Den siste ukens helligste

De siste to ukene har vi okket oss ut av vår gamle leilighet, eller egentlig, samboeren har gjort det, siden jeg tasser rundt og ligner på en slik er det litt vanskelig å vaske ut av høyskapene og bære restene av livet vårt ut av Lampes vei og inn i Jansons vei. Nå er vi på den annen side endelig, endelig ute. Det er veldig merkelig å gå forbi «gamlehuset» flere ganger hver dag, og se fremmede mennesker på vårt kjøkken, og se merkelig lys i soveromsvinduene. Det gikk så fort, men likevel så uendelig sakte.

Samtidig har Poden har vært slingresyk siden november med en hoste som aldri har gått bort, som hele Bergen ser ut til å ha delt, og som forverret seg med feber og øyebetennelse den siste uken. Vi dro på legevakten på lørdag formiddag med øyebetennelsen, og kom nesten inn FØR vi hadde fått tatt av kjeledressen og tatt støvlene på. Yay!

Poden fikk totalt nervesammenbrudd når sykepleieren som viste oss inn på avlukket stengte døren, og gråt sine modige tårer. Det viste seg jo det at boken «Thomas går til doktoren» -og får vond og ekkel vaksinesprøyte, hadde satt sine spor dypere enn forventet. Barnesinn er helt fantastiske. Ut igjen 5 minutter etterpå med resept på kloramfenikol til 1 liten og 2 store. Dobbelt-Yay!

Som ellers skulle vise seg å bli peanøtter mot det Poden fant på dagen etterpå; under kveldsbading i det store fine badekaret vårt, sa gutten helt plutselig og uventet at «Det er ikke gøy med feber,» (hva? feber?) før han insisterte vennlig på å være ferdig med å bade (dobbelt-hva?), hoppet opp på mors fang i et kjempehåndkle, og forsvant for verden. Fullstendig. Nei, han hadde ikke sovet den dagen. Så, buksering av barn inn på dobbeltseng der samboer ligger fredelig og sover før han skal på nattevakt, får pakket gutten inn i bleie og pyjamas, alt mens han sover som en stein og er slapp som en medisterpølse, før han setter seg raskt opp og kaster opp over sin mor, far, dobbeltsengen og nytredd pyjamas. Samt mor som rister av seg oppkast i fars nyoppvåknede åsyn.

Not so yay.

Så det er slikt man har bedrevet hver 2. time for noen netter siden, og nå pløyer vi oss gjennom litt klesvask. Snart ferdig med den nå. 😉

Ellers har C tagget meg siden vi ikke har noe annet å drive med for tiden.
Jeg siterer reglene fra Cs blogg:

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

Seks mer eller mindre interessante ting om meg selv:
1. Når jeg var 6-7 år gammel skrev jeg rare lapper til foreldrene mine om at de ikke var foreldrene mine, men at foreldrene mine hadde mørk hud og bodde svært langt borte, eller at jeg for eksempel ikke var et menneske.
2. Jeg lot mer enn villig alt håret mitt klippes av med klippemaskin, sommeren før jeg begynte på videregående, og hoppet i sjøen fra en kanskje 4m høy bro, hånd i hånd med den som klippet av meg hestehalen og resten av hårmanken. Selv den dag i dag savner jeg følelsen av å kunne dra hånden over hodet og kjenne en helt fløyelsmyk effekt av 2 mm hårhøyde.
3. Frem til jeg var 12 år gammel hadde jeg bussangst, og var livredd for å reise med buss alene. Hellig overbevist om at bussen ikke kom til å stoppe der jeg skulle av, og at jeg aldri kom til å klare å komme meg hjem igjen alene; hjerteklapp og svettetokter. 7 år senere drar jeg alene med buss fra Bergen til Molde, og tilbake igjen, bare litt fuktig i håndflatene. 😉
4. Jeg sitter på en svinaktig bra bootleg fra konserten Paul Simon hadde på Romsdalsmuseet på Moldejazzen i 2002, og den ligger bare og forgår i en kasse fordi minidisc’en min tok kvelden året etter.
5. Jeg elsker IKEA, Clas Ohlson og jernvarehandler. Jeg skulle ønske jeg kunne ha en vegg full av små skuffer med små skruer og dippedutter i som man trenger av og til.
6. En dag i desember for mange år siden, kjørte jeg med bussen hjem forbi 2 ambulanser og et stort oppstyr ved noen blokker i Åsane i Bergen. Senere våknet jeg av at onkelen min kom for å fortelle at den fine, vakre tanten min på 35 år var død av hjerteinfarkt. Jeg husker at min mor mistet et målebeger i plast på gulvet, og at jeg hadde sovnet på sofaen da jeg kom hjem.

So there, done, nå videre til neste punkt, videretagging:

Nomadesøsteren min
Nattbloggeren min
Heidi Fleiss, jeg tror ikke du er tag’et fra før, jeg kunne ikke finne noen tag fra nylig så jeg tar en råsjans!
…og Betty.
Og ellers alle som føler seg kallet til å dele seg med resten av verden.

Jeg mener, siden det er rett før jul, så har dere jo sikkert absolutt ikke noe annet dere heller vil gjøre enn å svare og videretagge memer… 😉

Årets første julepresanger by happenstance

Så har vi begynt! Og det var helt tilfeldig.
Jeg vedder på at det er ingen som klarer å gjette verken hva dette er og hvem det er til. (Ja, husets samboer er ekskludert, du har gjettet det for lengst. 😛 )

Så, til bildequiz’en:

Muhaha! Dere klarer det aldri! *ond latter mens man løper nedover korridorene*

Julepresang #1 etter podens hode

Yes. Denne står nå med tomme batterier øverst på en hylle, der den skal «hvile seg». Foreldrenes ører derimot, synger i takt med det skumle vesenet. Nei, det eksisterer ikke voluminnstillinger på leken.

