Posts Tagged 'barn'

Ligning med flere ukjente

Nå ser det ut til at tunnelen uten unntak bare blir mørkere og mørkere, og det lille lyset vi ante en emning av svinner raskt hen. Det er vanskelig å si om det kommer flere poster etter denne, dette kan bli den siste.
Det blir for lite tid til å sitte med øynene i en spennende og vakker dataskjerm med hele verden i, og mer tid på de tingene som bare må gjøres for å få maskineriet til å gå sin gang noenlunde knirkefritt i vårt lille mikrokosmos. Jeg liker ikke å kalle det tidsklemme, men diagnosen ligger vel kanskje der likevel.

Det er fint med rene og brettede klær som havner der de skal til slutt. Det er ikke så ille med middager som er sånn noenlunde skapt fra bånn, og at ferdigmiddagene holder seg der de skal på de dagene i uken når alt annet går på trynet og det å skjære grønnsaker med skrikende og snørrete unger på armen er kinkig.
Det er fint å slippe å trakke rundt i matrester fra dagen før, så vi pleier å tørrmoppe før vi legger oss, og det innebærer jo rydding av leker og alt det vi voksne legger fra oss på «feile» steder likevel. Vi har ikke tørketrommel, og vi kjører ikke bil. Vi slipper å vaske opp de fleste kjørler og fat, samtidig trener vi ikke så mye at vi har overskudd til det lille ekstra.
Vi har akkurat kjøpt en finfin, brukt bæremeis, og det er -18 grader ute, igår var det -15, og ungene har gått og hanglet med diverse vanlige og snodige symptomer på svineri og fåglarne vet hva siden oktober. Øyebetennelser og hosting og snørr og alt mulig. Allmenntilstanden deretter med tette neser, og flaskemating som går i stå. Barnegrøt var satans verk, men pasta bolognese skapte himmelske tilstander hos en liten jente.
Dagmamma fra januar av og innkjøringen er ikke helt i gang ennå. So many things. 😉

Ikke bare det, flere paddehatter.
På min egen arbeidsplass skjer det ting som riktignok har vært i emning lenge, det er bare de færreste rundt oss som har sett hvilke effekter det ville ha på størrelsesorden akkurat der jeg og mine medarbeidere sitter.
Her er et røft sammendrag fra media fra det siste året:

11. desember 2009 – 40 må gå i BKK Marked – BT.no
13.november 2009: BKK selger kunder – Ba.no
02. november 2009: Kuttar ut ADSL-kundar – BT.no
27. august 2009: Eieren forsyner seg fra BKK – BT.no
27.mars 2009: Bergen bystyre avgjør BKK-satsing – BT.no

Samtidig, i en annen sektor, skjer nesten det samme med min respektive og tidvis mye bedre halvdel. Vi kommer mest sannsynlig til å skifte stillinger, bli omplassert, bli gjester hos Nav eller noe annet. Alt blir forandret. Vi vet ingenting. Ennå.

Likevel klarer jeg ikke helt male fanden på veggen ennå.
Våren og sommeren, høsten og vinteren i året som kommer vet vi så uendelig lite om akkurat nå, og det er skummelt og spennende samtidig. De strukturelle endringene vi har fått innsyn i er det vanskelig å fatte omfanget av, og jeg er egentlig glad jeg ikke sitter på et sted der det skal fattes avgjørelser om hvem som kommer til å gjøre hva og ikke i 2010. Dirty job.
Det som er det verste er å ikke vite.

