Ligning med flere ukjente

Nå ser det ut til at tunnelen uten unntak bare blir mørkere og mørkere, og det lille lyset vi ante en emning av svinner raskt hen. Det er vanskelig å si om det kommer flere poster etter denne, dette kan bli den siste.
Det blir for lite tid til å sitte med øynene i en spennende og vakker dataskjerm med hele verden i, og mer tid på de tingene som bare må gjøres for å få maskineriet til å gå sin gang noenlunde knirkefritt i vårt lille mikrokosmos. Jeg liker ikke å kalle det tidsklemme, men diagnosen ligger vel kanskje der likevel.

Det er fint med rene og brettede klær som havner der de skal til slutt. Det er ikke så ille med middager som er sånn noenlunde skapt fra bånn, og at ferdigmiddagene holder seg der de skal på de dagene i uken når alt annet går på trynet og det å skjære grønnsaker med skrikende og snørrete unger på armen er kinkig.
Det er fint å slippe å trakke rundt i matrester fra dagen før, så vi pleier å tørrmoppe før vi legger oss, og det innebærer jo rydding av leker og alt det vi voksne legger fra oss på «feile» steder likevel. Vi har ikke tørketrommel, og vi kjører ikke bil. Vi slipper å vaske opp de fleste kjørler og fat, samtidig trener vi ikke så mye at vi har overskudd til det lille ekstra.
Vi har akkurat kjøpt en finfin, brukt bæremeis, og det er -18 grader ute, igår var det -15, og ungene har gått og hanglet med diverse vanlige og snodige symptomer på svineri og fåglarne vet hva siden oktober. Øyebetennelser og hosting og snørr og alt mulig. Allmenntilstanden deretter med tette neser, og flaskemating som går i stå. Barnegrøt var satans verk, men pasta bolognese skapte himmelske tilstander hos en liten jente.
Dagmamma fra januar av og innkjøringen er ikke helt i gang ennå. So many things. 😉

Ikke bare det, flere paddehatter.
På min egen arbeidsplass skjer det ting som riktignok har vært i emning lenge, det er bare de færreste rundt oss som har sett hvilke effekter det ville ha på størrelsesorden akkurat der jeg og mine medarbeidere sitter.
Her er et røft sammendrag fra media fra det siste året:

11. desember 2009 – 40 må gå i BKK Marked – BT.no
13.november 2009: BKK selger kunder – Ba.no
02. november 2009: Kuttar ut ADSL-kundar – BT.no
27. august 2009: Eieren forsyner seg fra BKK – BT.no
27.mars 2009: Bergen bystyre avgjør BKK-satsing – BT.no

Samtidig, i en annen sektor, skjer nesten det samme med min respektive og tidvis mye bedre halvdel. Vi kommer mest sannsynlig til å skifte stillinger, bli omplassert, bli gjester hos Nav eller noe annet. Alt blir forandret. Vi vet ingenting. Ennå.

Likevel klarer jeg ikke helt male fanden på veggen ennå.
Våren og sommeren, høsten og vinteren i året som kommer vet vi så uendelig lite om akkurat nå, og det er skummelt og spennende samtidig. De strukturelle endringene vi har fått innsyn i er det vanskelig å fatte omfanget av, og jeg er egentlig glad jeg ikke sitter på et sted der det skal fattes avgjørelser om hvem som kommer til å gjøre hva og ikke i 2010. Dirty job.
Det som er det verste er å ikke vite.

Så! Små søte ønsker for det nye året i uvilkårlig rekkefølge:

• Friske barn uten hoste eller andre plager
• Drømmejobben
• Utenlandsreise til et deilig sted for barn og voksne
• Fikse uteplassen til anvendelig stand med bord og stoler og solcellenattlamper
• Fikse og kle inn soverom nr. 2 uten at noen mister soveplassen sin, hm.
• Male med livsfarlig oljemaling i gangen (jippi! *elske oljemaling*) midtsommers med barn plassert i oljemalingfrie omgivelser
• Mer uunnværlig tid til å bake småkaker og muffinser med barn på

PostScriptum! Det viser seg jo i ettertid at ungene har astma, og at de skal ha  pustemedisin for å blir kvitt barneastmaen når de blir større. Og som guttungen på straks 4 år sa etter å ha fått beskjeden om at han må ta pustemedisin: «Jippi! Det har jeg alltid hatt lyst til! Åja, så fint!» og ble lykkelig og glad og er den som passer mest på her i huset at han skal ha medisinen sin. Lillesøster synes fremdeles dette er noe hun kan leve uten, men helt plutselig drikker hun en hel melkeflaske uten dikkedarier, og går bananas på stuegulvet.

❤ 🙂

Til slutt en liten låt,  jeg føler meg omtrent like lur og glad som Lauryn Hill ser ut i denne videoen. 😉

Pigs in my decks

Supersamboeren hadde levert Poden den I i barnehagen hele uken, men på fredagen skulle jeg overraske med å være tidlig oppe  for å kunne være våken og tilstede i barnehagen kl. halv 8 med våken og tilstedeværende 3 1/2 åring. Opp og stå, på med klær, vekke gutten, på med hans klær, ned og finne yoghurt, teskje med Sanasol og litt hostesaft til den seigseige hosten. Jern og vitaminer til mor, knekkebrød og yoghurtdrikk. Frokostskiver i matboksen, kjeledress tørr og fin lagt flat på gulv i gang for barn å krype inn i «etter denne tegnefilmen, så må vi gå».

Hansker, refleksvest, hue og hals. Hansker og sjal til mamma. Hjelmer! Kjenne frosten i nesen og deilig brent fyringslukt i vindstille morgen med frostig duggress. Skli litt, holde i gjerdet på vei nedover. Frossent vann i barnesete, steinhard skumgummi i voksensetet som lekker og aldri tørker helt opp mellom bygene. Skjor som koseprater med oss fra den nederste grenen i den nyoppdagede svenske asalen; vi trodde det var noe annet. Bære sykkel ned trapp, svinge barn i sykkelsete, stappe føtter her, belte der, hansker sånn; sitter du godt? Holder du fast? DA kjører vi! Merker ikke glatten, hjulene er lave på luft, og vi trør. Oppover, bortover og oppover igjen brattebakken, gå av og trille litt. Sklir. Sklir mer på glatten med slitte gummisåler. Ser pen dame med høye hæler og kort skjørt fryse og skutte seg mot vinden og isen.

