Archive for the 'Magi' Category

Diktmandag!

Det var bursdagen min i går forgårs, og er som vanlig ett år eldre. Igjen. 😉
Sovet litt lengre, drukket kaffe til morgenavisen og fått vakkert, skjønt lite, buskete epletre til bursdagen. I morgen må dagen brukes til tusling og tenking på grønne marken, og luring etter hvor man skal grave hull man kan putte det i. Og ikke minst hvor man skal putte det andre vi skal ha. GØY.
Det er merkelig å ha hage man kan forme og bruke til ting man har hatt lyst til lenge, samtidig som har det mer travelt med alt annet i hele verden, som å se barn vokse opp og å fattigslig dokumentere denne merkelige tiden som plutselig er over.

Nei, det er ikke bare bursdager som får hodet mitt til å ramle ned i store episke generasjonskløfter. Vi har nemlig sett på videoer fra dengang da for 100 år siden (også kjent som igår) da mitt første barn, Poden den I, var nesten bare 2 år gammel, snakket grumsete, måtte ha brødskiver oppskjært i terninger, interessant grovmotorikk, og lange hengekrøller i nakken.
Iik. Der er lille Poden II om bare…20 måneder. Ett år og åtte måneder. Når lille Pode II er der Pode I er nå, så er han blitt skolegutt. Handle penal og nye sko, skuffelser og sommerfugler i magen, spenning og forventinger. Lukten av ny skolesekk, og leverpostei i matpakken. Det er omtrent nå jeg får det farmoren til Podene kaller «sauestiren», og forsvinner langt bortvekk i tanker og bilder man ikke ante kunne finnes.

Mannen på hagesenteret mente treet vil bære frukt innen 3 år. Den høsten har ihvertfall gutten begynt å trø skoleveien.

Skolevei

Dette bildet er fra når storesøsteren min som er akkurat 3 år og 1 uke eldre hadde sin første skoledag. Pappa har gått foran med kamera,
hun har penklær på, og jeg er ikke særlig flink til å skjule verken sjalusien, lengselen eller det molefonkne fjeset. Heldigvis.
Jeg er allerede begynt å bekymre meg hvordan de skal komme seg over veien der det ikke er lyskryss man må trykke på, hvor idiotbilistene er mest dustete.

På ungdomsskolen skrev jeg særemne om Arnulf Øverland, og pløyet meg gjennom De hundrede fioliner. Diktet Jeg planter et tre var et av dem som satte seg fast i meg.

Jeg planter et tre – Arnulf Øverland

Jeg planter et tre; det luner så godt,
det gir så sval en skygge.
Grenene brer sig med luftig løv,
og der er spurvene trygge.

Blomstre gjør det hver tidlig vår;
hver høst er det tungt av frukter.
Og når det stilner imot kveld,
kan jeg kjenne hvor godt det lukter.

Og når det hvisker i sakte bris,
kan jeg forstå hvad det mener.
Ungene mine skal klatre op
og gynge på myke grener.

En dag skal den eldste av de to,
mens hjertet brenner og banker,
med pannen presset mot brusten bark
betro det seg sine tanker.

Det hvelver sig over stuens tak
og dem som bor derinne.
Jeg ser dem som gjennem en vegg av glass:
to unge – en eldre kvinne.

Jeg står her og planter et lite tre,
jeg planter min glede ved livet;
Voks til du favner hele mitt hus,
og la så bygene drive!

Jeg legger hele mitt hjerte under din rot.
I dig vil min lengsel strømme,
i dig vil den knoppes år efter år,
i dig vil jeg stå og drømme.

Ta varlig imot den unge sorg,
og vern om den barnlige glede,
våk over hver en liten seng!
I dig vil jeg være tilstede.

Og når du tender ditt blomsterveld
og lar det drysse og falde,
fell da din sne i min elskedes hår,
og krans mine unge døtres vår,
men du må kysse dem, alle!

Advertisements

Sivilstatus rocker våre sokker!

Nå skal jeg bare bli ferdig med å hoppe opp og ned littegrann. Hvorfor? Jo!
Jeg vant Kristin-på bærtur-Storrustens stripekonkurranse! Jippi!

Her er vinnerbidraget, og Julie sin andreplass!

Sivilstatus er en glimrende serie, og Virrvarr har allerede sagt det:

«Sivilstatus handler om Kristin og Sigurd. De er kjærester. Og det er veldig morsomt og ganske gjenkjennelig.»

