Posts Tagged 'syk'

Den siste ukens helligste

De siste to ukene har vi okket oss ut av vår gamle leilighet, eller egentlig, samboeren har gjort det, siden jeg tasser rundt og ligner på en slik er det litt vanskelig å vaske ut av høyskapene og bære restene av livet vårt ut av Lampes vei og inn i Jansons vei. Nå er vi på den annen side endelig, endelig ute. Det er veldig merkelig å gå forbi «gamlehuset» flere ganger hver dag, og se fremmede mennesker på vårt kjøkken, og se merkelig lys i soveromsvinduene. Det gikk så fort, men likevel så uendelig sakte.

Den store gutten med storeguttsengen

Samtidig har Poden har vært slingresyk siden november med en hoste som aldri har gått bort, som hele Bergen ser ut til å ha delt, og som forverret seg med feber og øyebetennelse den siste uken. Vi dro på legevakten på lørdag formiddag med øyebetennelsen, og kom nesten inn FØR vi hadde fått tatt av kjeledressen og tatt støvlene på. Yay!

Poden fikk totalt nervesammenbrudd når sykepleieren som viste oss inn på avlukket stengte døren, og gråt sine modige tårer. Det viste seg jo det at boken «Thomas går til doktoren» -og får vond og ekkel vaksinesprøyte, hadde satt sine spor dypere enn forventet. Barnesinn er helt fantastiske. Ut igjen 5 minutter etterpå med resept på kloramfenikol til 1 liten og 2 store. Dobbelt-Yay!

Som ellers skulle vise seg å bli peanøtter mot det Poden fant på dagen etterpå; under kveldsbading i det store fine badekaret vårt, sa gutten helt plutselig og uventet at «Det er ikke gøy med feber,» (hva? feber?) før han insisterte vennlig på å være ferdig med å bade (dobbelt-hva?), hoppet opp på mors fang i et kjempehåndkle, og forsvant for verden. Fullstendig. Nei, han hadde ikke sovet den dagen. Så, buksering av barn inn på dobbeltseng der samboer ligger fredelig og sover før han skal på nattevakt, får pakket gutten inn i bleie og pyjamas, alt mens han sover som en stein og er slapp som en medisterpølse, før han setter seg raskt opp og kaster opp over sin mor, far, dobbeltsengen og nytredd pyjamas. Samt mor som rister av seg oppkast i fars nyoppvåknede åsyn.

Not so yay.

Så det er slikt man har bedrevet hver 2. time for noen netter siden, og nå pløyer vi oss gjennom litt klesvask. Snart ferdig med den nå. 😉

Eirins onde bloggeroppsyn

Ellers har C tagget meg siden vi ikke har noe annet å drive med for tiden.
Jeg siterer reglene fra Cs blogg:

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

Seks mer eller mindre interessante ting om meg selv:
1. Når jeg var 6-7 år gammel skrev jeg rare lapper til foreldrene mine om at de ikke var foreldrene mine, men at foreldrene mine hadde mørk hud og bodde svært langt borte, eller at jeg for eksempel ikke var et menneske.
2. Jeg lot mer enn villig alt håret mitt klippes av med klippemaskin, sommeren før jeg begynte på videregående, og hoppet i sjøen fra en kanskje 4m høy bro, hånd i hånd med den som klippet av meg hestehalen og resten av hårmanken. Selv den dag i dag savner jeg følelsen av å kunne dra hånden over hodet og kjenne en helt fløyelsmyk effekt av 2 mm hårhøyde.
3. Frem til jeg var 12 år gammel hadde jeg bussangst, og var livredd for å reise med buss alene. Hellig overbevist om at bussen ikke kom til å stoppe der jeg skulle av, og at jeg aldri kom til å klare å komme meg hjem igjen alene; hjerteklapp og svettetokter. 7 år senere drar jeg alene med buss fra Bergen til Molde, og tilbake igjen, bare litt fuktig i håndflatene. 😉
4. Jeg sitter på en svinaktig bra bootleg fra konserten Paul Simon hadde på Romsdalsmuseet på Moldejazzen i 2002, og den ligger bare og forgår i en kasse fordi minidisc’en min tok kvelden året etter.
5. Jeg elsker IKEA, Clas Ohlson og jernvarehandler. Jeg skulle ønske jeg kunne ha en vegg full av små skuffer med små skruer og dippedutter i som man trenger av og til.
6. En dag i desember for mange år siden, kjørte jeg med bussen hjem forbi 2 ambulanser og et stort oppstyr ved noen blokker i Åsane i Bergen. Senere våknet jeg av at onkelen min kom for å fortelle at den fine, vakre tanten min på 35 år var død av hjerteinfarkt. Jeg husker at min mor mistet et målebeger i plast på gulvet, og at jeg hadde sovnet på sofaen da jeg kom hjem.