Kommet opp i krysset, over gangfelt og ut i kjørebanen. Kjører rolig, lang slak bakke. Venstresving, rolig, rolig, rolig, svinger sakte og stødig og  uten å trø, og KA-BAM!
Tar meg for med hendene på bar, kald asfalt foran sykkelkurven som lager fæl lyd når den skraper langs underlaget, men skjønner ikke hvordan jeg kom i en sånn stilling med resten av kroppen at jeg fikk det til. Sykkelen ligger veltet på venstre side. Jeg aner ikke om det kommer biler verken foran eller bak. Løfter blikket, ingenting foran, snur meg raskt; ingenting bak. Barn halvveis oppover og nedover, den ene halvdelen sitter bom fast i sykkelsetet, overkroppen vrir seg oppover fra asfalten vi dæljet inn i. Velter sykkel opp igjen mens jeg snakker med gutten som gråter høyt på Mamma, og løfter sykkelen ut av veibanen. Holder rundt gutt som plutselig skjønner hva som har skjedd, mest sjokk. Står lenge og snakker med ham, trøster, stryker. Ikke vondt noen steder, sier han. Bare veldig skremt. Ja, det var skummelt, veldig skummelt. Klar for å gå videre. Barnehagen ligger rett rundt hjørnet. DETTE måtte han fortelle til de i barnehagen, sier han. Så ser vi jo at alle vinduene i de store huset er mørke, og langt bak i en ettermiddag huskes det en lapp som henger på kjøleskapet om at den dagen er det stengt i gutten sin barnehage. Og klokken er masse nå.

Gutten, like paff som sin mor, har mistet munn og mæle. Da må vi dra hjem til pappa igjen vi da, da kan du se på barnetv lenge idag, sier mamma, og gir sjokkskadet gutt en lakrispastill med lov om mer om han vil ha en til. Pratsom gutt på veien hjemover mens vi tusler og småsklir nedover det som var oppoverbakker for bare litt siden. Kjenner det er ømt i høyre leggen. Vi sniker oss inn og setter på barnetv, mens mor i full sykkelmundur lister seg opp til mannen som hører på historien og  til slutt spør om man vil ha en klem. Smelter til en klatt på gulvet og smiler at neida, det går bra, og jeg må skynde meg på jobben, for nå er klokken mange blitt.

Sakte, sakte til jobb, triller avgårde. Kjenner det i hele kroppen en time etter at jeg har satt meg ned med arbeidet at her er noe som har satt seg av ekle følelser i musklene mine. Kjenner det resten av dagen, skrekken.

***

Idag syklet vi hele veien til sykkelverkstedet i byen og leverte inn sykkelen med bestilling av vinterdekk med pigger, noen pigger bak og kjempemange pigger foran, og skift av slange bak og kanskje foran også. Flett nye blokker til håndbremsen. Handlet regntrekk til barnesete og regntrekk til sekk, overtrekksbukse og ny forlykt etter at den gamle ramlet av i høy fart på et sted med mange biler mens man var sent ute til barnehagen, og som knuste i mange, mange biter. På mandag skal vi banke rumpen til alle frostglatte veier, hvis de bare våger å vise seg.

Men selv etter å ha syklet 53 km fra Finse til Flåm på Rallarvegen, i veihull, dammer, stiv kuling sidelengs med null sikt, våt til skinnet uten et skift eller le på de neste 20 km, store steiner og små steiner, dryppende våte hansker og hele hav i skoene; jeg har aldri i mitt liv kjørt mer passivt sykkel og sett styggere på trollbiler som tar brå svinger og syklister som passerer med en hårsbredd av styret mitt.

Jeg var ikke forsiktig nok, og jeg hadde barnet mitt baki. Hvis det hadde kommet en bil som hadde det travelt på feil sted, som jeg hadde, kunne dette gått en helt annen vei.

Det er notert.

***

På den annen side; piggdekkavgift for syklister, er dette egentlig et ikke-tema?

Lesestoff:

Trygg Trafikks Sykkelsider
Sykle til jobben.no

Diktmandag!

Det var bursdagen min i går forgårs, og er som vanlig ett år eldre. Igjen. 😉
Sovet litt lengre, drukket kaffe til morgenavisen og fått vakkert, skjønt lite, buskete epletre til bursdagen. I morgen må dagen brukes til tusling og tenking på grønne marken, og luring etter hvor man skal grave hull man kan putte det i. Og ikke minst hvor man skal putte det andre vi skal ha. GØY.
Det er merkelig å ha hage man kan forme og bruke til ting man har hatt lyst til lenge, samtidig som har det mer travelt med alt annet i hele verden, som å se barn vokse opp og å fattigslig dokumentere denne merkelige tiden som plutselig er over.

Nei, det er ikke bare bursdager som får hodet mitt til å ramle ned i store episke generasjonskløfter. Vi har nemlig sett på videoer fra dengang da for 100 år siden (også kjent som igår) da mitt første barn, Poden den I, var nesten bare 2 år gammel, snakket grumsete, måtte ha brødskiver oppskjært i terninger, interessant grovmotorikk, og lange hengekrøller i nakken.
Iik. Der er lille Poden II om bare…20 måneder. Ett år og åtte måneder. Når lille Pode II er der Pode I er nå, så er han blitt skolegutt. Handle penal og nye sko, skuffelser og sommerfugler i magen, spenning og forventinger. Lukten av ny skolesekk, og leverpostei i matpakken. Det er omtrent nå jeg får det farmoren til Podene kaller «sauestiren», og forsvinner langt bortvekk i tanker og bilder man ikke ante kunne finnes.

Mannen på hagesenteret mente treet vil bære frukt innen 3 år. Den høsten har ihvertfall gutten begynt å trø skoleveien.

Dette bildet er fra når storesøsteren min som er akkurat 3 år og 1 uke eldre hadde sin første skoledag. Pappa har gått foran med kamera,
hun har penklær på, og jeg er ikke særlig flink til å skjule verken sjalusien, lengselen eller det molefonkne fjeset. Heldigvis.
Jeg er allerede begynt å bekymre meg hvordan de skal komme seg over veien der det ikke er lyskryss man må trykke på, hvor idiotbilistene er mest dustete.

På ungdomsskolen skrev jeg særemne om Arnulf Øverland, og pløyet meg gjennom De hundrede fioliner. Diktet Jeg planter et tre var et av dem som satte seg fast i meg.

Jeg planter et tre – Arnulf Øverland

Jeg planter et tre; det luner så godt,
det gir så sval en skygge.
Grenene brer sig med luftig løv,
og der er spurvene trygge.

Blomstre gjør det hver tidlig vår;
hver høst er det tungt av frukter.
Og når det stilner imot kveld,
kan jeg kjenne hvor godt det lukter.

Og når det hvisker i sakte bris,
kan jeg forstå hvad det mener.
Ungene mine skal klatre op
og gynge på myke grener.