Til premie fikk jeg stripe! Se så fin! Flinke fin-fine Kristin!
*løpe avgårde til dertil egnet glass&ramme-butikk*

Le premiestripe:

I 150 km/t nedover Tippetue

Jepps, vi lever fremdeles!
Ikke helt uventet er det mer å henge fingrene i når det er 1 stk. hjelpeløst lite småfolk som skal ha, og alt annet i tillegg. En tilvenningssak, ja, men overgangen er lang.
Om ikke så lenge er husmor tilbake i 100% jobb, og far blitt husfar på heltid og det også nesten ut året. I mellomtiden planla/planlegger jeg å svare Eira på posten om den lykkeligste tiden i ditt liv. Jeg føler jeg må applaudere litt, og kanskje jeg klarer å legge til litt også.

I mellomtiden; det er vår, vi har hage og vi er i nytt hus. Vi monterte flaggfeste og har flagget 2 ganger siden dengang. Vi har en nisse på lasset som skal fortelles om, barn vokser og vokser og triller rundt om kring, og det ramler ut gullkorn som forsvinner som en ammende mors korttidshukommelse. (Nei, jeg ammer ikke, det gikk ikke veien denne gangen heller. Noe som for øvrig er verdt et par bloggposter i seg selv!)
Livet er ganske så bra for tiden; det går fryktelig fort, og av og til veldig, veldig, veldig sakte, nesten stillestående. Det neste halvåret kommer vi nesten til å bli normale, og til januar en gang skal husfar tilbake på jobb. Da er jeg litt redd bloggen går ad undas.
Men pytt, den tid den sorg. 😉

Siden sist skjedde ihvertfall dette:

Påskeegg til 3-åringer!

Frk. Dings tenker høyt

Frk. Dings pønsker ut store planer

Frk. Dings utfører store planer

(Og sånn for uinnvidde ikke-bergensere; Tippetue er en meget bratt, svingete bakke som starter på Fløifjellet og ender i Bergen sentrum *tror jeg – hostHOSThostkremt*, særlig attraktiv om vinteren som akebakke og turterreng ellers. Mhm.)

Ja, vi holder på å lande nå

Yes! Vi ble ferdig!
(Noe annet hadde for øvrig tatt seg ut. 😉 )

En freidig «liten» frøken på 4750 gram og 51 cm kom til verden midt på natten for nesten 20 dager siden, en 3-åring er blitt harmonisk storebror med et mye strengere sett med leveregler å forholde seg til. Jenten sover hele natten og våkner når hun er sulten, og spiser det hun får servert, nemlig høvelige mengder med morsmelkerstatning. Fryd og gammen. *banker FEBRILSKT i bordet*

Vi holder på å svime oss ut av boblen, og for min egen del kan jeg ikke skylde på ammetåke engang. Ergo klart på tide med en ny posting. 😛

På den annen side; det blir bare et kort, lite innlegg dette her, for det er plutselig en del andre ting å henge fingrene i før man stuper i seng, men mest av alt blir dette kortkort rettogslett fordi jeg har et annet innlegg jeg vil poste. Problemet mitt er at kjepphestene mine heter kronologi og gonzo-journalistikk, og jeg vil ha mine «ducks in a row».

Egentlig, det eneste vi mangler nå er et søskenbrett, et slikt som storebrødre som raskt blir sliten i bena kan stå på mens man triller lillesøster i vognen. Når man skal levere og hente storebrødre i barnehage, er dette helt uvurderlig har vi skjønt.

Og hva det lille vindunderet skal hete? Jo, et navn som er like gammelt som haugene selv.

Ragnhild hos ssb.no

Wiki: Ragnhild

Got milk?

I sympati med alle som venter på noe godt

Jeg hørte min mor snakke om sine graviditeter, og spesielt i forhold til dette med selve tiden det tar, hele prosessen med å bli ferdig er interessant. Med førstemann; absolutt strålende spennende fantastisk alle dager, timer og minutter. Med andremann (meg); egentlig mentalt ferdig ved rundt regnet 7-8 måned, klar som et egg. Med tredje og sistemann; ferdig ved rundet 6 måneder. Litt tidlig kanskje.

Jeg er veldig ferdig.
Klar som et egg.
Veldig, veldig, veldig klar som et egg.

Førstegangsmagen

C har hatt en tøff ventetid, og jeg er ikke den som kimser av slikt for førstegangsfødende.

Med Poden gikk alt veldig fint. (NB! Disgusto-warning! Fødselshistorie coming!)

