Trygg netthandel? Akkurat.

Vi lever, vi lever, vi har selvsagt bare gått fullstendig i dvale siden før fellesferien i juni, noe vi iherdig forsøker å komme oss ut av igjen for det er fremdeles mange digresjoner som går an å publisere her.

Ørjan, denne er til deg hvis du leser dette; jeg vil gjerne svare deg ordentlig på mailen din, jeg må bare reaktivere nok hjerneceller på kveldstid til å ha en formuleringsevne, de siste ukene har det vært skrint med denslags. O akk og syting og klaging. 😉 Men imidlertid gratulerer som den første som tok i bruk kontaktskjemaet!  Mail kommer.

Men for å presentere digresjonen; som tidsbesparende jobbevesen tenker man at postordre er jo greit når man skal handle klær til barn ihvertfall og finner fram til de store gigantene som selger mye og billig. F.eks. Ellos. og dermed også Ellos.no.

Så man registrerer seg, og som stor klesgigant som sikkert bryr seg om hva hele familien min har på seg til enhver tid, vil de gjerne også vite hva barna mine heter, hvor lange de er, om de går i barnehage og hvor mange ganger de spiser om dagen (Obs. en overdrivelse, men dog..) Så kom DENNE hoppende opp på skjermen mens man trykker skeivt på en av knappene, og jeg rett og slett fikk et fryktelig kniseanfall.

Jeg fikk ikke handlet noe den dagen.

Diktmandag!

Det var bursdagen min i går forgårs, og er som vanlig ett år eldre. Igjen. 😉
Sovet litt lengre, drukket kaffe til morgenavisen og fått vakkert, skjønt lite, buskete epletre til bursdagen. I morgen må dagen brukes til tusling og tenking på grønne marken, og luring etter hvor man skal grave hull man kan putte det i. Og ikke minst hvor man skal putte det andre vi skal ha. GØY.
Det er merkelig å ha hage man kan forme og bruke til ting man har hatt lyst til lenge, samtidig som har det mer travelt med alt annet i hele verden, som å se barn vokse opp og å fattigslig dokumentere denne merkelige tiden som plutselig er over.

Nei, det er ikke bare bursdager som får hodet mitt til å ramle ned i store episke generasjonskløfter. Vi har nemlig sett på videoer fra dengang da for 100 år siden (også kjent som igår) da mitt første barn, Poden den I, var nesten bare 2 år gammel, snakket grumsete, måtte ha brødskiver oppskjært i terninger, interessant grovmotorikk, og lange hengekrøller i nakken.
Iik. Der er lille Poden II om bare…20 måneder. Ett år og åtte måneder. Når lille Pode II er der Pode I er nå, så er han blitt skolegutt. Handle penal og nye sko, skuffelser og sommerfugler i magen, spenning og forventinger. Lukten av ny skolesekk, og leverpostei i matpakken. Det er omtrent nå jeg får det farmoren til Podene kaller «sauestiren», og forsvinner langt bortvekk i tanker og bilder man ikke ante kunne finnes.

Mannen på hagesenteret mente treet vil bære frukt innen 3 år. Den høsten har ihvertfall gutten begynt å trø skoleveien.

Dette bildet er fra når storesøsteren min som er akkurat 3 år og 1 uke eldre hadde sin første skoledag. Pappa har gått foran med kamera,
hun har penklær på, og jeg er ikke særlig flink til å skjule verken sjalusien, lengselen eller det molefonkne fjeset. Heldigvis.
Jeg er allerede begynt å bekymre meg hvordan de skal komme seg over veien der det ikke er lyskryss man må trykke på, hvor idiotbilistene er mest dustete.

På ungdomsskolen skrev jeg særemne om Arnulf Øverland, og pløyet meg gjennom De hundrede fioliner. Diktet Jeg planter et tre var et av dem som satte seg fast i meg.

Jeg planter et tre – Arnulf Øverland

Jeg planter et tre; det luner så godt,
det gir så sval en skygge.
Grenene brer sig med luftig løv,
og der er spurvene trygge.

Blomstre gjør det hver tidlig vår;
hver høst er det tungt av frukter.
Og når det stilner imot kveld,
kan jeg kjenne hvor godt det lukter.

Og når det hvisker i sakte bris,
kan jeg forstå hvad det mener.
Ungene mine skal klatre op
og gynge på myke grener.

En dag skal den eldste av de to,
mens hjertet brenner og banker,
med pannen presset mot brusten bark
betro det seg sine tanker.

Det hvelver sig over stuens tak
og dem som bor derinne.
Jeg ser dem som gjennem en vegg av glass:
to unge – en eldre kvinne.

Jeg står her og planter et lite tre,
jeg planter min glede ved livet;
Voks til du favner hele mitt hus,
og la så bygene drive!

Jeg legger hele mitt hjerte under din rot.
I dig vil min lengsel strømme,
i dig vil den knoppes år efter år,
i dig vil jeg stå og drømme.

Ta varlig imot den unge sorg,
og vern om den barnlige glede,
våk over hver en liten seng!
I dig vil jeg være tilstede.

Og når du tender ditt blomsterveld
og lar det drysse og falde,
fell da din sne i min elskedes hår,
og krans mine unge døtres vår,
men du må kysse dem, alle!

Sivilstatus rocker våre sokker!

