Et sted alle glemte ting havner, som ikke havner andre steder.
Så har vi begynt! Og det var helt tilfeldig.
Jeg vedder på at det er ingen som klarer å gjette verken hva dette er og hvem det er til. (Ja, husets samboer er ekskludert, du har gjettet det for lengst. 😛 )
Så, til bildequiz’en:
Muhaha! Dere klarer det aldri! *ond latter mens man løper nedover korridorene*
Poden og jeg krangler når vi skal ta av dagens skitne klær og ta på pyjamas, og siden vi bor i et kaldt hus består nattdrakt av ullundertøy, raggsokker, samt vanlig pyjamasklær. En smule påkledd med andre ord, og litt tøy å komme gjennom.
Poden er også der at ting som kan klares selv skal klares selv, og hvis man kommer i nærheten med en fingernegl i retning krøllete erme eller strupende tette halser, kommer det øyeblikkelig hysteriske hvin av typen
«NEeeeeeeeEEEEEEIIII! JEG skal klare det! Mamma, ikke RØR!»
«Okeei» *smiler fårete og lar barnet gjøre selv til han blir blå, jajaja.*
En kveld dette går særdeles trått, barnet har vært halvt avkledd/påkledd i nærmest et kvarter, tilter det litt for mammaen som sier:
«Vel, bli FERDIG med hoppingen din, rop på meg når du er klar til å kle på deg. Jeg er i stuen.» *reiser meg for å gå ut av rommet*
Etterfulgt av
«Jammen, jeg ER ferdig! Jeg ER! Jeg er..FERDIG.» *bevrende underleppe og pitbullblikk*
og raskt fulgt av:
«Mamma! Jeg er… URETTferdig!»
*snurp & tilt*
Så triller det latter og tårer de neste minuttene og i løpet av det neste kvarteret var man dypt nede i kveldsmaten. Ingenting i veien med assosiasjonsnivået ihvertfall…
Jeg elsker søsteren min.
Til Halloweenfest syr hun Totoro-kostyme som ikke ytes rettferdighet på noen av bildene.
Hun sitter oppe midt på natten og syr og syr og syr, og kommer til fest i nærmere 8 meter platevatt og et varmeisolerende lag som slo de fleste av de lilla-, oransje- og sort-og-hvite nylonstrømpebeibsene som var kledd som enten Oompa Loompaer (fra 1971 versjonen med Gene Wilder som Willy Wonka, ja) eller kvinnelige versjoner av Beetlejuice.
Jeg elsker deg, søster. Den er herved bestilt når jeg skal gå julebukk med barn. Og dessuten er det herved bestilt en Kattebuss! Vi er nødt til å kjøpe opp en platevattfabrikk! Der burde vi kunne være minst 4 stykker inni! JA!
Er det glidelås jeg ser i munnen…? 😀
Wiki: My Neigbor Totoro
Wiki: Studio Ghibli
Wiki: Hayao Miyazaki
Wiki: Catbus
Studio Ghibli
Og sist men ikke minst, Virrvarrs Totoro til Delirium som alle fortjener å se
Det blir en tidlig kveld i kveld.
Det er tusen ting jeg har på hjertet og tusen ting jeg vil fortelle dere, og livet bare raser forbi.
Som det skal.
Kanskje det kommer mer enn bare barn i januar.
Kanskje det gikk an å vise noen at man er mer enn bare den de trodde du var.
Kanskje det går an å balansere en blåhval på en lillefing.
Kanskje det går bra å ta av skylappene en dag, til og med den som du laget kikkhull i.
Kanskje noen forandrer seg.
Kanskje jeg forandrer meg.
Kanskje den som ikke vil se, klarer å snu seg og se likevel.
Kanskje de aldri slutter å tro at du er ond.
Kanskje du ville klare å si noe en dag.
Kanskje den som hater deg plutselig skjønte at det ikke var noe å bruke krefter på.
Kanskje det går bedre etterhvert.
Kanskje du husker hvordan det der fungerte for deg selv den gangen.
Kanskje du ikke glemmer alt du gjorde når du var der.
Kanskje du aldri lukker armene dine selv om du blir sliten av å holde dem åpen.
Kanskje du skal slutte å tenke så masse på det.
Kanskje det.
Jaja.