En dag skal den eldste av de to,
mens hjertet brenner og banker,
med pannen presset mot brusten bark
betro det seg sine tanker.

Det hvelver sig over stuens tak
og dem som bor derinne.
Jeg ser dem som gjennem en vegg av glass:
to unge – en eldre kvinne.

Jeg står her og planter et lite tre,
jeg planter min glede ved livet;
Voks til du favner hele mitt hus,
og la så bygene drive!

Jeg legger hele mitt hjerte under din rot.
I dig vil min lengsel strømme,
i dig vil den knoppes år efter år,
i dig vil jeg stå og drømme.

Ta varlig imot den unge sorg,
og vern om den barnlige glede,
våk over hver en liten seng!
I dig vil jeg være tilstede.

Og når du tender ditt blomsterveld
og lar det drysse og falde,
fell da din sne i min elskedes hår,
og krans mine unge døtres vår,
men du må kysse dem, alle!

Ja, vi holder på å lande nå

Yes! Vi ble ferdig!
(Noe annet hadde for øvrig tatt seg ut. 😉 )

En freidig «liten» frøken på 4750 gram og 51 cm kom til verden midt på natten for nesten 20 dager siden, en 3-åring er blitt harmonisk storebror med et mye strengere sett med leveregler å forholde seg til. Jenten sover hele natten og våkner når hun er sulten, og spiser det hun får servert, nemlig høvelige mengder med morsmelkerstatning. Fryd og gammen. *banker FEBRILSKT i bordet*

Vi holder på å svime oss ut av boblen, og for min egen del kan jeg ikke skylde på ammetåke engang. Ergo klart på tide med en ny posting. 😛

På den annen side; det blir bare et kort, lite innlegg dette her, for det er plutselig en del andre ting å henge fingrene i før man stuper i seng, men mest av alt blir dette kortkort rettogslett fordi jeg har et annet innlegg jeg vil poste. Problemet mitt er at kjepphestene mine heter kronologi og gonzo-journalistikk, og jeg vil ha mine «ducks in a row».

Egentlig, det eneste vi mangler nå er et søskenbrett, et slikt som storebrødre som raskt blir sliten i bena kan stå på mens man triller lillesøster i vognen. Når man skal levere og hente storebrødre i barnehage, er dette helt uvurderlig har vi skjønt.

Og hva det lille vindunderet skal hete? Jo, et navn som er like gammelt som haugene selv.

Wiki: Ragnhild

I sympati med alle som venter på noe godt

Jeg hørte min mor snakke om sine graviditeter, og spesielt i forhold til dette med selve tiden det tar, hele prosessen med å bli ferdig er interessant. Med førstemann; absolutt strålende spennende fantastisk alle dager, timer og minutter. Med andremann (meg); egentlig mentalt ferdig ved rundt regnet 7-8 måned, klar som et egg. Med tredje og sistemann; ferdig ved rundet 6 måneder. Litt tidlig kanskje.

Jeg er veldig ferdig.
Klar som et egg.
Veldig, veldig, veldig klar som et egg.

C har hatt en tøff ventetid, og jeg er ikke den som kimser av slikt for førstegangsfødende.

Med Poden gikk alt veldig fint. (NB! Disgusto-warning! Fødselshistorie coming!)

Termindato passerte, og dagen etterpå hadde Podens føtter sparket brist i et ribbein. Jeg stod foran komfyren av egen fri vilje, hulket mine modige tårer mens jeg kokte eplesyltetøy med stjerneanis, kanel og kardemomme. Etter et par timer var jeg ferdig, tok telefonen og ringte til den kommende morfaren om ikke han kunne komme og hente meg og kjøre meg til fødselsmottaket, for jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg ellers. Det var en del overbærende blikk, og «Ja, sånt kan gjøre ganske vondt, altså, jeg husker med min sønn så…» Og giftige blikk tilbake siden absolutt ingenting kunne sammenlignes med mine smerter whatsoever. 😉 😛 Selvsagt.

Antagelig var det lite trafikk der og da, for man fikk legge seg på en benk og hulke ferdig, stor som en hval og med liten førlighet opp og ned fra benken. Belte på magen og søte sykepleiere som sa med betryggende stemmer at «Du ser jo at barnet har det sååå fint så.»
*gåogleggdegblikk tilbake, AU sa jeg, ditt, ditt…pleiertroll*

Etter en halvtimes tid kom legen for å titte med flere overbærende blikk og inn på et lite undersøkelsesrom, der hun pent spurte når termin var, samtidig som hun kikket i papirene mine. Siden det var to dager siden, utførte deg hyggelige damen en «stripping».

Dagen etter lå jeg i sengen og ville ikke stå opp, hadde vondt i ryggen, og antagelig allerede rier, uten at jeg trodde det. Samboer skulle på nattevakt samme kveld, og hadde vært på jobb på dagtid allerede. Vi begynte på middagen, pølser i brød med stekt løk og sennep og ketchup, mens vi så på Idol. Da fant vi ut at samboer ikke skulle på nattevakt den natten, vi kastet oss i en drosje til fødselsmottaket. Igjen.

Det var mange maserier og jordmor på Storken, avdelingen for «naturlig fødsel», satte akupunkturnåler med vanvittig effekt. Alt tiltok, færre rier og sterkere rier. Etter snodig forutanelse måtte lege inn for å sjekke om fostervannet var av riktig farge, noe det ikke var. Da rett over på Føden, avdelingen for litt mer trengende fødende.
Etter timer med rier, var det åpning nok for å sette epidural, noe som bare var drivende kjekt. Dette kunne vi gjøre oftere! Javisst! Føde 3 ganger for dagen jeg nå!

Fra Idol om kvelden kl. halv 9, til halv 7 morgenen etter. Liten gutt med ti fingre og ti tær, to armer og to ben, og faktisk bare ett hode. Du verden. Lille Elskede Vakre Monster er født.

Så videre til Barselloftet for å sloss mot en hær av jordmødre, sikkert med de beste intensjoner ihh til amming, førstegangsfødende og flaskemating, tilleggingsmetoder og matvaner. Vi slapp ut etter 4 dager, en dag med strålende sol og en minusgrad.

