I teselskap med Alices gale hattemaker på syre

Fest dine øyne på disse herlighetene, og glem alt om kortreist mat, god økonomi og fornuftige priser…bare tenk på en keramikers villeste og våteste fantasier om steintøy og porselen, hånd i hånd.

For lenge siden, altså i vår en gang, ramlet jeg ved en tilfeldighet over nettsiden til denne porselens- og keramikkprodusenten, Mustardseed & Moonshine, som befinner seg…i Sør-Afrika. Langt, langt borte fra meg. Nærmeste forhandler er i Oslo, som skal ha nesten 3000 norske kroner for en tekanne. *gruff!* Hvis ikke må jeg dra til Sverige stod det.

Her er et BREDT utvalg av tekanner som gir de vennligste assosiasjoner til Alice i Eventyrland og gale hattemakere på syre. Det er helt…eventyrlig. Tenk å få leke teselskap som voksen med en av disse kannene! Min mor har en tyskprodusert tanks av en tekanne som er langt fra å være eventyrlig på den samme fjærlette måten som disse små vidundrene er. Den er i gråblå glasur, antagelig meislet ut i keramikk en gang på 60-70-tall, med dertilhørende telyshus til å sette mordvåpenet på. For å være litt vennlig, så fungerer den mer enn utmerket. Det er plass til nesten 2 liter med te i, og hvis man bruker den perfekte tevarmer på den, har du merkverdig god te, som holder seg i flerfoldige timer fremover. Noe som er veldig kjekt hvis man befinner seg i helt riktig leseposisjon med helt riktig bok, og ikke har noe behov for verken å strekke på lemmer eller tømme blærer. Mange netter, mange bøker og fryktelig mye te.

Men det er ikke bare tekanner de fører, langt i fra. De har hele serviser, med eller uten glasur, med eller uten botaniske henvisninger! Det er så eventyrlig deilig at øynene mine drypper av misunnelse, og jeg må tørke det opp nede på haken et sted. Det er her man kan legge fra seg innkjøpslister for bryllupsgjester, om man er av typen som gifter seg.

Det er selvsagt så dyrt at det koster en antagelig en arm og et bein for noe fullt sett av noe slag, og det er sikkert med god grunn. Det ser ut til at alt er håndlaget i kombinasjoner av keramikk og steintøy, slik at det tåler det meste, og slett ikke skal gå i stykker for det minste knepp av en sølvskje.

Jeg tror jeg stopper her. Se selv.
Jeg er fortapt.

*sikle..sikle..sikle…*

R.I.P. Eartha Kitt

Det slår jo ikke feil, nå ryker alle heltene…
Jeg har skrevet om damen før, på gamlebloggen omtrent her.

Hennes egen nettside er ikke oppdatert, der er siste oppslag er fra en opptreden på en jazzfestival. Det er fremdeles bookede jobber i 2009 som ennå ikke har fått stempelet kansellert på seg. Der har tiden stått stille inntil videre.

Jeg ble kjent med Eartha Kitt når jeg ble spilt lydsnutter av Just An Old Fashioned Girl, og I Want To Be Evil, og lurte fælt på hvem dette var.
Deretter fulgte en flere dagers lang video-extravaganza på nett, der jeg satt slukøret og bare glodde.

Nå er det jo bare igjen hennes eneste like; mannen som kommer til å overleve oss alle, Keith Richards.
(Bank i bordet!)

Just An Old Fashioned Girl

I Want To Be Evil

Wiki: Eartha Kitt
Eartha Kitts egen nettside
Dagbladet: «For sexy for sin tid»

Den siste ukens helligste

De siste to ukene har vi okket oss ut av vår gamle leilighet, eller egentlig, samboeren har gjort det, siden jeg tasser rundt og ligner på en slik er det litt vanskelig å vaske ut av høyskapene og bære restene av livet vårt ut av Lampes vei og inn i Jansons vei. Nå er vi på den annen side endelig, endelig ute. Det er veldig merkelig å gå forbi «gamlehuset» flere ganger hver dag, og se fremmede mennesker på vårt kjøkken, og se merkelig lys i soveromsvinduene. Det gikk så fort, men likevel så uendelig sakte.

Samtidig har Poden har vært slingresyk siden november med en hoste som aldri har gått bort, som hele Bergen ser ut til å ha delt, og som forverret seg med feber og øyebetennelse den siste uken. Vi dro på legevakten på lørdag formiddag med øyebetennelsen, og kom nesten inn FØR vi hadde fått tatt av kjeledressen og tatt støvlene på. Yay!

Poden fikk totalt nervesammenbrudd når sykepleieren som viste oss inn på avlukket stengte døren, og gråt sine modige tårer. Det viste seg jo det at boken «Thomas går til doktoren» -og får vond og ekkel vaksinesprøyte, hadde satt sine spor dypere enn forventet. Barnesinn er helt fantastiske. Ut igjen 5 minutter etterpå med resept på kloramfenikol til 1 liten og 2 store. Dobbelt-Yay!