Det har skjedd så utrolig mye, og min munn har vært lukket med syv segl av egentlig forskrudde grunner. Det finnes fårete grunner til ting, og jeg mener bestemt at dette bare har vært halvfårete, og nå skal dere få høre.
I slutten av mars sluttet jeg som vikar i jobben min som 1. linje call-senter medarbeider hos en større brebåndsleverandør. En helt fin jobb, men når arbeidstiden ble endret nevneverdig var det ikke noe vi kunne holde ut med uten å få samboeren min til å slutte i sin faste stilling som nattevakt. Ikke økonomisk forsvarlig på en prikk. Uten fritak for kveldsvakt sluttet jeg, fikk en velfortjent utelukkende positiv attest, og gikk i nesten 2 måneder arbeidsledig der det ble vasket vinduer, ryddet i skap og herjet i heimen med ting som man bare ikke fikk til å herje med til vanlig. Ikke husmorferie, men ferie til å leke husmor! Glitrende! Yiha, I kick some hybekamelkaravane-ass!
Tilbrakte så to uker som vikar for edderkoppkvinnen i en kjempefascinerende etat, med et kort innblikk i hvordan kommunale etater fungerer. Våknet midt på natten med svettetokter, lengre reisetid, innviklede interne rutiner på alt mulig som ingen andre enn den jeg var vikar for kunne fortelle meg hvordan fungerte. Jeg ble der bare de to ukene jeg signerte for i begynnelsen, hyggelige og fine og hjelpsomme medarbeidere til tross. Jeg var helt klart ikke DEN edderkoppkvinnens likestilte. Respekt.
En stund til med hjemmeherjing og smådepping, ulogisk dårlig samvittighet for å ikke tjene noen penger til vårt samlede forbruk. Så, en spennende telefon fra vikarbyrået.
En stilling ledig der jeg jobbet før, men en annen avdeling med arbeidstid fra 8-16. Hev meg rundt; intervju, og kontrakt ikke lenge etter. Forlenget raskt etterpå. Kjempefornøyd. Nye ting å sette seg inn i, lære seg å se systemet fra en annen side enn det jeg hadde vært vant til i de 9 månedene jeg jobbet på en annen avdeling. Nye medarbeidere, annet miljø, for ikke å snakke om en sjef jeg har kjemperespekt for. Jeg fant min kopp med te!
Så plutselig.
Omgangssyke. Levde på sportsdrikker i 2 uker. Sykt barn, nesten syk samboer. Samboer som feiret bursdagen sin med å varte opp på sin syke samboer, og lille turbopoden. Mormor/svigermoren og tante som tok med seg gutten til byen for å skremme duer og spise bolle. Omgangssyken gir seg, men jeg kjørte karusell hver gang jeg rørte på meg. Svimmel i en uke til.
Hastelegetime.
Diagnose?
Vestibularisnevritt. Virus på balansenerven, okei! *sjekker på nett, undreundre…* «I de verste tilfellene kan man imidlertid lide av anfall av svimmelhet i opptil 3 måneder, før sykdommen slipper taket helt.»
ANGST! Nettopp begynt i ny jobb! Et vikariat! Det settes inn vikar for vikaren.
Sykemeldt i en måned, ramler rundt i huset, kryper og går i snegletempo mens vegger og tak ruller rundt som en karusell, sakte, sakte, sakte… Bare uvissheten om hvor lenge dette kan vare. Sykemeldt midt i ferien. Å bare kunne vente. Ålreit fremgang, litt bedre hver dag, henter ting selv, bærer ting selv, finner ting selv, karusellen sakker av sakte men sikkert.
Så, i et blaff av genialitet går man til anskaffelse av noen tester.
Jepp. Ikke bare virus på balansenerven; også gravid med termin i januar.
Det forklarer jo en del!
Legen informeres, og sjekk utføres. No problemo. Ultralydapparat i legens kontor viser ett stykk vinkende lite troll. Fin form, ryggrad og hode og fire små monsterutstikkere. En sprell levende liten huleboer. Man drar på miniferie til Nordfjord, home of blåbær, fluer, fiske, frosker, hoggorm og støvler i høyt gress. Frisk som en fisk, sliten, men frisk. Nykokte egg til frokost hver dag, historier fra svigermor om da hun serverte Kong Olav i Håkonshallen, når hun syklet over fjellet midt på natten for å dra på dans, og da hun måtte vise legitimasjon for å betale honnørbillett.