Termindato passerte, og dagen etterpå hadde Podens føtter sparket brist i et ribbein. Jeg stod foran komfyren av egen fri vilje, hulket mine modige tårer mens jeg kokte eplesyltetøy med stjerneanis, kanel og kardemomme. Etter et par timer var jeg ferdig, tok telefonen og ringte til den kommende morfaren om ikke han kunne komme og hente meg og kjøre meg til fødselsmottaket, for jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg ellers. Det var en del overbærende blikk, og «Ja, sånt kan gjøre ganske vondt, altså, jeg husker med min sønn så…» Og giftige blikk tilbake siden absolutt ingenting kunne sammenlignes med mine smerter whatsoever. 😉 😛 Selvsagt.

Antagelig var det lite trafikk der og da, for man fikk legge seg på en benk og hulke ferdig, stor som en hval og med liten førlighet opp og ned fra benken. Belte på magen og søte sykepleiere som sa med betryggende stemmer at «Du ser jo at barnet har det sååå fint så.»
*gåogleggdegblikk tilbake, AU sa jeg, ditt, ditt…pleiertroll*

Etter en halvtimes tid kom legen for å titte med flere overbærende blikk og inn på et lite undersøkelsesrom, der hun pent spurte når termin var, samtidig som hun kikket i papirene mine. Siden det var to dager siden, utførte deg hyggelige damen en «stripping».

Dagen etter lå jeg i sengen og ville ikke stå opp, hadde vondt i ryggen, og antagelig allerede rier, uten at jeg trodde det. Samboer skulle på nattevakt samme kveld, og hadde vært på jobb på dagtid allerede. Vi begynte på middagen, pølser i brød med stekt løk og sennep og ketchup, mens vi så på Idol. Da fant vi ut at samboer ikke skulle på nattevakt den natten, vi kastet oss i en drosje til fødselsmottaket. Igjen.

Det var mange maserier og jordmor på Storken, avdelingen for «naturlig fødsel», satte akupunkturnåler med vanvittig effekt. Alt tiltok, færre rier og sterkere rier. Etter snodig forutanelse måtte lege inn for å sjekke om fostervannet var av riktig farge, noe det ikke var. Da rett over på Føden, avdelingen for litt mer trengende fødende.
Etter timer med rier, var det åpning nok for å sette epidural, noe som bare var drivende kjekt. Dette kunne vi gjøre oftere! Javisst! Føde 3 ganger for dagen jeg nå!

Fra Idol om kvelden kl. halv 9, til halv 7 morgenen etter. Liten gutt med ti fingre og ti tær, to armer og to ben, og faktisk bare ett hode. Du verden. Lille Elskede Vakre Monster er født.

Så videre til Barselloftet for å sloss mot en hær av jordmødre, sikkert med de beste intensjoner ihh til amming, førstegangsfødende og flaskemating, tilleggingsmetoder og matvaner. Vi slapp ut etter 4 dager, en dag med strålende sol og en minusgrad.

You talkin' to me..?

****Fødselshistorie over nå.****

Det som har vært slitsomt med dette svangerskapet, har vært å ikke kunne sette seg ned nårsomhelst og bare sitte og kjenne på spark og bevegelser. Å sitte og kjenne på en mage som vokser hele tiden. Å se seg i speilet og se forskjellen fra sist gang. Å måtte forsvinne på arbeid etter å ha syklet nesten-storebror til barnehage, å ha bekkenløsning i det hele tatt, et ikke-eksisterende problem ved 1.gang. Å sykle hjem igjen, som regel i sipende regn med trøtte og slitne barn på bagasjebrettet. Å stå og skjære, koke, steke, lage middag, å pakkepakkepakke for man flytterflytterflytter. Det var ikke anledning til å bare «kose seg». «Åh, samboer! Kjenn! Det sparker?» «Hæ? Åjavisstja, så det lever, ja, så kjempeflott, gryntsnork.» *gremme*

Men…det var vel en del av pakken, eller hur? Egentlig er det vel nøyaktig slik det skal være. Noe annet hadde vel egentlig vært merkelig, og jeg synes jeg kjenner samtykkende nikking og trøtte blikk i nakken fra alle de andre flerbarnsmødrende, i hele, vide verden… 😉 😛 Klart vi er takknemlige…
LIKEVEL…

I likhet med min mor, var jeg mentalt ferdig med dette svangerskapet for flere måneder siden. Jeg vil har kroppen min tilbake igjen. Jeg har lyst til å løfte ting igjen. Jeg har lyst til å kunne bøye meg ned og plukke opp ting. Jeg har lyst til å klatre i stiger og spikre ting, skru ting, dunke ting. Jeg er møkk lei av å be om hjelp til alt. Jeg har lyst til å gå fort igjen. Jeg vil ha på meg sko jeg kan knyte! Jeg vil sykle! Jeg vil ha kroppen min tilbake igjen!