****Fødselshistorie over nå.****

Det som har vært slitsomt med dette svangerskapet, har vært å ikke kunne sette seg ned nårsomhelst og bare sitte og kjenne på spark og bevegelser. Å sitte og kjenne på en mage som vokser hele tiden. Å se seg i speilet og se forskjellen fra sist gang. Å måtte forsvinne på arbeid etter å ha syklet nesten-storebror til barnehage, å ha bekkenløsning i det hele tatt, et ikke-eksisterende problem ved 1.gang. Å sykle hjem igjen, som regel i sipende regn med trøtte og slitne barn på bagasjebrettet. Å stå og skjære, koke, steke, lage middag, å pakkepakkepakke for man flytterflytterflytter. Det var ikke anledning til å bare «kose seg». «Åh, samboer! Kjenn! Det sparker?» «Hæ? Åjavisstja, så det lever, ja, så kjempeflott, gryntsnork.» *gremme*

Men…det var vel en del av pakken, eller hur? Egentlig er det vel nøyaktig slik det skal være. Noe annet hadde vel egentlig vært merkelig, og jeg synes jeg kjenner samtykkende nikking og trøtte blikk i nakken fra alle de andre flerbarnsmødrende, i hele, vide verden… 😉 😛 Klart vi er takknemlige…
LIKEVEL…

I likhet med min mor, var jeg mentalt ferdig med dette svangerskapet for flere måneder siden. Jeg vil har kroppen min tilbake igjen. Jeg har lyst til å løfte ting igjen. Jeg har lyst til å kunne bøye meg ned og plukke opp ting. Jeg har lyst til å klatre i stiger og spikre ting, skru ting, dunke ting. Jeg er møkk lei av å be om hjelp til alt. Jeg har lyst til å gå fort igjen. Jeg vil ha på meg sko jeg kan knyte! Jeg vil sykle! Jeg vil ha kroppen min tilbake igjen!

På den annen side; kanskje dette er en leksjon i ydmykhet, kanskje det er meningen at jeg skal lære å be om hjelpen, kanskje det er en større mening med den biten der.

Vel, til helvete med den.
Hvis ikke det skjer noe i løpet av de neste 5 dagene tar jeg bagen min og legger meg ned på parkeringsplassen utenfor Kvinneklinikken, og truer med å bli liggende. Ja, jeg ringer avisen hvis det ikke skjer noe på de første 2 timene. Jeg tuller IKKE.

I teselskap med Alices gale hattemaker på syre

Fest dine øyne på disse herlighetene, og glem alt om kortreist mat, god økonomi og fornuftige priser…bare tenk på en keramikers villeste og våteste fantasier om steintøy og porselen, hånd i hånd.

For lenge siden, altså i vår en gang, ramlet jeg ved en tilfeldighet over nettsiden til denne porselens- og keramikkprodusenten, Mustardseed & Moonshine, som befinner seg…i Sør-Afrika. Langt, langt borte fra meg. Nærmeste forhandler er i Oslo, som skal ha nesten 3000 norske kroner for en tekanne. *gruff!* Hvis ikke må jeg dra til Sverige stod det.

Her er et BREDT utvalg av tekanner som gir de vennligste assosiasjoner til Alice i Eventyrland og gale hattemakere på syre. Det er helt…eventyrlig. Tenk å få leke teselskap som voksen med en av disse kannene! Min mor har en tyskprodusert tanks av en tekanne som er langt fra å være eventyrlig på den samme fjærlette måten som disse små vidundrene er. Den er i gråblå glasur, antagelig meislet ut i keramikk en gang på 60-70-tall, med dertilhørende telyshus til å sette mordvåpenet på. For å være litt vennlig, så fungerer den mer enn utmerket. Det er plass til nesten 2 liter med te i, og hvis man bruker den perfekte tevarmer på den, har du merkverdig god te, som holder seg i flerfoldige timer fremover. Noe som er veldig kjekt hvis man befinner seg i helt riktig leseposisjon med helt riktig bok, og ikke har noe behov for verken å strekke på lemmer eller tømme blærer. Mange netter, mange bøker og fryktelig mye te.

Men det er ikke bare tekanner de fører, langt i fra. De har hele serviser, med eller uten glasur, med eller uten botaniske henvisninger! Det er så eventyrlig deilig at øynene mine drypper av misunnelse, og jeg må tørke det opp nede på haken et sted. Det er her man kan legge fra seg innkjøpslister for bryllupsgjester, om man er av typen som gifter seg.

Det er selvsagt så dyrt at det koster en antagelig en arm og et bein for noe fullt sett av noe slag, og det er sikkert med god grunn. Det ser ut til at alt er håndlaget i kombinasjoner av keramikk og steintøy, slik at det tåler det meste, og slett ikke skal gå i stykker for det minste knepp av en sølvskje.

Jeg tror jeg stopper her. Se selv.
Jeg er fortapt.

*sikle..sikle..sikle…*

Den siste ukens helligste

De siste to ukene har vi okket oss ut av vår gamle leilighet, eller egentlig, samboeren har gjort det, siden jeg tasser rundt og ligner på en slik er det litt vanskelig å vaske ut av høyskapene og bære restene av livet vårt ut av Lampes vei og inn i Jansons vei. Nå er vi på den annen side endelig, endelig ute. Det er veldig merkelig å gå forbi «gamlehuset» flere ganger hver dag, og se fremmede mennesker på vårt kjøkken, og se merkelig lys i soveromsvinduene. Det gikk så fort, men likevel så uendelig sakte.

Samtidig har Poden har vært slingresyk siden november med en hoste som aldri har gått bort, som hele Bergen ser ut til å ha delt, og som forverret seg med feber og øyebetennelse den siste uken. Vi dro på legevakten på lørdag formiddag med øyebetennelsen, og kom nesten inn FØR vi hadde fått tatt av kjeledressen og tatt støvlene på. Yay!

Poden fikk totalt nervesammenbrudd når sykepleieren som viste oss inn på avlukket stengte døren, og gråt sine modige tårer. Det viste seg jo det at boken «Thomas går til doktoren» -og får vond og ekkel vaksinesprøyte, hadde satt sine spor dypere enn forventet. Barnesinn er helt fantastiske. Ut igjen 5 minutter etterpå med resept på kloramfenikol til 1 liten og 2 store. Dobbelt-Yay!

Som ellers skulle vise seg å bli peanøtter mot det Poden fant på dagen etterpå; under kveldsbading i det store fine badekaret vårt, sa gutten helt plutselig og uventet at «Det er ikke gøy med feber,» (hva? feber?) før han insisterte vennlig på å være ferdig med å bade (dobbelt-hva?), hoppet opp på mors fang i et kjempehåndkle, og forsvant for verden. Fullstendig. Nei, han hadde ikke sovet den dagen. Så, buksering av barn inn på dobbeltseng der samboer ligger fredelig og sover før han skal på nattevakt, får pakket gutten inn i bleie og pyjamas, alt mens han sover som en stein og er slapp som en medisterpølse, før han setter seg raskt opp og kaster opp over sin mor, far, dobbeltsengen og nytredd pyjamas. Samt mor som rister av seg oppkast i fars nyoppvåknede åsyn.

Not so yay.

Så det er slikt man har bedrevet hver 2. time for noen netter siden, og nå pløyer vi oss gjennom litt klesvask. Snart ferdig med den nå. 😉

Ellers har C tagget meg siden vi ikke har noe annet å drive med for tiden.
Jeg siterer reglene fra Cs blogg:

Reglene:
1. Du må linke til den bloggen som tagget deg.
2. Lag en liste med seks (u)interessante ting om deg selv.
3. Tagg fem andre blogger, la dem vite det ved å kommentere på deres blogg.

Seks mer eller mindre interessante ting om meg selv:
1. Når jeg var 6-7 år gammel skrev jeg rare lapper til foreldrene mine om at de ikke var foreldrene mine, men at foreldrene mine hadde mørk hud og bodde svært langt borte, eller at jeg for eksempel ikke var et menneske.
2. Jeg lot mer enn villig alt håret mitt klippes av med klippemaskin, sommeren før jeg begynte på videregående, og hoppet i sjøen fra en kanskje 4m høy bro, hånd i hånd med den som klippet av meg hestehalen og resten av hårmanken. Selv den dag i dag savner jeg følelsen av å kunne dra hånden over hodet og kjenne en helt fløyelsmyk effekt av 2 mm hårhøyde.
3. Frem til jeg var 12 år gammel hadde jeg bussangst, og var livredd for å reise med buss alene. Hellig overbevist om at bussen ikke kom til å stoppe der jeg skulle av, og at jeg aldri kom til å klare å komme meg hjem igjen alene; hjerteklapp og svettetokter. 7 år senere drar jeg alene med buss fra Bergen til Molde, og tilbake igjen, bare litt fuktig i håndflatene. 😉
4. Jeg sitter på en svinaktig bra bootleg fra konserten Paul Simon hadde på Romsdalsmuseet på Moldejazzen i 2002, og den ligger bare og forgår i en kasse fordi minidisc’en min tok kvelden året etter.
5. Jeg elsker IKEA, Clas Ohlson og jernvarehandler. Jeg skulle ønske jeg kunne ha en vegg full av små skuffer med små skruer og dippedutter i som man trenger av og til.
6. En dag i desember for mange år siden, kjørte jeg med bussen hjem forbi 2 ambulanser og et stort oppstyr ved noen blokker i Åsane i Bergen. Senere våknet jeg av at onkelen min kom for å fortelle at den fine, vakre tanten min på 35 år var død av hjerteinfarkt. Jeg husker at min mor mistet et målebeger i plast på gulvet, og at jeg hadde sovnet på sofaen da jeg kom hjem.

So there, done, nå videre til neste punkt, videretagging:

Nomadesøsteren min
Nattbloggeren min
Heidi Fleiss, jeg tror ikke du er tag’et fra før, jeg kunne ikke finne noen tag fra nylig så jeg tar en råsjans!
…og Betty.
Og ellers alle som føler seg kallet til å dele seg med resten av verden.

Jeg mener, siden det er rett før jul, så har dere jo sikkert absolutt ikke noe annet dere heller vil gjøre enn å svare og videretagge memer… 😉

«Get on with it»

Det blir en tidlig kveld i kveld.
Det er tusen ting jeg har på hjertet og tusen ting jeg vil fortelle dere, og livet bare raser forbi.
Som det skal.

Kanskje det kommer mer enn bare barn i januar.
Kanskje det gikk an å vise noen at man er mer enn bare den de trodde du var.
Kanskje det går an å balansere en blåhval på en lillefing.
Kanskje det går bra å ta av skylappene en dag, til og med den som du laget kikkhull i.
Kanskje noen forandrer seg.
Kanskje jeg forandrer meg.
Kanskje den som ikke vil se, klarer å snu seg og se likevel.
Kanskje de aldri slutter å tro at du er ond.
Kanskje du ville klare å si noe en dag.
Kanskje den som hater deg plutselig skjønte at det ikke var noe å bruke krefter på.
Kanskje det går bedre etterhvert.
Kanskje du husker hvordan det der fungerte for deg selv den gangen.
Kanskje du ikke glemmer alt du gjorde når du var der.
Kanskje du aldri lukker armene dine selv om du blir sliten av å holde dem åpen.
Kanskje du skal slutte å tenke så masse på det.

Kanskje det.

Jaja.

Hva som egentlig har skjedd siden mai

Det har skjedd så utrolig mye, og min munn har vært lukket med syv segl av egentlig forskrudde grunner. Det finnes fårete grunner til ting, og jeg mener bestemt at dette bare har vært halvfårete, og nå skal dere få høre.

I slutten av mars sluttet jeg som vikar i jobben min som 1. linje call-senter medarbeider hos en større brebåndsleverandør. En helt fin jobb, men når arbeidstiden ble endret nevneverdig var det ikke noe vi kunne holde ut med uten å få samboeren min til å slutte i sin faste stilling som nattevakt. Ikke økonomisk forsvarlig på en prikk. Uten fritak for kveldsvakt sluttet jeg, fikk en velfortjent utelukkende positiv attest, og gikk i nesten 2 måneder arbeidsledig der det ble vasket vinduer, ryddet i skap og herjet i heimen med ting som man bare ikke fikk til å herje med til vanlig. Ikke husmorferie, men ferie til å leke husmor! Glitrende! Yiha, I kick some hybekamelkaravane-ass!

Tilbrakte så to uker som vikar for edderkoppkvinnen i en kjempefascinerende etat, med et kort innblikk i hvordan kommunale etater fungerer. Våknet midt på natten med svettetokter, lengre reisetid, innviklede interne rutiner på alt mulig som ingen andre enn den jeg var vikar for kunne fortelle meg hvordan fungerte. Jeg ble der bare de to ukene jeg signerte for i begynnelsen, hyggelige og fine og hjelpsomme medarbeidere til tross. Jeg var helt klart ikke DEN edderkoppkvinnens likestilte. Respekt.

En stund til med hjemmeherjing og smådepping, ulogisk dårlig samvittighet for å ikke tjene noen penger til vårt samlede forbruk. Så, en spennende telefon fra vikarbyrået.

En stilling ledig der jeg jobbet før, men en annen avdeling med arbeidstid fra 8-16. Hev meg rundt; intervju, og kontrakt ikke lenge etter. Forlenget raskt etterpå. Kjempefornøyd. Nye ting å sette seg inn i, lære seg å se systemet fra en annen side enn det jeg hadde vært vant til i de 9 månedene jeg jobbet på en annen avdeling. Nye medarbeidere, annet miljø, for ikke å snakke om en sjef jeg har kjemperespekt for. Jeg fant min kopp med te!