Nå skal jeg bare bli ferdig med å hoppe opp og ned littegrann. Hvorfor? Jo!
Jeg vant Kristin-på bærtur-Storrustens stripekonkurranse! Jippi!

Her er vinnerbidraget, og Julie sin andreplass!

Sivilstatus er en glimrende serie, og Virrvarr har allerede sagt det:

«Sivilstatus handler om Kristin og Sigurd. De er kjærester. Og det er veldig morsomt og ganske gjenkjennelig.»

Til premie fikk jeg stripe! Se så fin! Flinke fin-fine Kristin!
*løpe avgårde til dertil egnet glass&ramme-butikk*

Le premiestripe:

I 150 km/t nedover Tippetue

Jepps, vi lever fremdeles!
Ikke helt uventet er det mer å henge fingrene i når det er 1 stk. hjelpeløst lite småfolk som skal ha, og alt annet i tillegg. En tilvenningssak, ja, men overgangen er lang.
Om ikke så lenge er husmor tilbake i 100% jobb, og far blitt husfar på heltid og det også nesten ut året. I mellomtiden planla/planlegger jeg å svare Eira på posten om den lykkeligste tiden i ditt liv. Jeg føler jeg må applaudere litt, og kanskje jeg klarer å legge til litt også.

I mellomtiden; det er vår, vi har hage og vi er i nytt hus. Vi monterte flaggfeste og har flagget 2 ganger siden dengang. Vi har en nisse på lasset som skal fortelles om, barn vokser og vokser og triller rundt om kring, og det ramler ut gullkorn som forsvinner som en ammende mors korttidshukommelse. (Nei, jeg ammer ikke, det gikk ikke veien denne gangen heller. Noe som for øvrig er verdt et par bloggposter i seg selv!)
Livet er ganske så bra for tiden; det går fryktelig fort, og av og til veldig, veldig, veldig sakte, nesten stillestående. Det neste halvåret kommer vi nesten til å bli normale, og til januar en gang skal husfar tilbake på jobb. Da er jeg litt redd bloggen går ad undas.
Men pytt, den tid den sorg. 😉

Siden sist skjedde ihvertfall dette:

(Og sånn for uinnvidde ikke-bergensere; Tippetue er en meget bratt, svingete bakke som starter på Fløifjellet og ender i Bergen sentrum *tror jeg – hostHOSThostkremt*, særlig attraktiv om vinteren som akebakke og turterreng ellers. Mhm.)

Trenger du penger? Vinduskonvolutter, forbrukslån og kreditorer.

Etter vi flyttet fikk vi ny postkasse. Den nye postkassen vår er grønn og henger som den første i rekken av 4 kasser langs et gjerde ved en trapp. Vi fikk tilogmed navneskilt fra posten da vi flyttet, dette er klistret på innerlokket i kassen. Det er et pent og enkelt skilt. Det eneste postkassen vår mangler, er klistremerke for Neitakk til uadressert reklame.

Dette medfører et stappfullt papirbosspann som SuperSamboeren må humpe ned den bratte trappen vår en gang i måneden.

Men, det som verre er, vi får stadig vekk tilbud fra fremtidige kreditorer om at vi kan få lån på noen minutter. Vakre utformede vinduskonvolutter med personlig innhold, og flotte henvisninger til alt man kan gjøre med pengene du kan FÅ. Jadda. Hittil har disse havnet uåpnet i den store papirkassen ved siden av peisen vår, og ikke rent få av dem har blitt brent opp i løpet av vinteren.

Men NÅ har vi funnet løsningen, eller ihvertfall en bedre løsning, en genial løsning som kommer fra den i overkant brilliante forfatteren av mange fantastiske bøker, Bill Bryson. Ideen er hentet fra boken Notes from a Small Island (1995), en reisehåndbok over Storbritannia.

Hvordan bli kvitt lånetilbudene på en underholdende måte:

1. Ta alle papirene i vinduskonvolutten med ditt navn på og riv av delene med ditt navn på. Man GIR ikke bort anledning til forfølgelse heller.
2. Legg den frankerte returkonvolutten til side, denne får du bruk for senere.
3. Riv alle papirene som fulgte med, i passelige små biter. Du velger selv format på bitene. Noen nøyer seg med en vanlig 4-delt ritsj-ratsj, mens andre igjen er mer grundige og holder seg til frimerkestørrelse.
4. Legg alle bitene oppi den frankerte returkonvolutten. Forsegl konvolutten.
5. Putt den ferdigfylte returkonvolutt i nærmeste postkasse.
6. Gi deg selv et klapp på ryggen, og nyt følelsen av selvrettferdighet resten av dagen.

Jeg er sikker på at vi kan få verden til å bli et bedre sted på denne måten.

Wiki: Bill Bryson
Wiki: Notes from a Small Island
Bill Brysons offisielle nettside (NB: LYD)

Ja, vi holder på å lande nå

Yes! Vi ble ferdig!
(Noe annet hadde for øvrig tatt seg ut. 😉 )

En freidig «liten» frøken på 4750 gram og 51 cm kom til verden midt på natten for nesten 20 dager siden, en 3-åring er blitt harmonisk storebror med et mye strengere sett med leveregler å forholde seg til. Jenten sover hele natten og våkner når hun er sulten, og spiser det hun får servert, nemlig høvelige mengder med morsmelkerstatning. Fryd og gammen. *banker FEBRILSKT i bordet*

Vi holder på å svime oss ut av boblen, og for min egen del kan jeg ikke skylde på ammetåke engang. Ergo klart på tide med en ny posting. 😛

På den annen side; det blir bare et kort, lite innlegg dette her, for det er plutselig en del andre ting å henge fingrene i før man stuper i seng, men mest av alt blir dette kortkort rettogslett fordi jeg har et annet innlegg jeg vil poste. Problemet mitt er at kjepphestene mine heter kronologi og gonzo-journalistikk, og jeg vil ha mine «ducks in a row».

