Posts Tagged 'gravid'

I sympati med alle som venter på noe godt

Jeg hørte min mor snakke om sine graviditeter, og spesielt i forhold til dette med selve tiden det tar, hele prosessen med å bli ferdig er interessant. Med førstemann; absolutt strålende spennende fantastisk alle dager, timer og minutter. Med andremann (meg); egentlig mentalt ferdig ved rundt regnet 7-8 måned, klar som et egg. Med tredje og sistemann; ferdig ved rundet 6 måneder. Litt tidlig kanskje.

Jeg er veldig ferdig.
Klar som et egg.
Veldig, veldig, veldig klar som et egg.

Førstegangsmagen

C har hatt en tøff ventetid, og jeg er ikke den som kimser av slikt for førstegangsfødende.

Med Poden gikk alt veldig fint. (NB! Disgusto-warning! Fødselshistorie coming!)

Termindato passerte, og dagen etterpå hadde Podens føtter sparket brist i et ribbein. Jeg stod foran komfyren av egen fri vilje, hulket mine modige tårer mens jeg kokte eplesyltetøy med stjerneanis, kanel og kardemomme. Etter et par timer var jeg ferdig, tok telefonen og ringte til den kommende morfaren om ikke han kunne komme og hente meg og kjøre meg til fødselsmottaket, for jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg ellers. Det var en del overbærende blikk, og «Ja, sånt kan gjøre ganske vondt, altså, jeg husker med min sønn så…» Og giftige blikk tilbake siden absolutt ingenting kunne sammenlignes med mine smerter whatsoever. 😉 😛 Selvsagt.

Antagelig var det lite trafikk der og da, for man fikk legge seg på en benk og hulke ferdig, stor som en hval og med liten førlighet opp og ned fra benken. Belte på magen og søte sykepleiere som sa med betryggende stemmer at «Du ser jo at barnet har det sååå fint så.»
*gåogleggdegblikk tilbake, AU sa jeg, ditt, ditt…pleiertroll*

Etter en halvtimes tid kom legen for å titte med flere overbærende blikk og inn på et lite undersøkelsesrom, der hun pent spurte når termin var, samtidig som hun kikket i papirene mine. Siden det var to dager siden, utførte deg hyggelige damen en «stripping».

Dagen etter lå jeg i sengen og ville ikke stå opp, hadde vondt i ryggen, og antagelig allerede rier, uten at jeg trodde det. Samboer skulle på nattevakt samme kveld, og hadde vært på jobb på dagtid allerede. Vi begynte på middagen, pølser i brød med stekt løk og sennep og ketchup, mens vi så på Idol. Da fant vi ut at samboer ikke skulle på nattevakt den natten, vi kastet oss i en drosje til fødselsmottaket. Igjen.

Det var mange maserier og jordmor på Storken, avdelingen for «naturlig fødsel», satte akupunkturnåler med vanvittig effekt. Alt tiltok, færre rier og sterkere rier. Etter snodig forutanelse måtte lege inn for å sjekke om fostervannet var av riktig farge, noe det ikke var. Da rett over på Føden, avdelingen for litt mer trengende fødende.
Etter timer med rier, var det åpning nok for å sette epidural, noe som bare var drivende kjekt. Dette kunne vi gjøre oftere! Javisst! Føde 3 ganger for dagen jeg nå!

Fra Idol om kvelden kl. halv 9, til halv 7 morgenen etter. Liten gutt med ti fingre og ti tær, to armer og to ben, og faktisk bare ett hode. Du verden. Lille Elskede Vakre Monster er født.

Så videre til Barselloftet for å sloss mot en hær av jordmødre, sikkert med de beste intensjoner ihh til amming, førstegangsfødende og flaskemating, tilleggingsmetoder og matvaner. Vi slapp ut etter 4 dager, en dag med strålende sol og en minusgrad.

You talkin' to me..?

****Fødselshistorie over nå.****

Det som har vært slitsomt med dette svangerskapet, har vært å ikke kunne sette seg ned nårsomhelst og bare sitte og kjenne på spark og bevegelser. Å sitte og kjenne på en mage som vokser hele tiden. Å se seg i speilet og se forskjellen fra sist gang. Å måtte forsvinne på arbeid etter å ha syklet nesten-storebror til barnehage, å ha bekkenløsning i det hele tatt, et ikke-eksisterende problem ved 1.gang. Å sykle hjem igjen, som regel i sipende regn med trøtte og slitne barn på bagasjebrettet. Å stå og skjære, koke, steke, lage middag, å pakkepakkepakke for man flytterflytterflytter. Det var ikke anledning til å bare «kose seg». «Åh, samboer! Kjenn! Det sparker?» «Hæ? Åjavisstja, så det lever, ja, så kjempeflott, gryntsnork.» *gremme*