Som ellers skulle vise seg å bli peanøtter mot det Poden fant på dagen etterpå; under kveldsbading i det store fine badekaret vårt, sa gutten helt plutselig og uventet at «Det er ikke gøy med feber,» (hva? feber?) før han insisterte vennlig på å være ferdig med å bade (dobbelt-hva?), hoppet opp på mors fang i et kjempehåndkle, og forsvant for verden. Fullstendig. Nei, han hadde ikke sovet den dagen. Så, buksering av barn inn på dobbeltseng der samboer ligger fredelig og sover før han skal på nattevakt, får pakket gutten inn i bleie og pyjamas, alt mens han sover som en stein og er slapp som en medisterpølse, før han setter seg raskt opp og kaster opp over sin mor, far, dobbeltsengen og nytredd pyjamas. Samt mor som rister av seg oppkast i fars nyoppvåknede åsyn.

Not so yay.

Så det er slikt man har bedrevet hver 2. time for noen netter siden, og nå pløyer vi oss gjennom litt klesvask. Snart ferdig med den nå. 😉

Ellers har C tagget meg siden vi ikke har noe annet å drive med for tiden.
Jeg siterer reglene fra Cs blogg:

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

Seks mer eller mindre interessante ting om meg selv:
1. Når jeg var 6-7 år gammel skrev jeg rare lapper til foreldrene mine om at de ikke var foreldrene mine, men at foreldrene mine hadde mørk hud og bodde svært langt borte, eller at jeg for eksempel ikke var et menneske.
2. Jeg lot mer enn villig alt håret mitt klippes av med klippemaskin, sommeren før jeg begynte på videregående, og hoppet i sjøen fra en kanskje 4m høy bro, hånd i hånd med den som klippet av meg hestehalen og resten av hårmanken. Selv den dag i dag savner jeg følelsen av å kunne dra hånden over hodet og kjenne en helt fløyelsmyk effekt av 2 mm hårhøyde.
3. Frem til jeg var 12 år gammel hadde jeg bussangst, og var livredd for å reise med buss alene. Hellig overbevist om at bussen ikke kom til å stoppe der jeg skulle av, og at jeg aldri kom til å klare å komme meg hjem igjen alene; hjerteklapp og svettetokter. 7 år senere drar jeg alene med buss fra Bergen til Molde, og tilbake igjen, bare litt fuktig i håndflatene. 😉
4. Jeg sitter på en svinaktig bra bootleg fra konserten Paul Simon hadde på Romsdalsmuseet på Moldejazzen i 2002, og den ligger bare og forgår i en kasse fordi minidisc’en min tok kvelden året etter.
5. Jeg elsker IKEA, Clas Ohlson og jernvarehandler. Jeg skulle ønske jeg kunne ha en vegg full av små skuffer med små skruer og dippedutter i som man trenger av og til.
6. En dag i desember for mange år siden, kjørte jeg med bussen hjem forbi 2 ambulanser og et stort oppstyr ved noen blokker i Åsane i Bergen. Senere våknet jeg av at onkelen min kom for å fortelle at den fine, vakre tanten min på 35 år var død av hjerteinfarkt. Jeg husker at min mor mistet et målebeger i plast på gulvet, og at jeg hadde sovnet på sofaen da jeg kom hjem.

So there, done, nå videre til neste punkt, videretagging:

Nomadesøsteren min
Nattbloggeren min
Heidi Fleiss, jeg tror ikke du er tag’et fra før, jeg kunne ikke finne noen tag fra nylig så jeg tar en råsjans!
…og Betty.
Og ellers alle som føler seg kallet til å dele seg med resten av verden.

Jeg mener, siden det er rett før jul, så har dere jo sikkert absolutt ikke noe annet dere heller vil gjøre enn å svare og videretagge memer… 😉

Skattene som dukker opp med jevne mellomrom

Fordelen med å flytte er å oppdage alle skattene man har, og har glemt.
Denne esken har fulgt meg i over 10 år, gjennom utallige flyttinger, og kasser og hyller, og for hver gang har det dumpet oppi flere ubegripelige ting som etterhvert har tilegnet seg sin helt egen magi. Nå er ikke dette en eske av typen gutten fra den fabelaktige Amelie fra Montmartre gjemmer bak flisene på sitt barndoms bad, men likevel får jeg følelsen av å oppdage gull hver gang jeg finner og åpner denne esken. Noe som skjer innimellom når man ramler over den der den er blitt plassert DENNE gangen.

Esken med det rare i.

Den bittelille terningen fra det spillet som gikk i oppløsning. Det ene hårstrikket som ble med deg på armen hele den ene sommeren, som alltid var fullt i saltvann og sandkorn. Sytråden som du puttet der som du alltid har lett etter siden. Id-merkingen fra Kvinneklinikken, som aldri var på din arm, som hører til en søster fra 3 år og 1 uke før du ble født. Alle de snodige knappene du forelsket deg i. Den ene øredobben som overlevde, mens den andre knakk i festet og forsvant, en gave fra din far en gang han dro til Irland.

Små skatter.
Litt magisk, hver gang. 😉