På den annen side; kanskje dette er en leksjon i ydmykhet, kanskje det er meningen at jeg skal lære å be om hjelpen, kanskje det er en større mening med den biten der.

Vel, til helvete med den.
Hvis ikke det skjer noe i løpet av de neste 5 dagene tar jeg bagen min og legger meg ned på parkeringsplassen utenfor Kvinneklinikken, og truer med å bli liggende. Ja, jeg ringer avisen hvis det ikke skjer noe på de første 2 timene. Jeg tuller IKKE.

I teselskap med Alices gale hattemaker på syre

Fest dine øyne på disse herlighetene, og glem alt om kortreist mat, god økonomi og fornuftige priser…bare tenk på en keramikers villeste og våteste fantasier om steintøy og porselen, hånd i hånd.

msandmsteapot03

For lenge siden, altså i vår en gang, ramlet jeg ved en tilfeldighet over nettsiden til denne porselens- og keramikkprodusenten, Mustardseed & Moonshine, som befinner seg…i Sør-Afrika. Langt, langt borte fra meg. Nærmeste forhandler er i Oslo, som skal ha nesten 3000 norske kroner for en tekanne. *gruff!* Hvis ikke må jeg dra til Sverige stod det.

showcase23_dsc03234

Her er et BREDT utvalg av tekanner som gir de vennligste assosiasjoner til Alice i Eventyrland og gale hattemakere på syre. Det er helt…eventyrlig. Tenk å få leke teselskap som voksen med en av disse kannene! Min mor har en tyskprodusert tanks av en tekanne som er langt fra å være eventyrlig på den samme fjærlette måten som disse små vidundrene er. Den er i gråblå glasur, antagelig meislet ut i keramikk en gang på 60-70-tall, med dertilhørende telyshus til å sette mordvåpenet på. For å være litt vennlig, så fungerer den mer enn utmerket. Det er plass til nesten 2 liter med te i, og hvis man bruker den perfekte tevarmer på den, har du merkverdig god te, som holder seg i flerfoldige timer fremover. Noe som er veldig kjekt hvis man befinner seg i helt riktig leseposisjon med helt riktig bok, og ikke har noe behov for verken å strekke på lemmer eller tømme blærer. Mange netter, mange bøker og fryktelig mye te.

showcase20_teapot-fairy-filligree-low

Men det er ikke bare tekanner de fører, langt i fra. De har hele serviser, med eller uten glasur, med eller uten botaniske henvisninger! Det er så eventyrlig deilig at øynene mine drypper av misunnelse, og jeg må tørke det opp nede på haken et sted. Det er her man kan legge fra seg innkjøpslister for bryllupsgjester, om man er av typen som gifter seg.

showcase26_web_lettuce-mugs-lettuce-si

Det er selvsagt så dyrt at det koster en antagelig en arm og et bein for noe fullt sett av noe slag, og det er sikkert med god grunn. Det ser ut til at alt er håndlaget i kombinasjoner av keramikk og steintøy, slik at det tåler det meste, og slett ikke skal gå i stykker for det minste knepp av en sølvskje.

showcase29_web_waterlily-and-lotus-bow1

Jeg tror jeg stopper her. Se selv.
Jeg er fortapt.

Hvitt på hvitt

*sikle..sikle..sikle…*

R.I.P. Eartha Kitt

Det slår jo ikke feil, nå ryker alle heltene…
Jeg har skrevet om damen før, på gamlebloggen omtrent her.

Hennes egen nettside er ikke oppdatert, der er siste oppslag er fra en opptreden på en jazzfestival. Det er fremdeles bookede jobber i 2009 som ennå ikke har fått stempelet kansellert på seg. Der har tiden stått stille inntil videre.

Jeg ble kjent med Eartha Kitt når jeg ble spilt lydsnutter av Just An Old Fashioned Girl, og I Want To Be Evil, og lurte fælt på hvem dette var.
Deretter fulgte en flere dagers lang video-extravaganza på nett, der jeg satt slukøret og bare glodde.

Nå er det jo bare igjen hennes eneste like; mannen som kommer til å overleve oss alle, Keith Richards.
(Bank i bordet!)

Just An Old Fashioned Girl
I Want To Be Evil

Wiki: Eartha Kitt
Eartha Kitts egen nettside
Dagbladet: «For sexy for sin tid»


Eirin

Words of Wisdom

«Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne.» Arnulf Øverland

(OPP)LEST OG VEDTATT


Menn som hater kvinner - Stieg Larsson

Jenta som lekte med ilden - Stieg Larsson

Luftslottet som sprengtes - Stieg Larsson