I sympati med alle som venter på noe godt

Jeg hørte min mor snakke om sine graviditeter, og spesielt i forhold til dette med selve tiden det tar, hele prosessen med å bli ferdig er interessant. Med førstemann; absolutt strålende spennende fantastisk alle dager, timer og minutter. Med andremann (meg); egentlig mentalt ferdig ved rundt regnet 7-8 måned, klar som et egg. Med tredje og sistemann; ferdig ved rundet 6 måneder. Litt tidlig kanskje.

Jeg er veldig ferdig.
Klar som et egg.
Veldig, veldig, veldig klar som et egg.

Førstegangsmagen

C har hatt en tøff ventetid, og jeg er ikke den som kimser av slikt for førstegangsfødende.

Med Poden gikk alt veldig fint. (NB! Disgusto-warning! Fødselshistorie coming!)

Termindato passerte, og dagen etterpå hadde Podens føtter sparket brist i et ribbein. Jeg stod foran komfyren av egen fri vilje, hulket mine modige tårer mens jeg kokte eplesyltetøy med stjerneanis, kanel og kardemomme. Etter et par timer var jeg ferdig, tok telefonen og ringte til den kommende morfaren om ikke han kunne komme og hente meg og kjøre meg til fødselsmottaket, for jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg ellers. Det var en del overbærende blikk, og «Ja, sånt kan gjøre ganske vondt, altså, jeg husker med min sønn så…» Og giftige blikk tilbake siden absolutt ingenting kunne sammenlignes med mine smerter whatsoever.😉😛 Selvsagt.

Antagelig var det lite trafikk der og da, for man fikk legge seg på en benk og hulke ferdig, stor som en hval og med liten førlighet opp og ned fra benken. Belte på magen og søte sykepleiere som sa med betryggende stemmer at «Du ser jo at barnet har det sååå fint så.»
*gåogleggdegblikk tilbake, AU sa jeg, ditt, ditt…pleiertroll*

Etter en halvtimes tid kom legen for å titte med flere overbærende blikk og inn på et lite undersøkelsesrom, der hun pent spurte når termin var, samtidig som hun kikket i papirene mine. Siden det var to dager siden, utførte deg hyggelige damen en «stripping».

Dagen etter lå jeg i sengen og ville ikke stå opp, hadde vondt i ryggen, og antagelig allerede rier, uten at jeg trodde det. Samboer skulle på nattevakt samme kveld, og hadde vært på jobb på dagtid allerede. Vi begynte på middagen, pølser i brød med stekt løk og sennep og ketchup, mens vi så på Idol. Da fant vi ut at samboer ikke skulle på nattevakt den natten, vi kastet oss i en drosje til fødselsmottaket. Igjen.

Det var mange maserier og jordmor på Storken, avdelingen for «naturlig fødsel», satte akupunkturnåler med vanvittig effekt. Alt tiltok, færre rier og sterkere rier. Etter snodig forutanelse måtte lege inn for å sjekke om fostervannet var av riktig farge, noe det ikke var. Da rett over på Føden, avdelingen for litt mer trengende fødende.
Etter timer med rier, var det åpning nok for å sette epidural, noe som bare var drivende kjekt. Dette kunne vi gjøre oftere! Javisst! Føde 3 ganger for dagen jeg nå!

Fra Idol om kvelden kl. halv 9, til halv 7 morgenen etter. Liten gutt med ti fingre og ti tær, to armer og to ben, og faktisk bare ett hode. Du verden. Lille Elskede Vakre Monster er født.

Så videre til Barselloftet for å sloss mot en hær av jordmødre, sikkert med de beste intensjoner ihh til amming, førstegangsfødende og flaskemating, tilleggingsmetoder og matvaner. Vi slapp ut etter 4 dager, en dag med strålende sol og en minusgrad.

You talkin' to me..?

****Fødselshistorie over nå.****

Det som har vært slitsomt med dette svangerskapet, har vært å ikke kunne sette seg ned nårsomhelst og bare sitte og kjenne på spark og bevegelser. Å sitte og kjenne på en mage som vokser hele tiden. Å se seg i speilet og se forskjellen fra sist gang. Å måtte forsvinne på arbeid etter å ha syklet nesten-storebror til barnehage, å ha bekkenløsning i det hele tatt, et ikke-eksisterende problem ved 1.gang. Å sykle hjem igjen, som regel i sipende regn med trøtte og slitne barn på bagasjebrettet. Å stå og skjære, koke, steke, lage middag, å pakkepakkepakke for man flytterflytterflytter. Det var ikke anledning til å bare «kose seg». «Åh, samboer! Kjenn! Det sparker?» «Hæ? Åjavisstja, så det lever, ja, så kjempeflott, gryntsnork.» *gremme*

Men…det var vel en del av pakken, eller hur? Egentlig er det vel nøyaktig slik det skal være. Noe annet hadde vel egentlig vært merkelig, og jeg synes jeg kjenner samtykkende nikking og trøtte blikk i nakken fra alle de andre flerbarnsmødrende, i hele, vide verden…😉😛 Klart vi er takknemlige…
LIKEVEL…

I likhet med min mor, var jeg mentalt ferdig med dette svangerskapet for flere måneder siden. Jeg vil har kroppen min tilbake igjen. Jeg har lyst til å løfte ting igjen. Jeg har lyst til å kunne bøye meg ned og plukke opp ting. Jeg har lyst til å klatre i stiger og spikre ting, skru ting, dunke ting. Jeg er møkk lei av å be om hjelp til alt. Jeg har lyst til å gå fort igjen. Jeg vil ha på meg sko jeg kan knyte! Jeg vil sykle! Jeg vil ha kroppen min tilbake igjen!