Så! Små søte ønsker for det nye året i uvilkårlig rekkefølge:

  • Friske barn uten hoste eller andre plager
  • Drømmejobben
  • Utenlandsreise til et deilig sted for barn og voksne
  • Fikse uteplassen til anvendelig stand med bord og stoler og solcellenattlamper
  • Fikse og kle inn soverom nr. 2 uten at noen mister soveplassen sin, hm.
  • Male med livsfarlig oljemaling i gangen (jippi! *elske oljemaling*) midtsommers med barn plassert i oljemalingfrie omgivelser
  • Mer uunnværlig tid til å bake småkaker og muffinser med barn på

PostScriptum! Det viser seg jo i ettertid at ungene har astma, og at de skal ha  pustemedisin for å blir kvitt barneastmaen når de blir større. Og som guttungen på straks 4 år sa etter å ha fått beskjeden om at han må ta pustemedisin: «Jippi! Det har jeg alltid hatt lyst til! Åja, så fint!» og ble lykkelig og glad og er den som passer mest på her i huset at han skal ha medisinen sin. Lillesøster synes fremdeles dette er noe hun kan leve uten, men helt plutselig drikker hun en hel melkeflaske uten dikkedarier, og går bananas på stuegulvet.

❤ 🙂

Til slutt en liten låt,  jeg føler meg omtrent like lur og glad som Lauryn Hill ser ut i denne videoen. 😉

Pigs in my decks

Supersamboeren hadde levert Poden den I i barnehagen hele uken, men på fredagen skulle jeg overraske med å være tidlig oppe  for å kunne være våken og tilstede i barnehagen kl. halv 8 med våken og tilstedeværende 3 1/2 åring. Opp og stå, på med klær, vekke gutten, på med hans klær, ned og finne yoghurt, teskje med Sanasol og litt hostesaft til den seigseige hosten. Jern og vitaminer til mor, knekkebrød og yoghurtdrikk. Frokostskiver i matboksen, kjeledress tørr og fin lagt flat på gulv i gang for barn å krype inn i «etter denne tegnefilmen, så må vi gå».

Hansker, refleksvest, hue og hals. Hansker og sjal til mamma. Hjelmer! Kjenne frosten i nesen og deilig brent fyringslukt i vindstille morgen med frostig duggress. Skli litt, holde i gjerdet på vei nedover. Frossent vann i barnesete, steinhard skumgummi i voksensetet som lekker og aldri tørker helt opp mellom bygene. Skjor som koseprater med oss fra den nederste grenen i den nyoppdagede svenske asalen; vi trodde det var noe annet. Bære sykkel ned trapp, svinge barn i sykkelsete, stappe føtter her, belte der, hansker sånn; sitter du godt? Holder du fast? DA kjører vi! Merker ikke glatten, hjulene er lave på luft, og vi trør. Oppover, bortover og oppover igjen brattebakken, gå av og trille litt. Sklir. Sklir mer på glatten med slitte gummisåler. Ser pen dame med høye hæler og kort skjørt fryse og skutte seg mot vinden og isen.

Kommet opp i krysset, over gangfelt og ut i kjørebanen. Kjører rolig, lang slak bakke. Venstresving, rolig, rolig, rolig, svinger sakte og stødig og  uten å trø, og KA-BAM!
Tar meg for med hendene på bar, kald asfalt foran sykkelkurven som lager fæl lyd når den skraper langs underlaget, men skjønner ikke hvordan jeg kom i en sånn stilling med resten av kroppen at jeg fikk det til. Sykkelen ligger veltet på venstre side. Jeg aner ikke om det kommer biler verken foran eller bak. Løfter blikket, ingenting foran, snur meg raskt; ingenting bak. Barn halvveis oppover og nedover, den ene halvdelen sitter bom fast i sykkelsetet, overkroppen vrir seg oppover fra asfalten vi dæljet inn i. Velter sykkel opp igjen mens jeg snakker med gutten som gråter høyt på Mamma, og løfter sykkelen ut av veibanen. Holder rundt gutt som plutselig skjønner hva som har skjedd, mest sjokk. Står lenge og snakker med ham, trøster, stryker. Ikke vondt noen steder, sier han. Bare veldig skremt. Ja, det var skummelt, veldig skummelt. Klar for å gå videre. Barnehagen ligger rett rundt hjørnet. DETTE måtte han fortelle til de i barnehagen, sier han. Så ser vi jo at alle vinduene i de store huset er mørke, og langt bak i en ettermiddag huskes det en lapp som henger på kjøleskapet om at den dagen er det stengt i gutten sin barnehage. Og klokken er masse nå.

Gutten, like paff som sin mor, har mistet munn og mæle. Da må vi dra hjem til pappa igjen vi da, da kan du se på barnetv lenge idag, sier mamma, og gir sjokkskadet gutt en lakrispastill med lov om mer om han vil ha en til. Pratsom gutt på veien hjemover mens vi tusler og småsklir nedover det som var oppoverbakker for bare litt siden. Kjenner det er ømt i høyre leggen. Vi sniker oss inn og setter på barnetv, mens mor i full sykkelmundur lister seg opp til mannen som hører på historien og  til slutt spør om man vil ha en klem. Smelter til en klatt på gulvet og smiler at neida, det går bra, og jeg må skynde meg på jobben, for nå er klokken mange blitt.

Sakte, sakte til jobb, triller avgårde. Kjenner det i hele kroppen en time etter at jeg har satt meg ned med arbeidet at her er noe som har satt seg av ekle følelser i musklene mine. Kjenner det resten av dagen, skrekken.

***

Idag syklet vi hele veien til sykkelverkstedet i byen og leverte inn sykkelen med bestilling av vinterdekk med pigger, noen pigger bak og kjempemange pigger foran, og skift av slange bak og kanskje foran også. Flett nye blokker til håndbremsen. Handlet regntrekk til barnesete og regntrekk til sekk, overtrekksbukse og ny forlykt etter at den gamle ramlet av i høy fart på et sted med mange biler mens man var sent ute til barnehagen, og som knuste i mange, mange biter. På mandag skal vi banke rumpen til alle frostglatte veier, hvis de bare våger å vise seg.

Men selv etter å ha syklet 53 km fra Finse til Flåm på Rallarvegen, i veihull, dammer, stiv kuling sidelengs med null sikt, våt til skinnet uten et skift eller le på de neste 20 km, store steiner og små steiner, dryppende våte hansker og hele hav i skoene; jeg har aldri i mitt liv kjørt mer passivt sykkel og sett styggere på trollbiler som tar brå svinger og syklister som passerer med en hårsbredd av styret mitt.

Jeg var ikke forsiktig nok, og jeg hadde barnet mitt baki. Hvis det hadde kommet en bil som hadde det travelt på feil sted, som jeg hadde, kunne dette gått en helt annen vei.

Det er notert.

***

På den annen side; piggdekkavgift for syklister, er dette egentlig et ikke-tema?

Lesestoff:

Trygg Trafikks Sykkelsider
Sykle til jobben.no

Den aller første sykkelturen for lenge siden.

I 150 km/t nedover Tippetue

Jepps, vi lever fremdeles!
Ikke helt uventet er det mer å henge fingrene i når det er 1 stk. hjelpeløst lite småfolk som skal ha, og alt annet i tillegg. En tilvenningssak, ja, men overgangen er lang.
Om ikke så lenge er husmor tilbake i 100% jobb, og far blitt husfar på heltid og det også nesten ut året. I mellomtiden planla/planlegger jeg å svare Eira på posten om den lykkeligste tiden i ditt liv. Jeg føler jeg må applaudere litt, og kanskje jeg klarer å legge til litt også.

I mellomtiden; det er vår, vi har hage og vi er i nytt hus. Vi monterte flaggfeste og har flagget 2 ganger siden dengang. Vi har en nisse på lasset som skal fortelles om, barn vokser og vokser og triller rundt om kring, og det ramler ut gullkorn som forsvinner som en ammende mors korttidshukommelse. (Nei, jeg ammer ikke, det gikk ikke veien denne gangen heller. Noe som for øvrig er verdt et par bloggposter i seg selv!)
Livet er ganske så bra for tiden; det går fryktelig fort, og av og til veldig, veldig, veldig sakte, nesten stillestående. Det neste halvåret kommer vi nesten til å bli normale, og til januar en gang skal husfar tilbake på jobb. Da er jeg litt redd bloggen går ad undas.
Men pytt, den tid den sorg. 😉

Siden sist skjedde ihvertfall dette:

Påskeegg til 3-åringer!

Frk. Dings tenker høyt

Frk. Dings pønsker ut store planer

Frk. Dings utfører store planer

(Og sånn for uinnvidde ikke-bergensere; Tippetue er en meget bratt, svingete bakke som starter på Fløifjellet og ender i Bergen sentrum *tror jeg – hostHOSThostkremt*, særlig attraktiv om vinteren som akebakke og turterreng ellers. Mhm.)

I sympati med alle som venter på noe godt

Jeg hørte min mor snakke om sine graviditeter, og spesielt i forhold til dette med selve tiden det tar, hele prosessen med å bli ferdig er interessant. Med førstemann; absolutt strålende spennende fantastisk alle dager, timer og minutter. Med andremann (meg); egentlig mentalt ferdig ved rundt regnet 7-8 måned, klar som et egg. Med tredje og sistemann; ferdig ved rundet 6 måneder. Litt tidlig kanskje.

Jeg er veldig ferdig.
Klar som et egg.
Veldig, veldig, veldig klar som et egg.

Førstegangsmagen

C har hatt en tøff ventetid, og jeg er ikke den som kimser av slikt for førstegangsfødende.

Med Poden gikk alt veldig fint. (NB! Disgusto-warning! Fødselshistorie coming!)

Termindato passerte, og dagen etterpå hadde Podens føtter sparket brist i et ribbein. Jeg stod foran komfyren av egen fri vilje, hulket mine modige tårer mens jeg kokte eplesyltetøy med stjerneanis, kanel og kardemomme. Etter et par timer var jeg ferdig, tok telefonen og ringte til den kommende morfaren om ikke han kunne komme og hente meg og kjøre meg til fødselsmottaket, for jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg ellers. Det var en del overbærende blikk, og «Ja, sånt kan gjøre ganske vondt, altså, jeg husker med min sønn så…» Og giftige blikk tilbake siden absolutt ingenting kunne sammenlignes med mine smerter whatsoever. 😉 😛 Selvsagt.

Antagelig var det lite trafikk der og da, for man fikk legge seg på en benk og hulke ferdig, stor som en hval og med liten førlighet opp og ned fra benken. Belte på magen og søte sykepleiere som sa med betryggende stemmer at «Du ser jo at barnet har det sååå fint så.»
*gåogleggdegblikk tilbake, AU sa jeg, ditt, ditt…pleiertroll*

Etter en halvtimes tid kom legen for å titte med flere overbærende blikk og inn på et lite undersøkelsesrom, der hun pent spurte når termin var, samtidig som hun kikket i papirene mine. Siden det var to dager siden, utførte deg hyggelige damen en «stripping».

Dagen etter lå jeg i sengen og ville ikke stå opp, hadde vondt i ryggen, og antagelig allerede rier, uten at jeg trodde det. Samboer skulle på nattevakt samme kveld, og hadde vært på jobb på dagtid allerede. Vi begynte på middagen, pølser i brød med stekt løk og sennep og ketchup, mens vi så på Idol. Da fant vi ut at samboer ikke skulle på nattevakt den natten, vi kastet oss i en drosje til fødselsmottaket. Igjen.

Det var mange maserier og jordmor på Storken, avdelingen for «naturlig fødsel», satte akupunkturnåler med vanvittig effekt. Alt tiltok, færre rier og sterkere rier. Etter snodig forutanelse måtte lege inn for å sjekke om fostervannet var av riktig farge, noe det ikke var. Da rett over på Føden, avdelingen for litt mer trengende fødende.
Etter timer med rier, var det åpning nok for å sette epidural, noe som bare var drivende kjekt. Dette kunne vi gjøre oftere! Javisst! Føde 3 ganger for dagen jeg nå!

Fra Idol om kvelden kl. halv 9, til halv 7 morgenen etter. Liten gutt med ti fingre og ti tær, to armer og to ben, og faktisk bare ett hode. Du verden. Lille Elskede Vakre Monster er født.

Så videre til Barselloftet for å sloss mot en hær av jordmødre, sikkert med de beste intensjoner ihh til amming, førstegangsfødende og flaskemating, tilleggingsmetoder og matvaner. Vi slapp ut etter 4 dager, en dag med strålende sol og en minusgrad.

You talkin' to me..?

****Fødselshistorie over nå.****

Det som har vært slitsomt med dette svangerskapet, har vært å ikke kunne sette seg ned nårsomhelst og bare sitte og kjenne på spark og bevegelser. Å sitte og kjenne på en mage som vokser hele tiden. Å se seg i speilet og se forskjellen fra sist gang. Å måtte forsvinne på arbeid etter å ha syklet nesten-storebror til barnehage, å ha bekkenløsning i det hele tatt, et ikke-eksisterende problem ved 1.gang. Å sykle hjem igjen, som regel i sipende regn med trøtte og slitne barn på bagasjebrettet. Å stå og skjære, koke, steke, lage middag, å pakkepakkepakke for man flytterflytterflytter. Det var ikke anledning til å bare «kose seg». «Åh, samboer! Kjenn! Det sparker?» «Hæ? Åjavisstja, så det lever, ja, så kjempeflott, gryntsnork.» *gremme*

Men…det var vel en del av pakken, eller hur? Egentlig er det vel nøyaktig slik det skal være. Noe annet hadde vel egentlig vært merkelig, og jeg synes jeg kjenner samtykkende nikking og trøtte blikk i nakken fra alle de andre flerbarnsmødrende, i hele, vide verden… 😉 😛 Klart vi er takknemlige…
LIKEVEL…

I likhet med min mor, var jeg mentalt ferdig med dette svangerskapet for flere måneder siden. Jeg vil har kroppen min tilbake igjen. Jeg har lyst til å løfte ting igjen. Jeg har lyst til å kunne bøye meg ned og plukke opp ting. Jeg har lyst til å klatre i stiger og spikre ting, skru ting, dunke ting. Jeg er møkk lei av å be om hjelp til alt. Jeg har lyst til å gå fort igjen. Jeg vil ha på meg sko jeg kan knyte! Jeg vil sykle! Jeg vil ha kroppen min tilbake igjen!

På den annen side; kanskje dette er en leksjon i ydmykhet, kanskje det er meningen at jeg skal lære å be om hjelpen, kanskje det er en større mening med den biten der.

Vel, til helvete med den.
Hvis ikke det skjer noe i løpet av de neste 5 dagene tar jeg bagen min og legger meg ned på parkeringsplassen utenfor Kvinneklinikken, og truer med å bli liggende. Ja, jeg ringer avisen hvis det ikke skjer noe på de første 2 timene. Jeg tuller IKKE.

Nei, vi er bare på ferie…

Ryktene om vår død er litt premature, bloggen er såvidt i live, jeg tror vi overlever denne sommeren også. 😉

Det skjer altfor mye, og det er altfor mange ting jeg skulle ønske jeg rakk over, stillheten her inne på bloggen er rævva blues, men ingenting å gjøre med inntil videre. Nå velger vi hvilke baller som er verdt å sjonglere med akkurat nå, og det er nok av fantastiske, vidunderlige, herlige baller å velge mellom… så mange at man blir helt syk om hjertet. Men helt avgjørende nødvendig.