Men…det var vel en del av pakken, eller hur? Egentlig er det vel nøyaktig slik det skal være. Noe annet hadde vel egentlig vært merkelig, og jeg synes jeg kjenner samtykkende nikking og trøtte blikk i nakken fra alle de andre flerbarnsmødrende, i hele, vide verden… 😉 😛 Klart vi er takknemlige…
LIKEVEL…

I likhet med min mor, var jeg mentalt ferdig med dette svangerskapet for flere måneder siden. Jeg vil har kroppen min tilbake igjen. Jeg har lyst til å løfte ting igjen. Jeg har lyst til å kunne bøye meg ned og plukke opp ting. Jeg har lyst til å klatre i stiger og spikre ting, skru ting, dunke ting. Jeg er møkk lei av å be om hjelp til alt. Jeg har lyst til å gå fort igjen. Jeg vil ha på meg sko jeg kan knyte! Jeg vil sykle! Jeg vil ha kroppen min tilbake igjen!

På den annen side; kanskje dette er en leksjon i ydmykhet, kanskje det er meningen at jeg skal lære å be om hjelpen, kanskje det er en større mening med den biten der.

Vel, til helvete med den.
Hvis ikke det skjer noe i løpet av de neste 5 dagene tar jeg bagen min og legger meg ned på parkeringsplassen utenfor Kvinneklinikken, og truer med å bli liggende. Ja, jeg ringer avisen hvis det ikke skjer noe på de første 2 timene. Jeg tuller IKKE.

Advertisements

Hva som egentlig har skjedd siden mai

Det har skjedd så utrolig mye, og min munn har vært lukket med syv segl av egentlig forskrudde grunner. Det finnes fårete grunner til ting, og jeg mener bestemt at dette bare har vært halvfårete, og nå skal dere få høre.

I slutten av mars sluttet jeg som vikar i jobben min som 1. linje call-senter medarbeider hos en større brebåndsleverandør. En helt fin jobb, men når arbeidstiden ble endret nevneverdig var det ikke noe vi kunne holde ut med uten å få samboeren min til å slutte i sin faste stilling som nattevakt. Ikke økonomisk forsvarlig på en prikk. Uten fritak for kveldsvakt sluttet jeg, fikk en velfortjent utelukkende positiv attest, og gikk i nesten 2 måneder arbeidsledig der det ble vasket vinduer, ryddet i skap og herjet i heimen med ting som man bare ikke fikk til å herje med til vanlig. Ikke husmorferie, men ferie til å leke husmor! Glitrende! Yiha, I kick some hybekamelkaravane-ass!

Tilbrakte så to uker som vikar for edderkoppkvinnen i en kjempefascinerende etat, med et kort innblikk i hvordan kommunale etater fungerer. Våknet midt på natten med svettetokter, lengre reisetid, innviklede interne rutiner på alt mulig som ingen andre enn den jeg var vikar for kunne fortelle meg hvordan fungerte. Jeg ble der bare de to ukene jeg signerte for i begynnelsen, hyggelige og fine og hjelpsomme medarbeidere til tross. Jeg var helt klart ikke DEN edderkoppkvinnens likestilte. Respekt.

En stund til med hjemmeherjing og smådepping, ulogisk dårlig samvittighet for å ikke tjene noen penger til vårt samlede forbruk. Så, en spennende telefon fra vikarbyrået.

En stilling ledig der jeg jobbet før, men en annen avdeling med arbeidstid fra 8-16. Hev meg rundt; intervju, og kontrakt ikke lenge etter. Forlenget raskt etterpå. Kjempefornøyd. Nye ting å sette seg inn i, lære seg å se systemet fra en annen side enn det jeg hadde vært vant til i de 9 månedene jeg jobbet på en annen avdeling. Nye medarbeidere, annet miljø, for ikke å snakke om en sjef jeg har kjemperespekt for. Jeg fant min kopp med te!

Så plutselig.
Omgangssyke. Levde på sportsdrikker i 2 uker. Sykt barn, nesten syk samboer. Samboer som feiret bursdagen sin med å varte opp på sin syke samboer, og lille turbopoden. Mormor/svigermoren og tante som tok med seg gutten til byen for å skremme duer og spise bolle. Omgangssyken gir seg, men jeg kjørte karusell hver gang jeg rørte på meg. Svimmel i en uke til.

Hastelegetime.