Egentlig, det eneste vi mangler nå er et søskenbrett, et slikt som storebrødre som raskt blir sliten i bena kan stå på mens man triller lillesøster i vognen. Når man skal levere og hente storebrødre i barnehage, er dette helt uvurderlig har vi skjønt.

Og hva det lille vindunderet skal hete? Jo, et navn som er like gammelt som haugene selv.

Wiki: Ragnhild

I sympati med alle som venter på noe godt

Jeg hørte min mor snakke om sine graviditeter, og spesielt i forhold til dette med selve tiden det tar, hele prosessen med å bli ferdig er interessant. Med førstemann; absolutt strålende spennende fantastisk alle dager, timer og minutter. Med andremann (meg); egentlig mentalt ferdig ved rundt regnet 7-8 måned, klar som et egg. Med tredje og sistemann; ferdig ved rundet 6 måneder. Litt tidlig kanskje.

Jeg er veldig ferdig.
Klar som et egg.
Veldig, veldig, veldig klar som et egg.

C har hatt en tøff ventetid, og jeg er ikke den som kimser av slikt for førstegangsfødende.

Med Poden gikk alt veldig fint. (NB! Disgusto-warning! Fødselshistorie coming!)

Termindato passerte, og dagen etterpå hadde Podens føtter sparket brist i et ribbein. Jeg stod foran komfyren av egen fri vilje, hulket mine modige tårer mens jeg kokte eplesyltetøy med stjerneanis, kanel og kardemomme. Etter et par timer var jeg ferdig, tok telefonen og ringte til den kommende morfaren om ikke han kunne komme og hente meg og kjøre meg til fødselsmottaket, for jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg ellers. Det var en del overbærende blikk, og «Ja, sånt kan gjøre ganske vondt, altså, jeg husker med min sønn så…» Og giftige blikk tilbake siden absolutt ingenting kunne sammenlignes med mine smerter whatsoever. 😉 😛 Selvsagt.

Antagelig var det lite trafikk der og da, for man fikk legge seg på en benk og hulke ferdig, stor som en hval og med liten førlighet opp og ned fra benken. Belte på magen og søte sykepleiere som sa med betryggende stemmer at «Du ser jo at barnet har det sååå fint så.»
*gåogleggdegblikk tilbake, AU sa jeg, ditt, ditt…pleiertroll*

Etter en halvtimes tid kom legen for å titte med flere overbærende blikk og inn på et lite undersøkelsesrom, der hun pent spurte når termin var, samtidig som hun kikket i papirene mine. Siden det var to dager siden, utførte deg hyggelige damen en «stripping».

Dagen etter lå jeg i sengen og ville ikke stå opp, hadde vondt i ryggen, og antagelig allerede rier, uten at jeg trodde det. Samboer skulle på nattevakt samme kveld, og hadde vært på jobb på dagtid allerede. Vi begynte på middagen, pølser i brød med stekt løk og sennep og ketchup, mens vi så på Idol. Da fant vi ut at samboer ikke skulle på nattevakt den natten, vi kastet oss i en drosje til fødselsmottaket. Igjen.

Det var mange maserier og jordmor på Storken, avdelingen for «naturlig fødsel», satte akupunkturnåler med vanvittig effekt. Alt tiltok, færre rier og sterkere rier. Etter snodig forutanelse måtte lege inn for å sjekke om fostervannet var av riktig farge, noe det ikke var. Da rett over på Føden, avdelingen for litt mer trengende fødende.
Etter timer med rier, var det åpning nok for å sette epidural, noe som bare var drivende kjekt. Dette kunne vi gjøre oftere! Javisst! Føde 3 ganger for dagen jeg nå!

Fra Idol om kvelden kl. halv 9, til halv 7 morgenen etter. Liten gutt med ti fingre og ti tær, to armer og to ben, og faktisk bare ett hode. Du verden. Lille Elskede Vakre Monster er født.

Så videre til Barselloftet for å sloss mot en hær av jordmødre, sikkert med de beste intensjoner ihh til amming, førstegangsfødende og flaskemating, tilleggingsmetoder og matvaner. Vi slapp ut etter 4 dager, en dag med strålende sol og en minusgrad.

****Fødselshistorie over nå.****

Det som har vært slitsomt med dette svangerskapet, har vært å ikke kunne sette seg ned nårsomhelst og bare sitte og kjenne på spark og bevegelser. Å sitte og kjenne på en mage som vokser hele tiden. Å se seg i speilet og se forskjellen fra sist gang. Å måtte forsvinne på arbeid etter å ha syklet nesten-storebror til barnehage, å ha bekkenløsning i det hele tatt, et ikke-eksisterende problem ved 1.gang. Å sykle hjem igjen, som regel i sipende regn med trøtte og slitne barn på bagasjebrettet. Å stå og skjære, koke, steke, lage middag, å pakkepakkepakke for man flytterflytterflytter. Det var ikke anledning til å bare «kose seg». «Åh, samboer! Kjenn! Det sparker?» «Hæ? Åjavisstja, så det lever, ja, så kjempeflott, gryntsnork.» *gremme*

Men…det var vel en del av pakken, eller hur? Egentlig er det vel nøyaktig slik det skal være. Noe annet hadde vel egentlig vært merkelig, og jeg synes jeg kjenner samtykkende nikking og trøtte blikk i nakken fra alle de andre flerbarnsmødrende, i hele, vide verden… 😉 😛 Klart vi er takknemlige…
LIKEVEL…

I likhet med min mor, var jeg mentalt ferdig med dette svangerskapet for flere måneder siden. Jeg vil har kroppen min tilbake igjen. Jeg har lyst til å løfte ting igjen. Jeg har lyst til å kunne bøye meg ned og plukke opp ting. Jeg har lyst til å klatre i stiger og spikre ting, skru ting, dunke ting. Jeg er møkk lei av å be om hjelp til alt. Jeg har lyst til å gå fort igjen. Jeg vil ha på meg sko jeg kan knyte! Jeg vil sykle! Jeg vil ha kroppen min tilbake igjen!

På den annen side; kanskje dette er en leksjon i ydmykhet, kanskje det er meningen at jeg skal lære å be om hjelpen, kanskje det er en større mening med den biten der.

Vel, til helvete med den.
Hvis ikke det skjer noe i løpet av de neste 5 dagene tar jeg bagen min og legger meg ned på parkeringsplassen utenfor Kvinneklinikken, og truer med å bli liggende. Ja, jeg ringer avisen hvis det ikke skjer noe på de første 2 timene. Jeg tuller IKKE.

Eventyret om den stygge sjokoladekaken

Fra det helt ene til det helt andre; livets brød, sjokoladekaken.

Når man lover sjokoladekake i belønning til hjelpsomme sjeler som aldri oppdaterer websiden sin, så må det da jaggu være noe ordentlig. Når man bare kan lage én type sjokoladekake, og da av typen tørr langpannekake med nonstop på, så var det på tide å lære seg nye metoder.

Ramler over en oppskrift på cacaoweb.net/sjokoladekaker, og fant ut at alle oppskriftene der kanskje var en smule optimistisk. Todelte vidunder med smørkrem og nougatfyll og kandisert appelsinskall og melkepletter med stivnet mørk og hvit sjokolade i fascinerende fasonger. Kva for noko? Sjokoladekake uten mel? Huh? Leselese.

Dette høres jo gøy ut! Smelting og pisking og skilling av eggehviter og eggeguler. Og bare smør og sukker og egg og sjokolade. Går dette an? Og viktigst, får jeg til dette her? Man lar seg ikke be to ganger. Resultat? Helt definitivt den råeste sjokoladekakeoppskrift jeg har ramlet over. Som til og med mormoren kan spise som ikke tåler mel.

Rask gjengivelse her, original finnes her:

«200 g kokesjokolade (40-50% kakao)
200 g smør
200 g sukker
4 egg, skill eggehviter og plommer»

Nå brukte jeg bare helt vanlig kokesjokolade av typen som ikke koster flesk, men det går sikkert an å bruke rådyr sjokolade til formålet, stort sett er en spade en spade. Smelt sjokolade og smør i vannbad og la kjølne en smule mens du råkjører en håndmikser/hjulvisp i eggeplommene tilsatt halvparten av sukkeret. Vask vispen(e) godt før du visper eggehvitene stive med den andre halvparten av sukkeret tilsatt litt etter litt.
Bland først eggeplommene med sjokolade/smør-blandingen, og løft deretter inn de stive eggehvitene. Vi slurvet litt med løftingen og fikk striper og småstykker med hvitt og brunt om hverandre, og da ble noen steder seigere enn andre, og andre steder på kaken litt mer marengsaktig og knusprete. Nomnom & Gnafs.

180 grader Celsius i 40 minutter funket som en kule, og den blåste seg opp til godt og vel over kanten på springformen, og lå på slutten og putret med 2 cm i midten og 5 cm nærmere kantene. Smøring av formen er en god idé.

Kantete og klumpete. Brun og rar. Bulkete her, flat der. Men slikt kan man elske!
Testgruppen var helt enig i at pisket krem var en god idé, men det går vel sikkert an å bruke noe nærmere kvarg eller kesam eller noe annet friskt. Kaken ble ikke så mektig som den ser og høres ut som, og ble saftig i konsistensen. Me like! En sjokoladekake jeg fikser, og som vi kan invitere mormorer på også. Strø over melis og server!

NB: Dere skal få bilder i løpet av de neste dagene, for i morgen er det bursdagsbesøk i Huset. Poden fyller 3 år i løpet av neste uke, og vi kjører kalas i forkant for å sikre at herligheten blir feiret, siden turen til Kvinneklinikken er relativt nært forestående. I fjor ble alt avskrevet av overfylte bronkier, tonsilitt og omgangssyke, vi feiret med en sjokolademuffins med to lys i, og intet selskap… Bilderapport kommer. 😉 )

Kilde: cacaoweb.net

I teselskap med Alices gale hattemaker på syre

Fest dine øyne på disse herlighetene, og glem alt om kortreist mat, god økonomi og fornuftige priser…bare tenk på en keramikers villeste og våteste fantasier om steintøy og porselen, hånd i hånd.

For lenge siden, altså i vår en gang, ramlet jeg ved en tilfeldighet over nettsiden til denne porselens- og keramikkprodusenten, Mustardseed & Moonshine, som befinner seg…i Sør-Afrika. Langt, langt borte fra meg. Nærmeste forhandler er i Oslo, som skal ha nesten 3000 norske kroner for en tekanne. *gruff!* Hvis ikke må jeg dra til Sverige stod det.

Her er et BREDT utvalg av tekanner som gir de vennligste assosiasjoner til Alice i Eventyrland og gale hattemakere på syre. Det er helt…eventyrlig. Tenk å få leke teselskap som voksen med en av disse kannene! Min mor har en tyskprodusert tanks av en tekanne som er langt fra å være eventyrlig på den samme fjærlette måten som disse små vidundrene er. Den er i gråblå glasur, antagelig meislet ut i keramikk en gang på 60-70-tall, med dertilhørende telyshus til å sette mordvåpenet på. For å være litt vennlig, så fungerer den mer enn utmerket. Det er plass til nesten 2 liter med te i, og hvis man bruker den perfekte tevarmer på den, har du merkverdig god te, som holder seg i flerfoldige timer fremover. Noe som er veldig kjekt hvis man befinner seg i helt riktig leseposisjon med helt riktig bok, og ikke har noe behov for verken å strekke på lemmer eller tømme blærer. Mange netter, mange bøker og fryktelig mye te.

Men det er ikke bare tekanner de fører, langt i fra. De har hele serviser, med eller uten glasur, med eller uten botaniske henvisninger! Det er så eventyrlig deilig at øynene mine drypper av misunnelse, og jeg må tørke det opp nede på haken et sted. Det er her man kan legge fra seg innkjøpslister for bryllupsgjester, om man er av typen som gifter seg.

Det er selvsagt så dyrt at det koster en antagelig en arm og et bein for noe fullt sett av noe slag, og det er sikkert med god grunn. Det ser ut til at alt er håndlaget i kombinasjoner av keramikk og steintøy, slik at det tåler det meste, og slett ikke skal gå i stykker for det minste knepp av en sølvskje.

Jeg tror jeg stopper her. Se selv.
Jeg er fortapt.

*sikle..sikle..sikle…*

Skattene som dukker opp med jevne mellomrom

Fordelen med å flytte er å oppdage alle skattene man har, og har glemt.
Denne esken har fulgt meg i over 10 år, gjennom utallige flyttinger, og kasser og hyller, og for hver gang har det dumpet oppi flere ubegripelige ting som etterhvert har tilegnet seg sin helt egen magi. Nå er ikke dette en eske av typen gutten fra den fabelaktige Amelie fra Montmartre gjemmer bak flisene på sitt barndoms bad, men likevel får jeg følelsen av å oppdage gull hver gang jeg finner og åpner denne esken. Noe som skjer innimellom når man ramler over den der den er blitt plassert DENNE gangen.

Esken med det rare i.

Den bittelille terningen fra det spillet som gikk i oppløsning. Det ene hårstrikket som ble med deg på armen hele den ene sommeren, som alltid var fullt i saltvann og sandkorn. Sytråden som du puttet der som du alltid har lett etter siden. Id-merkingen fra Kvinneklinikken, som aldri var på din arm, som hører til en søster fra 3 år og 1 uke før du ble født. Alle de snodige knappene du forelsket deg i. Den ene øredobben som overlevde, mens den andre knakk i festet og forsvant, en gave fra din far en gang han dro til Irland.

Små skatter.
Litt magisk, hver gang. 😉

Min søster Totoro

Jeg elsker søsteren min.

Til Halloweenfest syr hun Totoro-kostyme som ikke ytes rettferdighet på noen av bildene.
Hun sitter oppe midt på natten og syr og syr og syr, og kommer til fest i nærmere 8 meter platevatt og et varmeisolerende lag som slo de fleste av de lilla-, oransje- og sort-og-hvite nylonstrømpebeibsene som var kledd som enten Oompa Loompaer (fra 1971 versjonen med Gene Wilder som Willy Wonka, ja) eller kvinnelige versjoner av Beetlejuice.

Jeg elsker deg, søster. Den er herved bestilt når jeg skal gå julebukk med barn. Og dessuten er det herved bestilt en Kattebuss! Vi er nødt til å kjøpe opp en platevattfabrikk! Der burde vi kunne være minst 4 stykker inni! JA!
Er det glidelås jeg ser i munnen…? 😀

Wiki: My Neigbor Totoro
Wiki: Studio Ghibli
Wiki: Hayao Miyazaki
Wiki: Catbus
Studio Ghibli
Og sist men ikke minst, Virrvarrs Totoro til Delirium som alle fortjener å se

Hva som egentlig har skjedd siden mai

Det har skjedd så utrolig mye, og min munn har vært lukket med syv segl av egentlig forskrudde grunner. Det finnes fårete grunner til ting, og jeg mener bestemt at dette bare har vært halvfårete, og nå skal dere få høre.

I slutten av mars sluttet jeg som vikar i jobben min som 1. linje call-senter medarbeider hos en større brebåndsleverandør. En helt fin jobb, men når arbeidstiden ble endret nevneverdig var det ikke noe vi kunne holde ut med uten å få samboeren min til å slutte i sin faste stilling som nattevakt. Ikke økonomisk forsvarlig på en prikk. Uten fritak for kveldsvakt sluttet jeg, fikk en velfortjent utelukkende positiv attest, og gikk i nesten 2 måneder arbeidsledig der det ble vasket vinduer, ryddet i skap og herjet i heimen med ting som man bare ikke fikk til å herje med til vanlig. Ikke husmorferie, men ferie til å leke husmor! Glitrende! Yiha, I kick some hybekamelkaravane-ass!

Tilbrakte så to uker som vikar for edderkoppkvinnen i en kjempefascinerende etat, med et kort innblikk i hvordan kommunale etater fungerer. Våknet midt på natten med svettetokter, lengre reisetid, innviklede interne rutiner på alt mulig som ingen andre enn den jeg var vikar for kunne fortelle meg hvordan fungerte. Jeg ble der bare de to ukene jeg signerte for i begynnelsen, hyggelige og fine og hjelpsomme medarbeidere til tross. Jeg var helt klart ikke DEN edderkoppkvinnens likestilte. Respekt.

En stund til med hjemmeherjing og smådepping, ulogisk dårlig samvittighet for å ikke tjene noen penger til vårt samlede forbruk. Så, en spennende telefon fra vikarbyrået.

En stilling ledig der jeg jobbet før, men en annen avdeling med arbeidstid fra 8-16. Hev meg rundt; intervju, og kontrakt ikke lenge etter. Forlenget raskt etterpå. Kjempefornøyd. Nye ting å sette seg inn i, lære seg å se systemet fra en annen side enn det jeg hadde vært vant til i de 9 månedene jeg jobbet på en annen avdeling. Nye medarbeidere, annet miljø, for ikke å snakke om en sjef jeg har kjemperespekt for. Jeg fant min kopp med te!

Så plutselig.
Omgangssyke. Levde på sportsdrikker i 2 uker. Sykt barn, nesten syk samboer. Samboer som feiret bursdagen sin med å varte opp på sin syke samboer, og lille turbopoden. Mormor/svigermoren og tante som tok med seg gutten til byen for å skremme duer og spise bolle. Omgangssyken gir seg, men jeg kjørte karusell hver gang jeg rørte på meg. Svimmel i en uke til.

Hastelegetime.

Diagnose?
Vestibularisnevritt. Virus på balansenerven, okei! *sjekker på nett, undreundre…* «I de verste tilfellene kan man imidlertid lide av anfall av svimmelhet i opptil 3 måneder, før sykdommen slipper taket helt.»
ANGST! Nettopp begynt i ny jobb! Et vikariat! Det settes inn vikar for vikaren.
Sykemeldt i en måned, ramler rundt i huset, kryper og går i snegletempo mens vegger og tak ruller rundt som en karusell, sakte, sakte, sakte… Bare uvissheten om hvor lenge dette kan vare. Sykemeldt midt i ferien. Å bare kunne vente. Ålreit fremgang, litt bedre hver dag, henter ting selv, bærer ting selv, finner ting selv, karusellen sakker av sakte men sikkert.
Så, i et blaff av genialitet går man til anskaffelse av noen tester.
Jepp. Ikke bare virus på balansenerven; også gravid med termin i januar.
Det forklarer jo en del!

Legen informeres, og sjekk utføres. No problemo. Ultralydapparat i legens kontor viser ett stykk vinkende lite troll. Fin form, ryggrad og hode og fire små monsterutstikkere. En sprell levende liten huleboer. Man drar på miniferie til Nordfjord, home of blåbær, fluer, fiske, frosker, hoggorm og støvler i høyt gress. Frisk som en fisk, sliten, men frisk. Nykokte egg til frokost hver dag, historier fra svigermor om da hun serverte Kong Olav i Håkonshallen, når hun syklet over fjellet midt på natten for å dra på dans, og da hun måtte vise legitimasjon for å betale honnørbillett.
På den annen side, drittvær, revefarm med brisen som gikk feil vei, og gylling på jordene avgjorde saken. På tide å vende nesen sørover til resterende byferie igjen.

Tilbake på jobb etter endt ferie og sykemelding! Jippi! Hilse på vikaren min, MIN vikar. Merkelig. Før jeg ble syk, søkte jeg på en fast stilling i samme avdeling. Hørte ingenting, regnet med at stillingen ble besatt, forventet å hilse på nye ansikter ved ferieslutt. Nix.
Ble kalt inn til samtale med sjefen. Om jeg kunne tenke meg en fast stilling?
Driter hvalen i havet? *hostHOOOSTkremthost* «Jo, det kan jeg, helt klart?»

Spørsmålet om graviditet ble plutselig veldig aktuelt å holde for meg selv, inntil videre. Det problematiske ble mengden med respekt, tillit og rettferdighet jeg ble møtt med, og følelsen av å holde tilbake informasjon fra noen som faktisk vil ha DEG. Vanskelig.
Etter signering av kontrakt sprakk den deilige boblen, og sjefen var helt kul. Likevel. Drittdrittdritt. Noen vil si at dette er ikke problematisk i det hele tatt, at arbeidsgiver ikke har noenting med det å gjøre, og at det mildt sagt er svært omstridt å la graviditet være en faktor i forbindelse med jobbtilbud. En ekkel balansegang mellom å være kynisk og salig naiv, og naiviteten min har jeg fått på trynet for før.

Nyheten ble kringkastet ved heftig ostekake på en fredag, med den kryptiske inskripsjonen:

30.01.09

2 stykker som skjønte det med en gang, 3-4 stykker som ikke hadde helt snøring, men hadde hatt sine mistanker, men ikke turd å spørre. «Datoen er termindato, og jeg ryker ut i permisjon 3 uker i forkant.» «Ahaa…ja, vi tenkte det var noe sånt.» Måtte beklage over å ikke ha fortalt det før, at det ikke var meningen å sitte og holde ting hemmelig. Til slutt måtte det bare bli en kake, sa jeg. Fortalte dem om kaken da jeg sluttet på kirkegården jeg jobbet på, hadde helt grå glasur og «Takk for alt!» i svart gotisk skrift på. Meg og kaker.

Men…

Ikke nok med ny jobb, begynner 1. oktober.
Ikke nok med lillesøster eller lillebror til Poden, nesten til bursdagen hans.

Vi har også kjøpt hus.

3 soverom med dører som kan lukkes, loft, kjeller med vaskerom, kjellerstue, egen kjellerutgang. Stue med plass til å lese en bok i ene enden, se på tv, og spise middag i. Et bad m/dusj i kjeller, et bad i 2. etg. Utgang fra stue til egen uteplass. Enderekkehus. Sameie uten fellesgjeld. Felles tørkestativ. Selger med sans for musikk og humor. Kjøpt til takst. Alle fornøyde. Flytter inn før jul om selger får i stand barndomshjemmet sitt til beboelig standard. Dokumentsignering onsdag.

Synes dere dette var mye på en gang? Vi henger såvidt med selv, lykkelig uvitende om hva annet som ligger rett rundt svingen. Ingenting kan overraske oss mer. 🙂

Heng med! Det gjør vi!

Fingers crossed

Nattbrødet

Det er sent, det er natt, og hva gjør man? Baker brød, naturligvis.

Nei, det er ikke en oppskrift som har blitt overlevert med patos fra mor til datter og innen den samme sære familien i en årrekke, men det er ikke så langt unna. Denne oppskriften har ligget hos min finfineste, elskede, supreste og døde mormor sikkert altfor lenge, og nå er den havnet hos meg. På en liten lapp fra et samlekartotek over snodige retter fra Det Gode Kjøkken. De kaller det fransk grovbrød. Glem det, dette er Nattbrødet.

Det er egentlig ikke noe fantastisk over brødet annet enn at det er noe veldig, veldig, veldig magisk over å sette deigen sent på kvelden, for så å stå opp når man står opp når det er små barn i huset, og ha ferskt brød timer senere. Selvfølgelig smaker det helt magisk også. Host. (Ihvertfall så magisk som nybakt brød med smør på, på en søndagsmorgen kan gjøre.)

NATTBRØDET

Dette brødet skal lages med kaldt vann og står til heving natten over i et rom som ikke er for varmt. Den lange hevetiden hevdes å fremheve brødsmaken, sier oppskriften. Brødsmak blir det iallefall okke som.

Ingredienser:

600 gr hvetemel
60 gr rugmel, fint
60 gr sammalt hvete, fin
1 ss salt
4 dl vann
12 gr gjær (1/4 pakke fersk gjær)
smør el. margarin til stekeplaten (eller overveldende kolestrolfritt bakepapir!)

Tilbredningstid:
Ca. 2 1/2 time, iberegnet ca. 40 min i ovnen. I tillegg hevetid natten over, samt 1 time.

Walk this way:
Rør gjæren ut i vannet, tilsett rugmel, sammalt hvete og salt.
Tilsett hvetemelet, elt deigen jevn og smidig.
Sett deigen til hev natten over på et kjølig sted, dekk den med et fuktig håndkle.
*zzzzzzzzzzzzZZZZZZZZZzzzzzzzzzzzzzzzz*
Slå deigen ned, form den til en kule, la den hvile ett minutt.
Trykk kulen flat, fold deigen to ganger sammen, trill den til et langt brød.
Sett brødet på smurt bakeplate, dekk det, la det etterheve til dobbelt størrelse, ca. 1 time.
Lag noen snitt i brødet, pensle med vann og så er det klart for steking.
Ha forvarmet ovnen til 250 grader, og sett brødet inni.
Sett ned varmen til 190 grader med en gang, og la det steke i ca 40 minutter.
Pensle med vann noen ganger under stekingen.

Og de første skivene må smugsmakes på, uten å si det til noen av de andre som også venter på brødet, med mindre allmenn smugsmaking er akseptert, med det beste smøret i verden; nemlig ditt favorittsmør.

Enjoy, og bilder kommer senere!

************************************************************************************************************

Endelig, bildene. Nå når brødet forlengst har gått inn i andre energibaner, og ikke bare våre, men endene ved vannet i parken vår også. Poden sier bare sneglebrød, og baker snegler til å putte på alle brødene vi baker, som han alltid forlanger å få røsket av ved en passende anledning. «Mamma, nå spiser jeg snegl…»

Selve smaken ble hakket saltere enn jeg trodde det skulle bli, jeg tok godt i, den var ikke strøket den spiseskjeen. Barneskje er kanskje i rette mengden egentlig. Det ble liksom ikke helt brødet for sjokoladepålegg, heller fårepølse og pålegg med salt i. Fårepølsebrød med hermafroditt, altså.

