husets siste paracet i mage og feber i hodet.
Som aller helst vil til den gøye jobben sin imorgen tidlig.

Seint igjen, men vidunderlig deilig å bare være stille litt i kroken på nettet. 😉

Og imorgen tidlig, som idag, kanskje det lille bøllefrøet løper inn på kjøkkenet til cd-spilleren og roper skingrende og veldig høylytt:

– PLI PLI!!!

(Altså…Bli Blid, som er ukens snurr i spilleren, Spellemannsprisplaten til Gustav Lorentzen som ble utgitt på hans 43-årsdag i 1990, latterlig smittende, og veldig, veldig, veldig ålreit å våkne til i motsetning til mye annet som spilles på radio før kl. 7. DA skal musikk være god, da.)

Så var det bare en selv igjen.
Dusj og natt.

*poffbortevekke*