På den annen side; kanskje dette er en leksjon i ydmykhet, kanskje det er meningen at jeg skal lære å be om hjelpen, kanskje det er en større mening med den biten der.

Vel, til helvete med den.
Hvis ikke det skjer noe i løpet av de neste 5 dagene tar jeg bagen min og legger meg ned på parkeringsplassen utenfor Kvinneklinikken, og truer med å bli liggende. Ja, jeg ringer avisen hvis det ikke skjer noe på de første 2 timene. Jeg tuller IKKE.

11 Responses to “I sympati med alle som venter på noe godt”


  1. 1 ~SerendipityCat~ januar 23, 2009, kl. 12:41 am

    *grøsser litt*

    Krysser fingrene for at du slipper parkeringsplassen da!

  2. 3 Murmel januar 24, 2009, kl. 2:25 pm

    Dør av latter;-)

    Og når du så er blitt mormor eller i alle fall en farmor da kanskje – da lurer du på hvor tiden ble av – fanden så fort disse ungene vokste til – og at en graviditetsperiode på 9 mnd faktisk er en fjert av tid🙂 Men det er heldigvis -haha – leeenge til:-)

    Kommer snart dette barnet, vet du:-) Morfaren har bestilt det til i dag og det er noen timer igjen av denne dagen!

    (Jeg tør jo ikke nevne det at for hvert barn ble disse såkalte 9 mnd lengre og lengre,men det skal jeg ikke nevne med et ord…ikke i det hele tatt )

  3. 4 Vibeke januar 25, 2009, kl. 1:53 am

    He he he🙂 Jeg sier bare at det er visse grunner til at jeg er ferdig med å få barn!

    håper du ikke trenger å vente så atfor lenge. Masse klemmer til deg kjære søstermor!

  4. 5 Murmel januar 26, 2009, kl. 7:18 pm

    OK! Morfaren tok feil! Helt feil! Ha ha!

  5. 6 mimouna januar 27, 2009, kl. 1:04 pm

    Ojda, håper det skjer noe snart da!

    Kjekt at du er innom bloggen min, takk for kommentarer. Angående Mam’selle så er det nok gått ut av produksjon for flere år siden. Er det en barnegenser du skal strikke? Babyull er nokså likt i tykkelse og MYE bedre egnet. Sjekk litt rundt så finner du nok riktige farger. RAUMA (Husfliden) har bra utvalg.

    Titter innom igjen senere jeg, nå skal jeg hente Klumpen. Lykke til hvis det skjer noe imens!

  6. 7 Ramme Alvor januar 28, 2009, kl. 10:19 am

    Likte innlegget ditt der du hadde diktet til Zinken Hopp🙂 Likte bloggen din, og lykke til med fødsel og alt som med det tilkommer🙂

    Britt

  7. 8 ~SerendipityCat~ januar 28, 2009, kl. 10:54 pm

    Men jeg må si at det skjer noe rart med folk som blir gravide altså… ikke kom og fortell meg at det er helt normalt å tvinge seg sjøl til å stå ved komfyren og koke eplesyltetøy med bristede ribben!! Hjelpes…

  8. 9 Eirin januar 29, 2009, kl. 12:23 am

    Murmel: Ja, det er helt greit det at en graviditetsperiode på under (!) ett år er en fjert av en tid, det er bare alle de andre tingene som går så sinnsykt sakte. Som å gå opp en trapp f.eks. Eller henge opp en klesvask. Alle andre ting går ufyselig fort! Andres graviditeter! Tiden mellom kl. 20:00 og 03:58! Poff!😉
    Og den morfaren må for all del bare fortsette å utbasunere selvfølgeligheter, han får jo rett på et eller annet tidspunkt…😉
    Vibeke: Takk for klemmene! Du er helskjønn når du hoverer…😉
    Mimouna: Tusen takk for lykkeønskninger og alt.🙂 Genseren jeg hadde tenkt å strikke var en plommelilla sak i str. 42, med skrått ribbemønster, så da må jeg finne en kartong full av det en plass…🙂 Jeg gjorde et forsøk for noen år siden, men med Rubin istedenfor, noe som ble kjempetykt og rart, og jeg rotet med masketall og det ble litt av en suppedas. Den ble donert til Salhusmuseet sin strikkeutstilling av uferdige prosjekter.😉 Skal se om jeg ikke tør å begynne på nytt med Babyull som du sier! Håper dere blir snarlig friske igjen forresten.🙂
    Ramme Alvor: Tusen hjertelig takk for kommentaren! Jeg kommer nok innom din flere ganger.🙂
    Cat: Og ja, Cat, det er nok noe som skjer i hodet på gravide som gjør at man befinner seg i de merkeligste situasjoner. Som f.eks. koke eplesyltetøy i morgenkåpen mens man okker seg over så vondt det gjør. Innfallenes tid er ikke forbi, og siden jeg har feiget ut på parkeringsplass-ideén, må jeg jo snarest finne på noe helt annet…😉


  1. 1 Linkeleken 2.1 « Our Deathpunk Life Tilbakesporingfebruar 2, 2009, kl. 10:52 pm
  2. 2 Tag: 6. bildet i den 6. mappen « Eirins roteskuff Tilbakesporingfebruar 6, 2009, kl. 12:14 am

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s




Eirin

Words of Wisdom

«Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne.» Arnulf Øverland

(OPP)LEST OG VEDTATT


Menn som hater kvinner - Stieg Larsson

Jenta som lekte med ilden - Stieg Larsson

Luftslottet som sprengtes - Stieg Larsson

%d bloggers like this: