Diktmandag!

Det var bursdagen min i går forgårs, og er som vanlig ett år eldre. Igjen. 😉
Sovet litt lengre, drukket kaffe til morgenavisen og fått vakkert, skjønt lite, buskete epletre til bursdagen. I morgen må dagen brukes til tusling og tenking på grønne marken, og luring etter hvor man skal grave hull man kan putte det i. Og ikke minst hvor man skal putte det andre vi skal ha. GØY.
Det er merkelig å ha hage man kan forme og bruke til ting man har hatt lyst til lenge, samtidig som har det mer travelt med alt annet i hele verden, som å se barn vokse opp og å fattigslig dokumentere denne merkelige tiden som plutselig er over.

Nei, det er ikke bare bursdager som får hodet mitt til å ramle ned i store episke generasjonskløfter. Vi har nemlig sett på videoer fra dengang da for 100 år siden (også kjent som igår) da mitt første barn, Poden den I, var nesten bare 2 år gammel, snakket grumsete, måtte ha brødskiver oppskjært i terninger, interessant grovmotorikk, og lange hengekrøller i nakken.
Iik. Der er lille Poden II om bare…20 måneder. Ett år og åtte måneder. Når lille Pode II er der Pode I er nå, så er han blitt skolegutt. Handle penal og nye sko, skuffelser og sommerfugler i magen, spenning og forventinger. Lukten av ny skolesekk, og leverpostei i matpakken. Det er omtrent nå jeg får det farmoren til Podene kaller «sauestiren», og forsvinner langt bortvekk i tanker og bilder man ikke ante kunne finnes.

Mannen på hagesenteret mente treet vil bære frukt innen 3 år. Den høsten har ihvertfall gutten begynt å trø skoleveien.

Dette bildet er fra når storesøsteren min som er akkurat 3 år og 1 uke eldre hadde sin første skoledag. Pappa har gått foran med kamera,
hun har penklær på, og jeg er ikke særlig flink til å skjule verken sjalusien, lengselen eller det molefonkne fjeset. Heldigvis.
Jeg er allerede begynt å bekymre meg hvordan de skal komme seg over veien der det ikke er lyskryss man må trykke på, hvor idiotbilistene er mest dustete.

På ungdomsskolen skrev jeg særemne om Arnulf Øverland, og pløyet meg gjennom De hundrede fioliner. Diktet Jeg planter et tre var et av dem som satte seg fast i meg.

Jeg planter et tre – Arnulf Øverland

Jeg planter et tre; det luner så godt,
det gir så sval en skygge.
Grenene brer sig med luftig løv,
og der er spurvene trygge.

Blomstre gjør det hver tidlig vår;
hver høst er det tungt av frukter.
Og når det stilner imot kveld,
kan jeg kjenne hvor godt det lukter.

Og når det hvisker i sakte bris,
kan jeg forstå hvad det mener.
Ungene mine skal klatre op
og gynge på myke grener.

En dag skal den eldste av de to,
mens hjertet brenner og banker,
med pannen presset mot brusten bark
betro det seg sine tanker.

Det hvelver sig over stuens tak
og dem som bor derinne.
Jeg ser dem som gjennem en vegg av glass:
to unge – en eldre kvinne.

Jeg står her og planter et lite tre,
jeg planter min glede ved livet;
Voks til du favner hele mitt hus,
og la så bygene drive!

Jeg legger hele mitt hjerte under din rot.
I dig vil min lengsel strømme,
i dig vil den knoppes år efter år,
i dig vil jeg stå og drømme.

Ta varlig imot den unge sorg,
og vern om den barnlige glede,
våk over hver en liten seng!
I dig vil jeg være tilstede.

Og når du tender ditt blomsterveld
og lar det drysse og falde,
fell da din sne i min elskedes hår,
og krans mine unge døtres vår,
men du må kysse dem, alle!