Nå har Moderen og jeg funnet ut at vi har noen latterlige mengder konditorfarge i mystiske former; gelé, pulver og de vanlige flaskene fra butikken. Noe fra Kuwait, noe fra Tyskland, og det er ikke bare noe, det er Mengder. Forslag mottas med takk! Rødt karvebrød? Blå anisboller? Svarte lussekatter, anyone? Vi må helt klart gå litt amok.

Sneglebrød

Poden og Sneglene

Robbie Burns rocker våre sokker.

Det er tredje og siste uke i ferien min og samboer sin, noe som har ført med seg mye moro, men ikke minst litt døgnville unger. Minste poden i huset for tiden, Tobias (2 1/2), har man måttet trikse med i forbindelse med leggingen. Som regel går det helt superdupert å få ham til å lukke øynene mens man synger godnattsanger, og man har et vidt utvalg. Nå i det siste har man måttet ty til litt mer obskure sanger som man har tilegnet seg etter hvert.

Det er stadig vekk min aller besteste mor som har skylden for sånt… Siden vi var små har vi mye og ofte rotet borti hennes egenkomponerte bok fylt til randen med sanger. Alt mulig fra Bob Dylan til Robert Burns til Simo i Støa med katten av Jakob Sande. Sitter fast i hjernebarken som bare juling.

Der har man sittet, en mor og alle tre søstrene og aulegaulet til Whiskey, You’re The Devil og Mr. Tambourine Man, og The Foggy, Foggy Dew. I noen år ble det bortimot tradisjon å ha julebakst mens man hadde Monty Python Sings på full guff med allsangfaktoren i decibeltaket, spesielt på låter som Penis Song, Sit On My Face og den mer uskyldige Decomposing Composers.

Men tilbake til godnattutvalget.
Meg og Poden har landet på en del engelsk, skotsk og irsk, og han har klare preferanser.

Akkurat nå er det Comin’ Thro’ The Rye av Robert Burns.
-Synge Kinna Båddi, mamma?
– Ja, skjønning.

(Her er versjonen vi er vant med, men jeg ser The World Burns Club might beg to differ. På den annen side, vi velger selv.)

Comin’ Thro’ The Rye – Robert Burns

Gin a body meet a body,
comin’ thro’ the rye
Gin a body kiss a body,
need a body cry?

Ilka lassie has her laddie
Nane they say hae I,
Yet a’ the lads they smile at me
When comin’ thro’ the rye

Gin a body meet a body,
comin’ frae the toon,
Gin a body greet a body,
need a body froon?

Amang the train there is a swain
I dearly lo’e myself,
But what’s his name, or whar’s his hame,
I dinna care to tell.

Og denne låten er grei skuring, for man kan den og den sitter som et skudd.
Derimot, det neste jeg tror definitivt må inn i katalogen er Charlie Is My Darling, absolutt i Eddie Readers versjon som helt klart og tydelig rocker våre sokker. Ikke minst kommentaren rundt 2:20, og intervjudelen som er gjemt helt på slutten av videoen. Skrål med og nyt, watch and weep, lads & lasses.

Charlie Is My Darling – Eddie Reader (fra albumet Eddi Reader Sings the Songs of Robert Burns)

‘Twas on a Monday morning,
Right early in the year,
That Charlie came to our town,
The young Chevalier.

Chorus
Charlie is my darling,
My darling, my darling,
Charlie is my darling,
The young Chevalier.

As he was walking doon the street, [doon = down]
The city for to view,
O there he spied a bonie lass [bonie lass = beautiful girl]
The windae peckin’ through. [windae peekin’ = window lookin’]
Oh Charlie is my darling…

So light he jumped up the stair,
And tirl’d at the pin; [tirl’d at the pin = rang the doorbell]
And wha’s sae ready but herself [wha’s sae = who’s so]
To let the laddie in? [laddie = boy]
Oh Charlie is my darling…

He set his Jenny on his knee, [set = sat]
All in his highland dress;
For brawly weel he kent the way [brawly weel = very well; kent = knew]
To please a highland lass.
Oh Charlie is my darling…

It’s up yon heathery mountain, [yon = that]
And down yon scroggie glen, [scroggie glen = scrubland]
We daurnae gang a-milking, [daurnae gang = dare not go]
For Charlie and all his men,
Oh Charlie is my darling…

Lesestoff:
Wiki: Robert Burns
Wiki: Charlie Is My Darling
Wiki: Eddie Reader
Allmusic: Eddi Reader Sings the Songs of Robert Burns

Nei, vi er bare på ferie…

Ryktene om vår død er litt premature, bloggen er såvidt i live, jeg tror vi overlever denne sommeren også. 😉

Det skjer altfor mye, og det er altfor mange ting jeg skulle ønske jeg rakk over, stillheten her inne på bloggen er rævva blues, men ingenting å gjøre med inntil videre. Nå velger vi hvilke baller som er verdt å sjonglere med akkurat nå, og det er nok av fantastiske, vidunderlige, herlige baller å velge mellom… så mange at man blir helt syk om hjertet. Men helt avgjørende nødvendig.

Vi er på ferie der bussen går én gang i uken, det er bank én dag i uken i tettstedet 1, 5 mil unna, det skal regne i en uke fremover, og nå er vi nede i de siste 5 bleiene. Derfor, en liten bildespesial med litt sol på:

Dødt skip

Libelle

Blåbærlyng