Så plutselig.
Omgangssyke. Levde på sportsdrikker i 2 uker. Sykt barn, nesten syk samboer. Samboer som feiret bursdagen sin med å varte opp på sin syke samboer, og lille turbopoden. Mormor/svigermoren og tante som tok med seg gutten til byen for å skremme duer og spise bolle. Omgangssyken gir seg, men jeg kjørte karusell hver gang jeg rørte på meg. Svimmel i en uke til.

Hastelegetime.

Diagnose?
Vestibularisnevritt. Virus på balansenerven, okei! *sjekker på nett, undreundre…* «I de verste tilfellene kan man imidlertid lide av anfall av svimmelhet i opptil 3 måneder, før sykdommen slipper taket helt.»
ANGST! Nettopp begynt i ny jobb! Et vikariat! Det settes inn vikar for vikaren.
Sykemeldt i en måned, ramler rundt i huset, kryper og går i snegletempo mens vegger og tak ruller rundt som en karusell, sakte, sakte, sakte… Bare uvissheten om hvor lenge dette kan vare. Sykemeldt midt i ferien. Å bare kunne vente. Ålreit fremgang, litt bedre hver dag, henter ting selv, bærer ting selv, finner ting selv, karusellen sakker av sakte men sikkert.
Så, i et blaff av genialitet går man til anskaffelse av noen tester.
Jepp. Ikke bare virus på balansenerven; også gravid med termin i januar.
Det forklarer jo en del!

Legen informeres, og sjekk utføres. No problemo. Ultralydapparat i legens kontor viser ett stykk vinkende lite troll. Fin form, ryggrad og hode og fire små monsterutstikkere. En sprell levende liten huleboer. Man drar på miniferie til Nordfjord, home of blåbær, fluer, fiske, frosker, hoggorm og støvler i høyt gress. Frisk som en fisk, sliten, men frisk. Nykokte egg til frokost hver dag, historier fra svigermor om da hun serverte Kong Olav i Håkonshallen, når hun syklet over fjellet midt på natten for å dra på dans, og da hun måtte vise legitimasjon for å betale honnørbillett.
På den annen side, drittvær, revefarm med brisen som gikk feil vei, og gylling på jordene avgjorde saken. På tide å vende nesen sørover til resterende byferie igjen.

Tilbake på jobb etter endt ferie og sykemelding! Jippi! Hilse på vikaren min, MIN vikar. Merkelig. Før jeg ble syk, søkte jeg på en fast stilling i samme avdeling. Hørte ingenting, regnet med at stillingen ble besatt, forventet å hilse på nye ansikter ved ferieslutt. Nix.
Ble kalt inn til samtale med sjefen. Om jeg kunne tenke meg en fast stilling?
Driter hvalen i havet? *hostHOOOSTkremthost* «Jo, det kan jeg, helt klart?»

Spørsmålet om graviditet ble plutselig veldig aktuelt å holde for meg selv, inntil videre. Det problematiske ble mengden med respekt, tillit og rettferdighet jeg ble møtt med, og følelsen av å holde tilbake informasjon fra noen som faktisk vil ha DEG. Vanskelig.
Etter signering av kontrakt sprakk den deilige boblen, og sjefen var helt kul. Likevel. Drittdrittdritt. Noen vil si at dette er ikke problematisk i det hele tatt, at arbeidsgiver ikke har noenting med det å gjøre, og at det mildt sagt er svært omstridt å la graviditet være en faktor i forbindelse med jobbtilbud. En ekkel balansegang mellom å være kynisk og salig naiv, og naiviteten min har jeg fått på trynet for før.

Nyheten ble kringkastet ved heftig ostekake på en fredag, med den kryptiske inskripsjonen:

30.01.09

2 stykker som skjønte det med en gang, 3-4 stykker som ikke hadde helt snøring, men hadde hatt sine mistanker, men ikke turd å spørre. «Datoen er termindato, og jeg ryker ut i permisjon 3 uker i forkant.» «Ahaa…ja, vi tenkte det var noe sånt.» Måtte beklage over å ikke ha fortalt det før, at det ikke var meningen å sitte og holde ting hemmelig. Til slutt måtte det bare bli en kake, sa jeg. Fortalte dem om kaken da jeg sluttet på kirkegården jeg jobbet på, hadde helt grå glasur og «Takk for alt!» i svart gotisk skrift på. Meg og kaker.

Men…

Ikke nok med ny jobb, begynner 1. oktober.
Ikke nok med lillesøster eller lillebror til Poden, nesten til bursdagen hans.

Vi har også kjøpt hus.

3 soverom med dører som kan lukkes, loft, kjeller med vaskerom, kjellerstue, egen kjellerutgang. Stue med plass til å lese en bok i ene enden, se på tv, og spise middag i. Et bad m/dusj i kjeller, et bad i 2. etg. Utgang fra stue til egen uteplass. Enderekkehus. Sameie uten fellesgjeld. Felles tørkestativ. Selger med sans for musikk og humor. Kjøpt til takst. Alle fornøyde. Flytter inn før jul om selger får i stand barndomshjemmet sitt til beboelig standard. Dokumentsignering onsdag.

Synes dere dette var mye på en gang? Vi henger såvidt med selv, lykkelig uvitende om hva annet som ligger rett rundt svingen. Ingenting kan overraske oss mer. 🙂

Heng med! Det gjør vi!

Fingers crossed

Robbie Burns rocker våre sokker.

Det er tredje og siste uke i ferien min og samboer sin, noe som har ført med seg mye moro, men ikke minst litt døgnville unger. Minste poden i huset for tiden, Tobias (2 1/2), har man måttet trikse med i forbindelse med leggingen. Som regel går det helt superdupert å få ham til å lukke øynene mens man synger godnattsanger, og man har et vidt utvalg. Nå i det siste har man måttet ty til litt mer obskure sanger som man har tilegnet seg etter hvert.

Det er stadig vekk min aller besteste mor som har skylden for sånt… Siden vi var små har vi mye og ofte rotet borti hennes egenkomponerte bok fylt til randen med sanger. Alt mulig fra Bob Dylan til Robert Burns til Simo i Støa med katten av Jakob Sande. Sitter fast i hjernebarken som bare juling.

Der har man sittet, en mor og alle tre søstrene og aulegaulet til Whiskey, You’re The Devil og Mr. Tambourine Man, og The Foggy, Foggy Dew. I noen år ble det bortimot tradisjon å ha julebakst mens man hadde Monty Python Sings på full guff med allsangfaktoren i decibeltaket, spesielt på låter som Penis Song, Sit On My Face og den mer uskyldige Decomposing Composers.