Vi er på ferie der bussen går én gang i uken, det er bank én dag i uken i tettstedet 1, 5 mil unna, det skal regne i en uke fremover, og nå er vi nede i de siste 5 bleiene. Derfor, en liten bildespesial med litt sol på:

Fargeblyanter og kulehull

Vi har begynt å gå turer. Korte og fine turer, meg og poden, og innimellom husfaren, hvis han føler for det. Idag tidlig ruslet man opp i en liten skog, skremte fluer og blåste blåseblomster aka. avblomstret løvetann, kikket på gravemaskiner der de har gravd opp en vakker, men tidvis et myrhull av en gressplen bak en bensinstasjon, og kikket på gale ender og fugler ved vannet, latt poden sitte på høgenhest på skuldrene mine mens man tusler tilbake igjen en annen vei. Tilbake igjen, og jaget sand og stein og hybelkaniner ut av huset.

Men dagens store overraskelse kom litt før ukens rengjøringsdont.

Poden, igjen, er en snodig fyr, med tidvis interessante påfunn og ideer, som småfolk på hans alder gjerne har. Vi blir ikke særlig overrasket lenger, men tar ting med stoisk ro, og tenker gjerne; «Ah, ja, det kunne man jo jaggu blogget om! O’ finurlige barnesinn! Dette er jo egentlig et rystende eksistensielt spørsmål!», men etter 3-4 minutter er opptrinnet glemt, og man er kommet over i en annen modus, igjen. (Altfor ofte.)

Til historien.
Etter å ha gått fra lekeplass og fluer og vonbrotenheten over å måtte dra fra sandkassen fordi mamma må på toalettet, kommer man endelig hjem. Halter og hopper opp trapper, «Klarer SCHJØL, mamma, jah, holde hånden, SÅNN, ja. Flink, mamma.» Og man roser, og forteller gutten at når vi kommer inn skal vi finne støvsugeren og rydde alle lekene, og at de som er flinke å rydde får premie. Gutten er med på notene så langt. Av med uteklær fulle i sand og stein, og gutten tar av sine nye løpforbisko på egenhånd etter baling med hva som er foran og bak og hva som er hæl, og hva som er pløse. Når man ikke får hjelpe, er det strengt tatt nødvendig med utfyllende tekniske instruksjoner om hva som må gjøres, og hva som kan hjelpe med å fjerne den hemmende gummiplastikken fra svette barneføtter. «Klarte! Klarte Schøl! Jah. Aaah..hjemme.. Hei pappa! Klarte schøl?! Våknet! Drikke kaffi?»

Så sniker man seg avgårde på toalettet og tror man klarer det før det blir oppdaget.
Poden: «Mamma, gå på do? Få bli med?»
Mamma: «Nei, Tobias, jeg vil gå på do i fred. Kanskje du kan begynne å rydde lekene dine oppi lekekassen?»
Poden: *med dypt fornærmet mine, og nedovermunnviker* JAVEL. Men jeg RYDDER, jeg rydder LEKER, i lekekassen… *lukker toalettdøren hardt igjen, og begynner å rusle mot stuen*
*løpende skritt i retning av toalettdøren igjen*
Poden: «MAMMA! Jeg rydder fargeblyyant oppi kassen, sant? Rydder i kassen, i ESKEN, alle sammen!»
Mamma: Okei, Tobias, det er kjempeflott, bare rydd du, så kommer jeg og hjelper deg når jeg er ferdig på do.
Poden: «Oookei!» *og rusler inn mot stuen, mens han forteller høyt og tydelig til sin far at mamma er på do, og at han skal rydde fargeblyanter, og at mamma kommer når hun er ferdig*

Så er det stille i stuen. Lenge. Man hører ikke velkjente klink-klank-lyder fra blikkboksen man har fargeblyanter i. Noe som kan bety så mangt. Gutten lar seg lede av de minste digresjoner, så om han istedenfor har funnet ut at han skal lete etter den lille plastikkbiten som falt av sykebilen for noen uker siden, så gjør vel ikke det noenting.