Diagnose?
Vestibularisnevritt. Virus på balansenerven, okei! *sjekker på nett, undreundre…* «I de verste tilfellene kan man imidlertid lide av anfall av svimmelhet i opptil 3 måneder, før sykdommen slipper taket helt.»
ANGST! Nettopp begynt i ny jobb! Et vikariat! Det settes inn vikar for vikaren.
Sykemeldt i en måned, ramler rundt i huset, kryper og går i snegletempo mens vegger og tak ruller rundt som en karusell, sakte, sakte, sakte… Bare uvissheten om hvor lenge dette kan vare. Sykemeldt midt i ferien. Å bare kunne vente. Ålreit fremgang, litt bedre hver dag, henter ting selv, bærer ting selv, finner ting selv, karusellen sakker av sakte men sikkert.
Så, i et blaff av genialitet går man til anskaffelse av noen tester.
Jepp. Ikke bare virus på balansenerven; også gravid med termin i januar.
Det forklarer jo en del!

Legen informeres, og sjekk utføres. No problemo. Ultralydapparat i legens kontor viser ett stykk vinkende lite troll. Fin form, ryggrad og hode og fire små monsterutstikkere. En sprell levende liten huleboer. Man drar på miniferie til Nordfjord, home of blåbær, fluer, fiske, frosker, hoggorm og støvler i høyt gress. Frisk som en fisk, sliten, men frisk. Nykokte egg til frokost hver dag, historier fra svigermor om da hun serverte Kong Olav i Håkonshallen, når hun syklet over fjellet midt på natten for å dra på dans, og da hun måtte vise legitimasjon for å betale honnørbillett.
På den annen side, drittvær, revefarm med brisen som gikk feil vei, og gylling på jordene avgjorde saken. På tide å vende nesen sørover til resterende byferie igjen.

Tilbake på jobb etter endt ferie og sykemelding! Jippi! Hilse på vikaren min, MIN vikar. Merkelig. Før jeg ble syk, søkte jeg på en fast stilling i samme avdeling. Hørte ingenting, regnet med at stillingen ble besatt, forventet å hilse på nye ansikter ved ferieslutt. Nix.
Ble kalt inn til samtale med sjefen. Om jeg kunne tenke meg en fast stilling?
Driter hvalen i havet? *hostHOOOSTkremthost* «Jo, det kan jeg, helt klart?»

Spørsmålet om graviditet ble plutselig veldig aktuelt å holde for meg selv, inntil videre. Det problematiske ble mengden med respekt, tillit og rettferdighet jeg ble møtt med, og følelsen av å holde tilbake informasjon fra noen som faktisk vil ha DEG. Vanskelig.
Etter signering av kontrakt sprakk den deilige boblen, og sjefen var helt kul. Likevel. Drittdrittdritt. Noen vil si at dette er ikke problematisk i det hele tatt, at arbeidsgiver ikke har noenting med det å gjøre, og at det mildt sagt er svært omstridt å la graviditet være en faktor i forbindelse med jobbtilbud. En ekkel balansegang mellom å være kynisk og salig naiv, og naiviteten min har jeg fått på trynet for før.

Nyheten ble kringkastet ved heftig ostekake på en fredag, med den kryptiske inskripsjonen:

30.01.09

2 stykker som skjønte det med en gang, 3-4 stykker som ikke hadde helt snøring, men hadde hatt sine mistanker, men ikke turd å spørre. «Datoen er termindato, og jeg ryker ut i permisjon 3 uker i forkant.» «Ahaa…ja, vi tenkte det var noe sånt.» Måtte beklage over å ikke ha fortalt det før, at det ikke var meningen å sitte og holde ting hemmelig. Til slutt måtte det bare bli en kake, sa jeg. Fortalte dem om kaken da jeg sluttet på kirkegården jeg jobbet på, hadde helt grå glasur og «Takk for alt!» i svart gotisk skrift på. Meg og kaker.

Men…

Ikke nok med ny jobb, begynner 1. oktober.
Ikke nok med lillesøster eller lillebror til Poden, nesten til bursdagen hans.

Vi har også kjøpt hus.

3 soverom med dører som kan lukkes, loft, kjeller med vaskerom, kjellerstue, egen kjellerutgang. Stue med plass til å lese en bok i ene enden, se på tv, og spise middag i. Et bad m/dusj i kjeller, et bad i 2. etg. Utgang fra stue til egen uteplass. Enderekkehus. Sameie uten fellesgjeld. Felles tørkestativ. Selger med sans for musikk og humor. Kjøpt til takst. Alle fornøyde. Flytter inn før jul om selger får i stand barndomshjemmet sitt til beboelig standard. Dokumentsignering onsdag.

Synes dere dette var mye på en gang? Vi henger såvidt med selv, lykkelig uvitende om hva annet som ligger rett rundt svingen. Ingenting kan overraske oss mer. 🙂

Heng med! Det gjør vi!

Fingers crossed

Fingers crossed


Eirin

Words of Wisdom

«Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne.» Arnulf Øverland

(OPP)LEST OG VEDTATT


Menn som hater kvinner - Stieg Larsson

Jenta som lekte med ilden - Stieg Larsson

Luftslottet som sprengtes - Stieg Larsson