Men tilbake til godnattutvalget.
Meg og Poden har landet på en del engelsk, skotsk og irsk, og han har klare preferanser.

Akkurat nå er det Comin’ Thro’ The Rye av Robert Burns.
-Synge Kinna Båddi, mamma?
– Ja, skjønning.

(Her er versjonen vi er vant med, men jeg ser The World Burns Club might beg to differ. På den annen side, vi velger selv.)

Comin’ Thro’ The Rye – Robert Burns

Gin a body meet a body,
comin’ thro’ the rye
Gin a body kiss a body,
need a body cry?

Ilka lassie has her laddie
Nane they say hae I,
Yet a’ the lads they smile at me
When comin’ thro’ the rye

Gin a body meet a body,
comin’ frae the toon,
Gin a body greet a body,
need a body froon?

Amang the train there is a swain
I dearly lo’e myself,
But what’s his name, or whar’s his hame,
I dinna care to tell.

Og denne låten er grei skuring, for man kan den og den sitter som et skudd.
Derimot, det neste jeg tror definitivt må inn i katalogen er Charlie Is My Darling, absolutt i Eddie Readers versjon som helt klart og tydelig rocker våre sokker. Ikke minst kommentaren rundt 2:20, og intervjudelen som er gjemt helt på slutten av videoen. Skrål med og nyt, watch and weep, lads & lasses.

Charlie Is My Darling – Eddie Reader (fra albumet Eddi Reader Sings the Songs of Robert Burns)

‘Twas on a Monday morning,
Right early in the year,
That Charlie came to our town,
The young Chevalier.

Chorus
Charlie is my darling,
My darling, my darling,
Charlie is my darling,
The young Chevalier.

As he was walking doon the street, [doon = down]
The city for to view,
O there he spied a bonie lass [bonie lass = beautiful girl]
The windae peckin’ through. [windae peekin’ = window lookin’]
Oh Charlie is my darling…

So light he jumped up the stair,
And tirl’d at the pin; [tirl’d at the pin = rang the doorbell]
And wha’s sae ready but herself [wha’s sae = who’s so]
To let the laddie in? [laddie = boy]
Oh Charlie is my darling…

He set his Jenny on his knee, [set = sat]
All in his highland dress;
For brawly weel he kent the way [brawly weel = very well; kent = knew]
To please a highland lass.
Oh Charlie is my darling…

It’s up yon heathery mountain, [yon = that]
And down yon scroggie glen, [scroggie glen = scrubland]
We daurnae gang a-milking, [daurnae gang = dare not go]
For Charlie and all his men,
Oh Charlie is my darling…

Lesestoff:
Wiki: Robert Burns
Wiki: Charlie Is My Darling
Wiki: Eddie Reader
Allmusic: Eddi Reader Sings the Songs of Robert Burns

Mamma(er) er iblant

Så leter man etter den ene boken, og ramler over andre bøker i prosessen og blir stående i vonde stillinger og kikkelese altfor lenge, og faller altfor lett for glimrende tekster skrevet av fine damer. Og så husker hvem man egentlig hadde tenkt å gi vekk den til når man så den i bruktbokhandelen for første gang.
Det er sikkert noen dypereliggende psykologiske aspekter her, men det gir man inntil videre blaffen i. 😉

Mamma er iblant

Mamma er iblant en hel giraff
som vil kontrollere og gi straff
Mamma er iblant en liten mus
som løper rundt i sirkler i sitt hus

Mamma er iblant en vaskeklut
som må ta imot all melkesprut
Mamma er iblant en sikker knagg
som kan bære alle dine plagg

Mamma er iblant en gammel Ford
Som kjører seg i grøfta på akkord
Mamma er iblant et vitseblad
som gir alle latteren de vil ha

Mamma er iblant et lite barn
Som bare har knuter på sitt garn
Mamma er iblant en nylagd sokk
som kan tåle mange vintres tråkk

Mamma er iblant en hevet deig
som eksploderer ved et nei
Mamma er iblant helt bakfrem
Men faller straks på plass når hun får
en klem

Denne sangen har mamma lagd til deg
og andre som kan trenge å forsvare seg
Mot Mammas mange skiftninger og skrik
Og klare å godta henne slik

Fra Ting som små piker liker av Elsa Kvamme

• Wiki: Elsa Kvamme
• Bokkilden om Elsa Kvamme
• Lån boken på Bergen Off. Bibliotek

Hobbyhelvetet: Jeg kan ikke for det.

Jeg tilstår. Nå har jeg begynt å hobbyblogge, det kan altså ikke være lenge til denne bloggen går ad undas. Ved oppstart lovet jeg meg selv at hobbyblogging ikke kom på tale, da fikk jeg lage meg en egen hobbyblogg, rent bortsett fra at tempoet der ville gått i takt med strikketempoet; sent. Det går ikke, jeg rives itu. Et eksistensielt være-eller ikke-være på grunnlag av bloggerens integritet. Argh. Jaja, skittau.

Jeg har gått amok. Igjen. Jeg klarer ikke å holde meg unna. Jeg har brukt en del penger på det hittil, og mye av det blir bare liggende uvirksomt i kasser og poser. Halvbegynte merkelige greier som man ikke helt klarer å tyde når man ramler over det. Ufullendte saker som forgår i en krok. Akk, jeg skammes.
Men skittau.

Akkurat nå er det fremdeles sokker det går i. Det eneste jeg klarer å strikke uten å måtte regne, kalkulere eller tenke. Oppskriften er innøvd, og nå er man på det spennende variasjonsstadiumet, og akkurat nå; Farger.

 Når man ramler over et 150 grams nøste i de snodigste, vakreste, styggeste retrofarger, 3-4 forskjellige typer faktisk, så klarer ikke jeg å dy meg. Enten dette, eller så hadde jeg antagelig gått bananas i effektgarn-hyllen. Er ferdig med ett par sokker allerede (jeg strikker sent og stramt) , etter noen helaftener med påskete krim på tv, og haugen med tørre, rene klær som venter på bretting vokser seg stor. Oppvasken begynner å gro til.

Skittau. Ett par til. Garn nr. 2, oi, en annen pinnetykkelse, dette må bli barnestrømper, hm. Sukk.