På den annen side, drittvær, revefarm med brisen som gikk feil vei, og gylling på jordene avgjorde saken. På tide å vende nesen sørover til resterende byferie igjen.
Tilbake på jobb etter endt ferie og sykemelding! Jippi! Hilse på vikaren min, MIN vikar. Merkelig. Før jeg ble syk, søkte jeg på en fast stilling i samme avdeling. Hørte ingenting, regnet med at stillingen ble besatt, forventet å hilse på nye ansikter ved ferieslutt. Nix.
Ble kalt inn til samtale med sjefen. Om jeg kunne tenke meg en fast stilling?
Driter hvalen i havet? *hostHOOOSTkremthost* «Jo, det kan jeg, helt klart?»
Spørsmålet om graviditet ble plutselig veldig aktuelt å holde for meg selv, inntil videre. Det problematiske ble mengden med respekt, tillit og rettferdighet jeg ble møtt med, og følelsen av å holde tilbake informasjon fra noen som faktisk vil ha DEG. Vanskelig.
Etter signering av kontrakt sprakk den deilige boblen, og sjefen var helt kul. Likevel. Drittdrittdritt. Noen vil si at dette er ikke problematisk i det hele tatt, at arbeidsgiver ikke har noenting med det å gjøre, og at det mildt sagt er svært omstridt å la graviditet være en faktor i forbindelse med jobbtilbud. En ekkel balansegang mellom å være kynisk og salig naiv, og naiviteten min har jeg fått på trynet for før.
Nyheten ble kringkastet ved heftig ostekake på en fredag, med den kryptiske inskripsjonen:
30.01.09
2 stykker som skjønte det med en gang, 3-4 stykker som ikke hadde helt snøring, men hadde hatt sine mistanker, men ikke turd å spørre. «Datoen er termindato, og jeg ryker ut i permisjon 3 uker i forkant.» «Ahaa…ja, vi tenkte det var noe sånt.» Måtte beklage over å ikke ha fortalt det før, at det ikke var meningen å sitte og holde ting hemmelig. Til slutt måtte det bare bli en kake, sa jeg. Fortalte dem om kaken da jeg sluttet på kirkegården jeg jobbet på, hadde helt grå glasur og «Takk for alt!» i svart gotisk skrift på. Meg og kaker.
Men…
Ikke nok med ny jobb, begynner 1. oktober.
Ikke nok med lillesøster eller lillebror til Poden, nesten til bursdagen hans.
Vi har også kjøpt hus.
3 soverom med dører som kan lukkes, loft, kjeller med vaskerom, kjellerstue, egen kjellerutgang. Stue med plass til å lese en bok i ene enden, se på tv, og spise middag i. Et bad m/dusj i kjeller, et bad i 2. etg. Utgang fra stue til egen uteplass. Enderekkehus. Sameie uten fellesgjeld. Felles tørkestativ. Selger med sans for musikk og humor. Kjøpt til takst. Alle fornøyde. Flytter inn før jul om selger får i stand barndomshjemmet sitt til beboelig standard. Dokumentsignering onsdag.
Synes dere dette var mye på en gang? Vi henger såvidt med selv, lykkelig uvitende om hva annet som ligger rett rundt svingen. Ingenting kan overraske oss mer. 🙂
Heng med! Det gjør vi!
Fingers crossed
Jeg MÅ få denne ut av systemet, ut av hele familiens system faktisk; vi er hjernevasket, vi går rundt om kring og mjauer til hverandre i ren frustrasjon og beundring. Dette ER en kongelåt, det ER latterlig enkelt, og så bra, så bra.
Ja, akkurat. Det er en av DEM. Catchy og syngbar, og med humoristiske og herlig sjarmerende tekster. (Ja, jeg er et kattemenneske, så er det ute av verden.)
Bandet er fra Seattle, er bl.a. geniene bak Lump og Peaches, og Kitty var klokelig en singelutgivelse.
Videoklippet er et av de bedre som finnes på youtube, og kommer hele veien fra Pinkpop i Holland i 1996, da jeg til stadighet fremdeles bare var 12 år gammel, gikk i 6. klasse og hadde blå Adidassko med striper på siden. Det er noen små feedback-ulyder, men publikum veier opp for det meste.
