I 150 km/t nedover Tippetue

Jepps, vi lever fremdeles!
Ikke helt uventet er det mer å henge fingrene i når det er 1 stk. hjelpeløst lite småfolk som skal ha, og alt annet i tillegg. En tilvenningssak, ja, men overgangen er lang.
Om ikke så lenge er husmor tilbake i 100% jobb, og far blitt husfar på heltid og det også nesten ut året. I mellomtiden planla/planlegger jeg å svare Eira på posten om den lykkeligste tiden i ditt liv. Jeg føler jeg må applaudere litt, og kanskje jeg klarer å legge til litt også.

I mellomtiden; det er vår, vi har hage og vi er i nytt hus. Vi monterte flaggfeste og har flagget 2 ganger siden dengang. Vi har en nisse på lasset som skal fortelles om, barn vokser og vokser og triller rundt om kring, og det ramler ut gullkorn som forsvinner som en ammende mors korttidshukommelse. (Nei, jeg ammer ikke, det gikk ikke veien denne gangen heller. Noe som for øvrig er verdt et par bloggposter i seg selv!)
Livet er ganske så bra for tiden; det går fryktelig fort, og av og til veldig, veldig, veldig sakte, nesten stillestående. Det neste halvåret kommer vi nesten til å bli normale, og til januar en gang skal husfar tilbake på jobb. Da er jeg litt redd bloggen går ad undas.
Men pytt, den tid den sorg. 😉

Siden sist skjedde ihvertfall dette:

(Og sånn for uinnvidde ikke-bergensere; Tippetue er en meget bratt, svingete bakke som starter på Fløifjellet og ender i Bergen sentrum *tror jeg – hostHOSThostkremt*, særlig attraktiv om vinteren som akebakke og turterreng ellers. Mhm.)

Hva som egentlig har skjedd siden mai

Det har skjedd så utrolig mye, og min munn har vært lukket med syv segl av egentlig forskrudde grunner. Det finnes fårete grunner til ting, og jeg mener bestemt at dette bare har vært halvfårete, og nå skal dere få høre.

I slutten av mars sluttet jeg som vikar i jobben min som 1. linje call-senter medarbeider hos en større brebåndsleverandør. En helt fin jobb, men når arbeidstiden ble endret nevneverdig var det ikke noe vi kunne holde ut med uten å få samboeren min til å slutte i sin faste stilling som nattevakt. Ikke økonomisk forsvarlig på en prikk. Uten fritak for kveldsvakt sluttet jeg, fikk en velfortjent utelukkende positiv attest, og gikk i nesten 2 måneder arbeidsledig der det ble vasket vinduer, ryddet i skap og herjet i heimen med ting som man bare ikke fikk til å herje med til vanlig. Ikke husmorferie, men ferie til å leke husmor! Glitrende! Yiha, I kick some hybekamelkaravane-ass!

Tilbrakte så to uker som vikar for edderkoppkvinnen i en kjempefascinerende etat, med et kort innblikk i hvordan kommunale etater fungerer. Våknet midt på natten med svettetokter, lengre reisetid, innviklede interne rutiner på alt mulig som ingen andre enn den jeg var vikar for kunne fortelle meg hvordan fungerte. Jeg ble der bare de to ukene jeg signerte for i begynnelsen, hyggelige og fine og hjelpsomme medarbeidere til tross. Jeg var helt klart ikke DEN edderkoppkvinnens likestilte. Respekt.

En stund til med hjemmeherjing og smådepping, ulogisk dårlig samvittighet for å ikke tjene noen penger til vårt samlede forbruk. Så, en spennende telefon fra vikarbyrået.

En stilling ledig der jeg jobbet før, men en annen avdeling med arbeidstid fra 8-16. Hev meg rundt; intervju, og kontrakt ikke lenge etter. Forlenget raskt etterpå. Kjempefornøyd. Nye ting å sette seg inn i, lære seg å se systemet fra en annen side enn det jeg hadde vært vant til i de 9 månedene jeg jobbet på en annen avdeling. Nye medarbeidere, annet miljø, for ikke å snakke om en sjef jeg har kjemperespekt for. Jeg fant min kopp med te!