Nyt. 😉

God Eid-feiring, all i hopa

And peace on Earth and good will towards men, Insha’allah.
Kos dere. 🙂 ooo & xxx

Julemusikk: Mary Chapin Carpenter – This Shirt

Litt usaklig nå, men jeg sitter her og skriver med et stort plaster på min venstre pekefinger, jeg har prestert å skjære meg på eggeskall. Ja, akkurat, eggeskall. Du verden.
Kraftig gjennomlesing og proof-reading, med andre ord.

Men, til saken.
En gang i Julen 2003, ramlet det en cd ned i en postkasse et sted på en fjellkant i Bergen, en cd fylt med musikk som spikret og hamret seg fast med ubønnhørlig kraft, og, tja, det har ikke forandret seg på 4 år. En brent cd-plate med nesten utelukkende Mary Chapin Carpenter på gjorde sitt suverene inntog i alt med julesmak det året. Det året bodde jeg og min gode moder sammen, jeg var dagmamma på dagtid, og laget websider og rotet med grafikk på nattestid, og strikket mine første raggsokker den høsten og vinteren. Vi bodde i en leieleilighet som hadde enkle vinduer på alle husets soverom, og du verden så mange det var av dem også. Jeg har aldri sovet med så mange klær på i hele mitt liv. Sprengfyring i timene før leggetid, og åpne dørene til soverommet (vi endte jo opp med å kun bruke ett) en halvtime før man bysset. Sokker, raggsokker, tøfler og pampuser, ullundertøy og ullovertøy. Et kaldt år, på mange måter.
Vi laget noen fryktelige limekarameller som aldri stivnet, og nøttekaker som vi endte opp med å forkle i sjokolade, den eneste og siste gangen jeg prøver å bruke en kaffekvern til å knuse hasselnøtter i… Marsipanroser til de to ørkenprinsessene, som gikk ned på høykant sammen med en fantastisk julemiddag, selv om den var utradisjonell; halal-lammelår cooked to perfection.
Alt med et tykt lag av nord-amerikansk singer-songwriter køntripop glasert over.

Det var egentlig fryktelig deilig å oppleve de følgende årene, at jeg om julen ikke klarte meg uten den platen, for jeg var så sikker på at jeg ikke hadde rom til flere julemusikk-assosiasjoner, at alt på en måte var helt fastsatt og ikke kunne endres på. En god opplevelse, egentlig. Så musikkvanene mine og Eirins Absolut Jul er ikke hamret i granitt ennå, altså. 😉 Nice to know.

Og denne låten her er så veldig pen, at dette bare må deles.
Stemningen fra platen går det egentlig ikke an å beskrive, så det er mulig det kommer flere gullkorn fra Fr.Carpenter. Denne låten har jo også et tema som jeg tipper de fleste kan forholde seg til, det er vel mange som har hatt et favorittplagg som har blitt brukt omatt og omatt, og tatt vare på i evigheter.

Enjoy. 🙂

Mary Chapin Carpenter – This Shirt
This shirt is old and faded
All the color’s washed away
I’ve had it now for more damn years
Than I can count anyway
I wear it beneath my jacket
With the collar turned up high
So old I should replace it
But I’m not about to try

This shirt’s got silver buttons
And a place upon the sleeve
Where I used to set my heart up
Right there anyone could see
This shirt is the one I wore to every boring high school dance
Where the boys ignored the girls
And we all pretended to like the band

This shirt was a pillow for my head
On a train through Italy
This shirt was a blanket beneath the love
We made in Argeles
This shirt was lost for three whole days
In a town near Buffalo
‘Till I found the locker key
In a downtown Trailways bus depot

This shirt was the one I lent you
And when you gave it back
It had a rip inside the sleeve
Where you rolled your cigarettes
It was the place I put my heart
Now look at where you put a tear
I forgave your thoughtlessness
But not the boy who put it there

This shirt was the place your cat
Decided to give birth to five
And we stayed up all night watching
And we wept when the last one died
This shirt is just an old faded piece of cotton
Shining like the memories
Inside those silver buttons

This shirt is a grand old relic
With a grand old history
I wear it now for Sunday chores
Cleaning house and raking leaves
I wear it beneath my jacket
With the collar turned up high
So old I should replace it
But I’m not about to try

Pittchurs; Julespesial

Vi har bakt pepperkaker. Og Tobias har spist deig. I bøtter og lass, og har laget sauer og måner (hel- og halv-) og katter og nisser og hester og hjerter og bittesmå kakemender og -damer, kaniner og stjerner. Og 23 små kakehjerter, og ett stort, alle med hull. Litt kjip julekalender, menmen…gutten er jo ikke 2 år engang. De er nå store nok, og er rikelig dekorert med glasur. 😉
Men..så lager man for mye glasur, og ender opp med å gå helt amok på noen stakkars pepperkakedyr og objekter. Helt amok, seint på kveld og du verden så gøy. 😉

Det skal jo pyntes pepperkakehus også, men det bør kanskje de største barna få lov til å ta seg av, eller hur? 🙂 Da skal det tas bilder!