So there, done, nå videre til neste punkt, videretagging:

Nomadesøsteren min
Nattbloggeren min
Heidi Fleiss, jeg tror ikke du er tag’et fra før, jeg kunne ikke finne noen tag fra nylig så jeg tar en råsjans!
…og Betty.
Og ellers alle som føler seg kallet til å dele seg med resten av verden.

Jeg mener, siden det er rett før jul, så har dere jo sikkert absolutt ikke noe annet dere heller vil gjøre enn å svare og videretagge memer… 😉

Advertisements

Hva som egentlig har skjedd siden mai

Det har skjedd så utrolig mye, og min munn har vært lukket med syv segl av egentlig forskrudde grunner. Det finnes fårete grunner til ting, og jeg mener bestemt at dette bare har vært halvfårete, og nå skal dere få høre.

I slutten av mars sluttet jeg som vikar i jobben min som 1. linje call-senter medarbeider hos en større brebåndsleverandør. En helt fin jobb, men når arbeidstiden ble endret nevneverdig var det ikke noe vi kunne holde ut med uten å få samboeren min til å slutte i sin faste stilling som nattevakt. Ikke økonomisk forsvarlig på en prikk. Uten fritak for kveldsvakt sluttet jeg, fikk en velfortjent utelukkende positiv attest, og gikk i nesten 2 måneder arbeidsledig der det ble vasket vinduer, ryddet i skap og herjet i heimen med ting som man bare ikke fikk til å herje med til vanlig. Ikke husmorferie, men ferie til å leke husmor! Glitrende! Yiha, I kick some hybekamelkaravane-ass!

Tilbrakte så to uker som vikar for edderkoppkvinnen i en kjempefascinerende etat, med et kort innblikk i hvordan kommunale etater fungerer. Våknet midt på natten med svettetokter, lengre reisetid, innviklede interne rutiner på alt mulig som ingen andre enn den jeg var vikar for kunne fortelle meg hvordan fungerte. Jeg ble der bare de to ukene jeg signerte for i begynnelsen, hyggelige og fine og hjelpsomme medarbeidere til tross. Jeg var helt klart ikke DEN edderkoppkvinnens likestilte. Respekt.

En stund til med hjemmeherjing og smådepping, ulogisk dårlig samvittighet for å ikke tjene noen penger til vårt samlede forbruk. Så, en spennende telefon fra vikarbyrået.

En stilling ledig der jeg jobbet før, men en annen avdeling med arbeidstid fra 8-16. Hev meg rundt; intervju, og kontrakt ikke lenge etter. Forlenget raskt etterpå. Kjempefornøyd. Nye ting å sette seg inn i, lære seg å se systemet fra en annen side enn det jeg hadde vært vant til i de 9 månedene jeg jobbet på en annen avdeling. Nye medarbeidere, annet miljø, for ikke å snakke om en sjef jeg har kjemperespekt for. Jeg fant min kopp med te!

Så plutselig.
Omgangssyke. Levde på sportsdrikker i 2 uker. Sykt barn, nesten syk samboer. Samboer som feiret bursdagen sin med å varte opp på sin syke samboer, og lille turbopoden. Mormor/svigermoren og tante som tok med seg gutten til byen for å skremme duer og spise bolle. Omgangssyken gir seg, men jeg kjørte karusell hver gang jeg rørte på meg. Svimmel i en uke til.

Hastelegetime.

Diagnose?
Vestibularisnevritt. Virus på balansenerven, okei! *sjekker på nett, undreundre…* «I de verste tilfellene kan man imidlertid lide av anfall av svimmelhet i opptil 3 måneder, før sykdommen slipper taket helt.»
ANGST! Nettopp begynt i ny jobb! Et vikariat! Det settes inn vikar for vikaren.
Sykemeldt i en måned, ramler rundt i huset, kryper og går i snegletempo mens vegger og tak ruller rundt som en karusell, sakte, sakte, sakte… Bare uvissheten om hvor lenge dette kan vare. Sykemeldt midt i ferien. Å bare kunne vente. Ålreit fremgang, litt bedre hver dag, henter ting selv, bærer ting selv, finner ting selv, karusellen sakker av sakte men sikkert.
Så, i et blaff av genialitet går man til anskaffelse av noen tester.
Jepp. Ikke bare virus på balansenerven; også gravid med termin i januar.
Det forklarer jo en del!