Så plutselig.
Omgangssyke. Levde på sportsdrikker i 2 uker. Sykt barn, nesten syk samboer. Samboer som feiret bursdagen sin med å varte opp på sin syke samboer, og lille turbopoden. Mormor/svigermoren og tante som tok med seg gutten til byen for å skremme duer og spise bolle. Omgangssyken gir seg, men jeg kjørte karusell hver gang jeg rørte på meg. Svimmel i en uke til.

Hastelegetime.

Diagnose?
Vestibularisnevritt. Virus på balansenerven, okei! *sjekker på nett, undreundre…* «I de verste tilfellene kan man imidlertid lide av anfall av svimmelhet i opptil 3 måneder, før sykdommen slipper taket helt.»
ANGST! Nettopp begynt i ny jobb! Et vikariat! Det settes inn vikar for vikaren.
Sykemeldt i en måned, ramler rundt i huset, kryper og går i snegletempo mens vegger og tak ruller rundt som en karusell, sakte, sakte, sakte… Bare uvissheten om hvor lenge dette kan vare. Sykemeldt midt i ferien. Å bare kunne vente. Ålreit fremgang, litt bedre hver dag, henter ting selv, bærer ting selv, finner ting selv, karusellen sakker av sakte men sikkert.
Så, i et blaff av genialitet går man til anskaffelse av noen tester.
Jepp. Ikke bare virus på balansenerven; også gravid med termin i januar.
Det forklarer jo en del!

Legen informeres, og sjekk utføres. No problemo. Ultralydapparat i legens kontor viser ett stykk vinkende lite troll. Fin form, ryggrad og hode og fire små monsterutstikkere. En sprell levende liten huleboer. Man drar på miniferie til Nordfjord, home of blåbær, fluer, fiske, frosker, hoggorm og støvler i høyt gress. Frisk som en fisk, sliten, men frisk. Nykokte egg til frokost hver dag, historier fra svigermor om da hun serverte Kong Olav i Håkonshallen, når hun syklet over fjellet midt på natten for å dra på dans, og da hun måtte vise legitimasjon for å betale honnørbillett.
På den annen side, drittvær, revefarm med brisen som gikk feil vei, og gylling på jordene avgjorde saken. På tide å vende nesen sørover til resterende byferie igjen.

Tilbake på jobb etter endt ferie og sykemelding! Jippi! Hilse på vikaren min, MIN vikar. Merkelig. Før jeg ble syk, søkte jeg på en fast stilling i samme avdeling. Hørte ingenting, regnet med at stillingen ble besatt, forventet å hilse på nye ansikter ved ferieslutt. Nix.
Ble kalt inn til samtale med sjefen. Om jeg kunne tenke meg en fast stilling?
Driter hvalen i havet? *hostHOOOSTkremthost* «Jo, det kan jeg, helt klart?»

Spørsmålet om graviditet ble plutselig veldig aktuelt å holde for meg selv, inntil videre. Det problematiske ble mengden med respekt, tillit og rettferdighet jeg ble møtt med, og følelsen av å holde tilbake informasjon fra noen som faktisk vil ha DEG. Vanskelig.
Etter signering av kontrakt sprakk den deilige boblen, og sjefen var helt kul. Likevel. Drittdrittdritt. Noen vil si at dette er ikke problematisk i det hele tatt, at arbeidsgiver ikke har noenting med det å gjøre, og at det mildt sagt er svært omstridt å la graviditet være en faktor i forbindelse med jobbtilbud. En ekkel balansegang mellom å være kynisk og salig naiv, og naiviteten min har jeg fått på trynet for før.

Nyheten ble kringkastet ved heftig ostekake på en fredag, med den kryptiske inskripsjonen:

30.01.09

2 stykker som skjønte det med en gang, 3-4 stykker som ikke hadde helt snøring, men hadde hatt sine mistanker, men ikke turd å spørre. «Datoen er termindato, og jeg ryker ut i permisjon 3 uker i forkant.» «Ahaa…ja, vi tenkte det var noe sånt.» Måtte beklage over å ikke ha fortalt det før, at det ikke var meningen å sitte og holde ting hemmelig. Til slutt måtte det bare bli en kake, sa jeg. Fortalte dem om kaken da jeg sluttet på kirkegården jeg jobbet på, hadde helt grå glasur og «Takk for alt!» i svart gotisk skrift på. Meg og kaker.

Men…

Ikke nok med ny jobb, begynner 1. oktober.
Ikke nok med lillesøster eller lillebror til Poden, nesten til bursdagen hans.

Vi har også kjøpt hus.

3 soverom med dører som kan lukkes, loft, kjeller med vaskerom, kjellerstue, egen kjellerutgang. Stue med plass til å lese en bok i ene enden, se på tv, og spise middag i. Et bad m/dusj i kjeller, et bad i 2. etg. Utgang fra stue til egen uteplass. Enderekkehus. Sameie uten fellesgjeld. Felles tørkestativ. Selger med sans for musikk og humor. Kjøpt til takst. Alle fornøyde. Flytter inn før jul om selger får i stand barndomshjemmet sitt til beboelig standard. Dokumentsignering onsdag.

Synes dere dette var mye på en gang? Vi henger såvidt med selv, lykkelig uvitende om hva annet som ligger rett rundt svingen. Ingenting kan overraske oss mer. 🙂

Heng med! Det gjør vi!

Fingers crossed

Meme: 7 ting man liker ved seg selv

Vibeke, kjære deg, jeg er endelig ferdig. 🙂 Jeg fikk faktisk gjort det i år!

Memet går ut på å skrive en liste med syv ting man liker ved seg selv, og så sende videre. Og det var fint å tenke etter, faktisk. Helt ålreit, og skapte slik det heter, «rom til eftertanke». 😉

Thar she blows:

1. Jeg kan holde styr på og lese i løpet av ca. samme tidsrom, bortimot 4-5 bøker, og sjonglere mellom dem alt ettersom.

2. Jeg kan bruke hendene mine på en til tider særdeles tilfredsstillende måte, i forbindelse med penn, papir, pensel, tastatur, mus (akkurat) og andre morsomme medier.

3. Jeg har innlevelse og fantasi.

4. Jeg kan ikke regne ut annengradsligninger, og ja, for meg er det en positiv egenskap.

5. Jeg kan faktisk sitte oppe til kl. Seint og spille dataspill/tv-spill med Verdens Beste uten å bli sett på som sprut sprø, selv om man har små barn, og selv om det innebærer å være komatøs enkelte deler av påfølgende dag. Eller lese en bok, hele natten lang, uten spesiell god grunn bortsett fra boken selv.

6. Jeg er tolerant, og heldig med nesten alt her i livet.

7. Jeg får til nesten alt jeg vil, så lenge jeg bare vil det nok. Og hvis man er 2 som kan slikt, som i tillegg vil akkurat det samme, så må jo det gå bra vel? 🙂

(Men, ja. Hm. Et par ting å ville nok her i livet da.
Fremmer herved Overordnet ønskeliste for 2007:

• Hus, med 4 eller 5 soverom. Gjerne over flere etasjer, kanskje til og med med vaskekjeller og loftsrom. Kjøkken med plass til spisebord til uendelig mange. Hjerterom til alle, og plass nok til dem som vil være ensomme.
• Utdannelsen, ja mor. 😉
• Sykkel, med kjolenett, barnesete og stor kurv på styret.

We fix. Så lenge vi vil det nok.)