Parents are people

Det var en gang for lenge siden. En jente sitter og spiller piano med én hånd. Den eneste sangen hun kan på piano. Det er lyst ute. Hun vet ikke hva som skjer, men det er vel ikke så mye som skjer likevel. Freude schöner Götterfunken, Tochter aus Elysium…

Hun har sett bilder fra den tiden senere, mange ganger, husker ikke mye, har ikke mange bilder i hodet selv fra den gangen. Bare pianoet, jenten sittende på pianokrakken, et ustemt piano.

Mange ting samtidig, og hvis man er riktig heldig, så kommer alt tilbake når hun blir gammel…så kan hun huske det selv.

—

Så har man deltatt i Bloggidol 2008, og det var kjempekjekt og lærerikt så lenge det varte. Jeg deltok med 3 poster og ramlet av i semifinalen som tok med seg de beste videre. (Gratulerer med pallplasseringene, Virrvarr, Frk. Makeløs Victoria! 🙂 ) Den ene posten jeg deltok med het Ekteskapsloven § 20/21. Jeg fikk en del fine reaksjoner fra folk & fe & familie på denne, og det er alltid spennende, min familie er såpass spredt for alle vinder og alle holder på med sitt, noe som stadig vekk gjør at vi gjerne ikke kommer med de mest intime betroelser av dagens daværende tankespinn. 😉
Derfor.

Og denne låten hørte jeg for første gang i en kjellerstue i mitt barndomshjem, og alle kveldens prosjekter falt i fisk. Jeg seg sammen i en eviggammel skinnsofa med slitte ermer, stilte platespilleren inn på repeat, gikk og kokte tevann, hentet nugattien og knekkebrød, og fant frem gamle fotoalbum og diasbilder. Satt og kikket og glodde til klokken ble seinseint, og ruslet forsiktig ut for nattrøyk, 3 timer før skolen begynte.

Litt renset, litt bedre, litt videre.
Og det bare fortsetter.
—

Your Mother & I – Loudon Wainwright III

Your Mother & I are living apart
I know that seems stupid, but we weren’t very smart
You’ll stay with her, I’ll visit you
At Christmas, on weekends and the summertime too

Your Mother & I are not getting along
Somehow, somewhere, something went wrong
Everything changes, time takes it’s toll
Your folks fell in love, loves a very deep hole

Your Mother & I will do all we can do
To work this thing out and to take care of you
Families get broken, I know it’s a shame
It’s nobody’s fault, and you’re not to blame

Your Mother & I are both feeling bad
Things will get better, It won’t stay this sad
And I hope when you grow up, one day you’ll see
Your parents are people, and that’s all we can be
Your Mother & I

Wiki: Loudon Wainwright III
Wiki: Rufus Wainwright
Wiki: Martha Wainwright
www: Loudon Wainwright IIIs offisielle nettside

Meme: Ett ord

Jeg svarer på et meme helt av meg selv, dette memet finnes på så mange blogger nå, og jeg liker jo faktisk å svare på memer… 😉 Dette ramlet jeg aller først over på Undreverset, men fikk først fingeren ut når jeg så Virrvarr sitt svarmeme.

Svar med bare ett ord.

Kan.
Bare.
Skrive.
ETT.
Ord.

1. Hvor er mobilen din? Lommen.
2. Skildre kjæresten din? Best.
3. Håret ditt? Ustelt.
4. Moren din? Klem.
5. Faren din? Finest.
6. Hva er favorittingen din? Bok.
7. Hva drømte du om i natt? Ingenting.
8. Hva drikker du helst? Kaffe.
9. Drømmebilen? Bil?
10. Hvilket rom er du i nå? Stuesoverom.
11. Eksen din? Komplisert.
12. Din største skrekk? Barnedød.
13. Hva vil du være om ti år? Utdannet.
14. Hvem var du sammen med i går kveld? Sambo.
15. Hva er du ikke? Utdannet.
19. Det siste du gjorde? Klesvask.
20. Hva har du på deg? Ull.
22. Favorittboka di? Pullman!
23. Det siste du spiste? Snop.
24. Livet ditt? Supert.
25. Humøret ditt? Sukker.
26. Dine beste venner? Fantastiske.
27. Hva tenker du på akkurat nå? Gjøremål.
28. Bilen din? Tide.no
29. Hva gjør du akkurat nå? Rydder.
30. Sommeren din? Rolig.
31. Sivilstatus? Ugift.
32. Hva er på tv-en din akkurat nå? Oppussingsprogram.
33. Når lo du sist? Nå.
34. Når gråt du sist? Idag.
35. Skole? Jaddamasa.

Og ja, det var vel også et par timer siden denne ble besvart, men det er jo litt fint når man kan beholde øyeblikket. Litt Gonzo.
Så tagger man dem som vil tagges. 😉

Meme: 7 ting man liker ved seg selv

Vibeke, kjære deg, jeg er endelig ferdig. 🙂 Jeg fikk faktisk gjort det i år!

Memet går ut på å skrive en liste med syv ting man liker ved seg selv, og så sende videre. Og det var fint å tenke etter, faktisk. Helt ålreit, og skapte slik det heter, «rom til eftertanke». 😉

Thar she blows:

1. Jeg kan holde styr på og lese i løpet av ca. samme tidsrom, bortimot 4-5 bøker, og sjonglere mellom dem alt ettersom.

2. Jeg kan bruke hendene mine på en til tider særdeles tilfredsstillende måte, i forbindelse med penn, papir, pensel, tastatur, mus (akkurat) og andre morsomme medier.

3. Jeg har innlevelse og fantasi.

4. Jeg kan ikke regne ut annengradsligninger, og ja, for meg er det en positiv egenskap.

5. Jeg kan faktisk sitte oppe til kl. Seint og spille dataspill/tv-spill med Verdens Beste uten å bli sett på som sprut sprø, selv om man har små barn, og selv om det innebærer å være komatøs enkelte deler av påfølgende dag. Eller lese en bok, hele natten lang, uten spesiell god grunn bortsett fra boken selv.

6. Jeg er tolerant, og heldig med nesten alt her i livet.

7. Jeg får til nesten alt jeg vil, så lenge jeg bare vil det nok. Og hvis man er 2 som kan slikt, som i tillegg vil akkurat det samme, så må jo det gå bra vel? 🙂

(Men, ja. Hm. Et par ting å ville nok her i livet da.
Fremmer herved Overordnet ønskeliste for 2007:

• Hus, med 4 eller 5 soverom. Gjerne over flere etasjer, kanskje til og med med vaskekjeller og loftsrom. Kjøkken med plass til spisebord til uendelig mange. Hjerterom til alle, og plass nok til dem som vil være ensomme.
• Utdannelsen, ja mor. 😉
• Sykkel, med kjolenett, barnesete og stor kurv på styret.

We fix. Så lenge vi vil det nok.)