Legen informeres, og sjekk utføres. No problemo. Ultralydapparat i legens kontor viser ett stykk vinkende lite troll. Fin form, ryggrad og hode og fire små monsterutstikkere. En sprell levende liten huleboer. Man drar på miniferie til Nordfjord, home of blåbær, fluer, fiske, frosker, hoggorm og støvler i høyt gress. Frisk som en fisk, sliten, men frisk. Nykokte egg til frokost hver dag, historier fra svigermor om da hun serverte Kong Olav i Håkonshallen, når hun syklet over fjellet midt på natten for å dra på dans, og da hun måtte vise legitimasjon for å betale honnørbillett.
På den annen side, drittvær, revefarm med brisen som gikk feil vei, og gylling på jordene avgjorde saken. På tide å vende nesen sørover til resterende byferie igjen.

Tilbake på jobb etter endt ferie og sykemelding! Jippi! Hilse på vikaren min, MIN vikar. Merkelig. Før jeg ble syk, søkte jeg på en fast stilling i samme avdeling. Hørte ingenting, regnet med at stillingen ble besatt, forventet å hilse på nye ansikter ved ferieslutt. Nix.
Ble kalt inn til samtale med sjefen. Om jeg kunne tenke meg en fast stilling?
Driter hvalen i havet? *hostHOOOSTkremthost* «Jo, det kan jeg, helt klart?»

Spørsmålet om graviditet ble plutselig veldig aktuelt å holde for meg selv, inntil videre. Det problematiske ble mengden med respekt, tillit og rettferdighet jeg ble møtt med, og følelsen av å holde tilbake informasjon fra noen som faktisk vil ha DEG. Vanskelig.
Etter signering av kontrakt sprakk den deilige boblen, og sjefen var helt kul. Likevel. Drittdrittdritt. Noen vil si at dette er ikke problematisk i det hele tatt, at arbeidsgiver ikke har noenting med det å gjøre, og at det mildt sagt er svært omstridt å la graviditet være en faktor i forbindelse med jobbtilbud. En ekkel balansegang mellom å være kynisk og salig naiv, og naiviteten min har jeg fått på trynet for før.

Nyheten ble kringkastet ved heftig ostekake på en fredag, med den kryptiske inskripsjonen:

30.01.09

2 stykker som skjønte det med en gang, 3-4 stykker som ikke hadde helt snøring, men hadde hatt sine mistanker, men ikke turd å spørre. «Datoen er termindato, og jeg ryker ut i permisjon 3 uker i forkant.» «Ahaa…ja, vi tenkte det var noe sånt.» Måtte beklage over å ikke ha fortalt det før, at det ikke var meningen å sitte og holde ting hemmelig. Til slutt måtte det bare bli en kake, sa jeg. Fortalte dem om kaken da jeg sluttet på kirkegården jeg jobbet på, hadde helt grå glasur og «Takk for alt!» i svart gotisk skrift på. Meg og kaker.

Men…

Ikke nok med ny jobb, begynner 1. oktober.
Ikke nok med lillesøster eller lillebror til Poden, nesten til bursdagen hans.

Vi har også kjøpt hus.

3 soverom med dører som kan lukkes, loft, kjeller med vaskerom, kjellerstue, egen kjellerutgang. Stue med plass til å lese en bok i ene enden, se på tv, og spise middag i. Et bad m/dusj i kjeller, et bad i 2. etg. Utgang fra stue til egen uteplass. Enderekkehus. Sameie uten fellesgjeld. Felles tørkestativ. Selger med sans for musikk og humor. Kjøpt til takst. Alle fornøyde. Flytter inn før jul om selger får i stand barndomshjemmet sitt til beboelig standard. Dokumentsignering onsdag.

Synes dere dette var mye på en gang? Vi henger såvidt med selv, lykkelig uvitende om hva annet som ligger rett rundt svingen. Ingenting kan overraske oss mer. 🙂

Heng med! Det gjør vi!

Fingers crossed

Fingers crossed


Eirin

Words of Wisdom

«Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne.» Arnulf Øverland

(OPP)LEST OG VEDTATT


Menn som hater kvinner - Stieg Larsson

Jenta som lekte med ilden - Stieg Larsson

Luftslottet som sprengtes - Stieg Larsson