Diktmandag!

Det var bursdagen min i går forgårs, og er som vanlig ett år eldre. Igjen. 😉
Sovet litt lengre, drukket kaffe til morgenavisen og fått vakkert, skjønt lite, buskete epletre til bursdagen. I morgen må dagen brukes til tusling og tenking på grønne marken, og luring etter hvor man skal grave hull man kan putte det i. Og ikke minst hvor man skal putte det andre vi skal ha. GØY.
Det er merkelig å ha hage man kan forme og bruke til ting man har hatt lyst til lenge, samtidig som har det mer travelt med alt annet i hele verden, som å se barn vokse opp og å fattigslig dokumentere denne merkelige tiden som plutselig er over.

Nei, det er ikke bare bursdager som får hodet mitt til å ramle ned i store episke generasjonskløfter. Vi har nemlig sett på videoer fra dengang da for 100 år siden (også kjent som igår) da mitt første barn, Poden den I, var nesten bare 2 år gammel, snakket grumsete, måtte ha brødskiver oppskjært i terninger, interessant grovmotorikk, og lange hengekrøller i nakken.
Iik. Der er lille Poden II om bare…20 måneder. Ett år og åtte måneder. Når lille Pode II er der Pode I er nå, så er han blitt skolegutt. Handle penal og nye sko, skuffelser og sommerfugler i magen, spenning og forventinger. Lukten av ny skolesekk, og leverpostei i matpakken. Det er omtrent nå jeg får det farmoren til Podene kaller «sauestiren», og forsvinner langt bortvekk i tanker og bilder man ikke ante kunne finnes.

Mannen på hagesenteret mente treet vil bære frukt innen 3 år. Den høsten har ihvertfall gutten begynt å trø skoleveien.

Dette bildet er fra når storesøsteren min som er akkurat 3 år og 1 uke eldre hadde sin første skoledag. Pappa har gått foran med kamera,
hun har penklær på, og jeg er ikke særlig flink til å skjule verken sjalusien, lengselen eller det molefonkne fjeset. Heldigvis.
Jeg er allerede begynt å bekymre meg hvordan de skal komme seg over veien der det ikke er lyskryss man må trykke på, hvor idiotbilistene er mest dustete.

På ungdomsskolen skrev jeg særemne om Arnulf Øverland, og pløyet meg gjennom De hundrede fioliner. Diktet Jeg planter et tre var et av dem som satte seg fast i meg.

Jeg planter et tre – Arnulf Øverland

Jeg planter et tre; det luner så godt,
det gir så sval en skygge.
Grenene brer sig med luftig løv,
og der er spurvene trygge.

Blomstre gjør det hver tidlig vår;
hver høst er det tungt av frukter.
Og når det stilner imot kveld,
kan jeg kjenne hvor godt det lukter.

Og når det hvisker i sakte bris,
kan jeg forstå hvad det mener.
Ungene mine skal klatre op
og gynge på myke grener.

En dag skal den eldste av de to,
mens hjertet brenner og banker,
med pannen presset mot brusten bark
betro det seg sine tanker.

Det hvelver sig over stuens tak
og dem som bor derinne.
Jeg ser dem som gjennem en vegg av glass:
to unge – en eldre kvinne.

Jeg står her og planter et lite tre,
jeg planter min glede ved livet;
Voks til du favner hele mitt hus,
og la så bygene drive!

Jeg legger hele mitt hjerte under din rot.
I dig vil min lengsel strømme,
i dig vil den knoppes år efter år,
i dig vil jeg stå og drømme.

Ta varlig imot den unge sorg,
og vern om den barnlige glede,
våk over hver en liten seng!
I dig vil jeg være tilstede.

Og når du tender ditt blomsterveld
og lar det drysse og falde,
fell da din sne i min elskedes hår,
og krans mine unge døtres vår,
men du må kysse dem, alle!

Nei, vi er bare på ferie…

Ryktene om vår død er litt premature, bloggen er såvidt i live, jeg tror vi overlever denne sommeren også. 😉

Det skjer altfor mye, og det er altfor mange ting jeg skulle ønske jeg rakk over, stillheten her inne på bloggen er rævva blues, men ingenting å gjøre med inntil videre. Nå velger vi hvilke baller som er verdt å sjonglere med akkurat nå, og det er nok av fantastiske, vidunderlige, herlige baller å velge mellom… så mange at man blir helt syk om hjertet. Men helt avgjørende nødvendig.