Man setter seg i sofa, tenker på timen fremover og hvordan den kan disponeres på mest mulig liksom-organisert måte, starte en klesvask, rydde unna leker, sette vekk strykejernet til et mindre hasardiøst sted og… «MAAAMMAA!»

Mamma: «Ja?»
Poden: «Mamma ferdig? Mamma hjelpe?» *peker i retning overfylt og rotete stuebord*
Mamma: «Ja, hjelpe med hva da?»
Poden: «Henne kuler henne? Helt vekke! Jeg ikke finne! Mamma finne?» *bedende blikk*

Her følger en lengre diskusjon om hvor man skal lete, hvor gutten hadde kulene sist, hvor han puttet dem sist han hadde dem, hvor han puttet dem ETTER han hadde dem sist, og hvor de kanskje er nå.

Man finner etterhvert ut at de må ligge i kulelabyrinten som kulene hører til i, et slikt spill man skal manøvrere en kule gjennom et skummelt landskap av hull og møtende 0,5 cm høye vegger. (Ja, dere vet, dere har vel alle prøvd en, en av disse djevelske oppfinnelsene som er like givende som å stable papirer i høyden, ehm, HOST, kremt.)

Mamma: «Hvis kulene ligger oppi esken, så må du helle dem ut av hullet på siden, bare tipp den opp sånn at de faller utav. Ja, sånn ja.» Og lydige gutten heller esken over på nesten høykant, mens man plutselig hører et ras innenfra esken, som definitivt ikke var to søte, små stålkuler.
Mamma: «Hæ? Tobias? Hva…har du puttet noe oppi her?»
Poden: *med heseblesende pust forklarer han* «Jeg ryddet AAAALLE sammen! AAAlle fargeblyant inni esken, alle sammen, ligger INNI.» *seirende smil, mens han hopper opp og ned i sofaen*

Fargestifter og kulehull

Så ser man at den lille gutten har ryddet…faktisk. Har ryddet alle fargeblyanter inn i kulelabyrinten som etter litt undersøkelse ser ut til å være skrudd sammen av lilleputtmennesker som kunne spasere ut av de små hullene etter de har teitet de siste boltene og skruene på innsiden av boksen.

Man forklarer og viser, at her sitter jo alt fast. Skrur i håndtak, leter etter et sted på røske løs uten å forvolde for stor skade. Man ser for seg at kulelabyrinten kanskje ikke er helt kulelabyrint i etterkant av demontering og følgende forsøk på montering igjen.
Lattermild Mamma: «Men søte, snille Tobias, jeg tror ikke vi klarer å fikse den…Det ser veldig vanskelig ut.»
Poden: «Men POLITIMANNEN klarer!»

(PS. Det var like før jeg laget en fotoquiz av hele posten her, men før vi fikk løst problemet fikk vi ikke tatt noen tilnærmet er lik makrobilder av herligheten. Jeg tror riktignok folk hadde gjettet det rimelig raskt. 😉 Uansett; problem solved. Husets tredimensjonale tenker nr.1, tok ut bunnen på installasjonen, og hey presto! 1 stk. Lykkelig barn, og 2 stk. lattermilde, hoderystende voksne.
What next… *knock-on-wood*)

Julepresang #1 etter podens hode

Yes. Denne står nå med tomme batterier øverst på en hylle, der den skal «hvile seg». Foreldrenes ører derimot, synger i takt med det skumle vesenet. Nei, det eksisterer ikke voluminnstillinger på leken.

Nyt. 😉


Eirin

Words of Wisdom

«Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne.» Arnulf Øverland

(OPP)LEST OG VEDTATT


Menn som hater kvinner - Stieg Larsson

Jenta som lekte med ilden - Stieg Larsson

Luftslottet som sprengtes - Stieg Larsson