Moving pittchurs & music: Lisa Germano – Dresses Song

Kjærlighetserklæring # 1

You make we want to wear dresses
You make we want to wear dresses
You look at me so fragile

Take me to your castle
It feels so good in there
Much much safer in your castle
Mine got lost somewhere

You make me think nothing
I think it makes me happy
Atleast I may be better
So take me to your castle

Wide wide open spaces
You make me want to wear dresses
Wide wide open spaces
You make me want to wear dresses

You make me want to wear dresses
You look at me so fragile
Wide wide open spaces
Wide wide open spaces

Much much safer in your castle
Take me to your castle
Much much safer in my dresses
You make me want to wear dresses

I’m okay
I’m okay
You make me want to wear dresses

Obs: En smule forbehold i forhold til feil i teksten, er hentet ned direkte fra video.

Lesestoff:

Lisa Germano på lisagermano.com
Wiki: Lisa Germano

Tiden går, men bloggen består…

Jeg har ikke gitt opp ennå. 😉

Tiden har innhentet meg, sammen med Virkeligheten, Nødvendigheten og de 3 søstrene Fornuftig. Midlertidig jobbløs inntil videre; arbeidsgiveren som ønsker seg at småbarnsforeldre med nattevaktarbeidende samboere skal jobbe til 8 om kvelden får klare seg uten meg. Er ute i et raskt vikariat som ender på fredag i denne uken, og så er det videre ut på de store jaktmarkene, selv om de gjerne ville ha meg videre. Decisions, decisions…

Og hvorfor får jeg dårlig samvittighet for å være midlertidig arbeidsløs, hm?

Poden har fått barnehageplass, i en flett ny barnehage, og på 2-årskontrollen var gutten stum som en østers, og bar sitt sedvanlige skeptisk-til-fremmede-fjes under hele seansen. Gutten som for tiden ellers har funnet ut hvordan man rimer (eller…bytter ut endelser og finner på nye ord), og nesten ikke klarer å svare på et enkelt spørsmål uten å vri alle endelser til det ugjenkjennelige. «VIL du ha den bananen?», sa mor. «Nei, jeg vil ikke ha den..SHA-Baanen», mens han deretter kreperer av latter. Fått plass fra midten av mai. Uendelig spennende.

Familien kommer fra det store ytland, det blir sedvanlige, fantastiske bursdagsfeiringer til sommeren, og vakre, velkjente ansikter å begrave smilene våre i, smil som har sittet foran de savnedes blogger hele vinteren. Å, som jeg savner dere…

Men til saken, det vil bli oppdatert, det blir sikkert sporadisk, men jeg lover å ikke forsvinne helt. «Stol på meg, sa mannen, og trakk en kurvstol nedover ørene.»

Vi sees! 🙂