Vi er på ferie der bussen går én gang i uken, det er bank én dag i uken i tettstedet 1, 5 mil unna, det skal regne i en uke fremover, og nå er vi nede i de siste 5 bleiene. Derfor, en liten bildespesial med litt sol på:

Dødt skip

Libelle

Blåbærlyng

På ønskelisten – wanted og haster

Hvis noen ser denne sykkelen..så er det egentlig min sykkel, jeg er helt sikker på at produsenten har satt navnet mitt på hvis man bare ser nøye etter…men så har de glemt å sette barnesetet på da, men det kan tilgis. Jeg må bare finne ut hvor den er nå, for de har visst glemt å sende den til meg etter at de laget den første prototypen, kan ikke skjønne hvorfor… 😉

My kinda bike, folks. Med Kjolenett, oh baby, helt herlig.
Like før jeg kjenne Brelettsmaken i munnen her, du verden… Jeg HAR tilogmed hjelm!

Perler, ikke for svin

Det finnes to steder i verden som jeg setter så høyt, så høyt… og siden vi bor på et stort sett vått og kaldt sted store deler av tiden, så er disse stedene også aller, aller best i den varme årstiden…altså ca. fra mai, juni, juli, august. Det er steder jeg har vokst opp på, to små herlig kultiverte villmarker med tydelige grenser og regler, hvor nesten alt var lov, og hvor du visste hva som var farlig og hva som ihvertfall ikke var lurt. Himlamarken om du vill…

Det ene stedet heter Veland. Det ligger i Lindås kommune og så lenge jeg kan huske har min (ste)farfar Bobby og farmor (Brinkens Rose) hatt hytte der.
Hytten ligger oppå en liten kneis og har 360 graders utsikt over nesten hele øvre og nedre Veland (som forsåvidt ikke er så veldig stort, men stort nok). Den er blå og hvit, med røde takstein.
Oppimot hver påske og sommer var vi gjester der, med fisk hver dag, fisking hver dag, tusling i fjæren, og så lenge det var vær til det..bading… Da jeg var 12 år la de tilogmed ned skjellsand i Badeviken (stor B, ja…) noe som gjorde det enda deiligere å gå og vasse og finne krabber og krummelurer (altså eremittkreps) og barberbladskjell. Legge på svøm langt utover, plutselig finne det kaldekalde vannet og ingen grunn under føttene og kappsvømme innover, fnis og latter. Ligge lengelenge og lese Tolkien i solen, tusle opp på Per’n sin butikk og kjøpe glassCola, gi gorken vekk til noen du var glad i.
Annethvert år eller så ble en liten ås nedenfor hytten svidd av, noe som var fryktelig spennende. Vi visste jo vi ikke skulle leke med ild, men når i tillegg voksne gjorde det, også så åpenlyst, så visste vi ikke hva vi skulle tro. Alt man lærte. 🙂
Ut i båten, med og uten fiskestang, alltid redningsvest. Skal vi trekke garnet, Pappa? Men det skulle vi ikke, det skulle Pappa og Bobby gjøre seint om kvelden. Da lå vi alltid våken da de kom tilbake for å overhøre hva de sa i stuen, om det var mye eller lite trollkrabbe, mye flyndre eller kanskje tilogmed en steinbit, lange eller annet spennende.

Da storesøsteren min fikk en lange på stang, og da den kom ombord hoppet den rett i fanget hennes og sprellet som bare det. Turen tilbake igjen var fylt av sang fra tre fiskeglade gærninger, to små og en stor, som sang «Jeg fikk en lange på fanget» etter melodien «Jeg blir så glad når jeg ser deg/ Hevenu shalom alechem». Og lattermilde i flere timer etterpå, men akk så herlig, herlig slitne.

Bak hytten var det plommetrær, og ripsbusker og den veldig farlige brønnen som vi helst ikke burde nærme oss. Og det gjorde vi heller ikke, men det var veldig spennende å forestille seg hva som var der nede. Gå på blåbærslang (men det visste vi ikke var ulovlig og farlig) hos den gamle damen i huset overfor, som kom ut og viftet oss vekk med stokken sin. Hjem og lage liksomsyltetøy i krus… Løpe ned til naustet når båten kom inn, se på Bobby som sløyet all fisken og oss som fikk kaste innvoller til måkene og ternene. Per’n sin butikk, som alltid var full i overraskelser…der jeg fikk min første fjernstyrte bil. Den største og minste butikken jeg har vært inni, og som dessverre nå er lagt ned… Og Anders, som jeg i et svakt øyeblikk lot klippe av meg alt håret, og som fikk meg til hoppe fra Hosøybrua samme sommer…to ting jeg neppe kommer til å gjøre igjen med det første, men er veldig glad for at jeg gjorde den sommeren. 🙂 Som de sier…»ei perle tå ein plass…»
Også er det så uendelig mye mer…

Dette er et av stedene jeg ikke fikk dratt til i sommer, og det er aldri helt riktig Sommer før ihverfall én av disse stedene er behørig visitert. På den annen side fikk man innprentet Poden med store, viktige og uutslettelige inntrykk fra farens evige sommerland, noe som igjen gir ringvirkninger… 🙂 Sommer blir det jo uansett.

(Ps: Plass nr. 2 kommer man til senere.)