Hør på teksten, og ikke glem å synge med.
The Presidents of The United States of America – Kitty
Meow, meow, meow, meow, meow, meow
Little bag of bones been out all night
Little bag of bones been out all night
Kitty, you’re scratchin’ at the screen door
Kitty, you’re scratchin’ at the screen door
Little bag of bones been out all night
He needs some pettin’ and lovin’ on his head
He needs some pettin’ and lovin’ on his rain-soaked hide
He’s circlin’ round my ankle
He’s circlin’ round my ankle
He needs some pettin’ and lovin’ on his hide
Oh kitty, won’t you come insideKitty at my foot and I wanna touch it
Kitty at my foot and I wanna touch it
Kitty at my foot and I wanna touch it
Kitty at my foot and I wanna touch it
Kitty at my foot and I wanna touch it
Kitty at my foot and I wanna touch it
Kitty at my foot and I wanna touch it
Kitty at my foot and I want to touch itMeow, meow, meow, meow, meow, meow
Pussy purrin’ and lookin’ so satisfied
Pussy purrin’ and lookin’ so satisfied
Lost in his little yellow round eye
Lost in his little yellow round eye
Pussy purrin’ and lookin’ so satisfied
Kitty rip and scratch me through my jeans
Kitty rip and scratch me through my jeans
Fuck you, kitty you’re gonna spend the night
Fuck you, kitty you’re gonna spend the night
Fuck you, kitty you’re gonna spend the night
OUTSIDE!Kitty at my foot and I want to touch it
Kitty at my foot and I want to touch it
Kitty at my foot and I want to touch it
Kitty at my foot and I want to touch it
Kitty at my foot and I want to touch it
Kitty at my foot and I want to touch it
Kitty at my foot and I want to touch it
Kitty at my foot and I want to touch ittouch it
wanna touch it
wanna touch it
wanna touch it
wanna touch it
wanna touch itKitty, kitty, kitty, kitty, kitty, kitty
Touch it!
Kitty, kitty, kitty, kitty, kitty, kitty
Touch it!
Kitty, kitty, kitty, kitty, kitty, kitty
Touch it!
Kitty at my foot and I want to touch it!
Lesestoff:
Wiki: The Presidents of The United States of America
Wiki: Kitty (song)
Offisiell webside: Presidentsrock.com
Det er sent, det er natt, og hva gjør man? Baker brød, naturligvis.
Nei, det er ikke en oppskrift som har blitt overlevert med patos fra mor til datter og innen den samme sære familien i en årrekke, men det er ikke så langt unna. Denne oppskriften har ligget hos min finfineste, elskede, supreste og døde mormor sikkert altfor lenge, og nå er den havnet hos meg. På en liten lapp fra et samlekartotek over snodige retter fra Det Gode Kjøkken. De kaller det fransk grovbrød. Glem det, dette er Nattbrødet.
Det er egentlig ikke noe fantastisk over brødet annet enn at det er noe veldig, veldig, veldig magisk over å sette deigen sent på kvelden, for så å stå opp når man står opp når det er små barn i huset, og ha ferskt brød timer senere. Selvfølgelig smaker det helt magisk også. Host. (Ihvertfall så magisk som nybakt brød med smør på, på en søndagsmorgen kan gjøre.)
NATTBRØDET
Dette brødet skal lages med kaldt vann og står til heving natten over i et rom som ikke er for varmt. Den lange hevetiden hevdes å fremheve brødsmaken, sier oppskriften. Brødsmak blir det iallefall okke som.
Ingredienser:
600 gr hvetemel
60 gr rugmel, fint
60 gr sammalt hvete, fin
1 ss salt
4 dl vann
12 gr gjær (1/4 pakke fersk gjær)
smør el. margarin til stekeplaten (eller overveldende kolestrolfritt bakepapir!)Tilbredningstid:
Ca. 2 1/2 time, iberegnet ca. 40 min i ovnen. I tillegg hevetid natten over, samt 1 time.Walk this way:
Rør gjæren ut i vannet, tilsett rugmel, sammalt hvete og salt.
Tilsett hvetemelet, elt deigen jevn og smidig.
Sett deigen til hev natten over på et kjølig sted, dekk den med et fuktig håndkle.
*zzzzzzzzzzzzZZZZZZZZZzzzzzzzzzzzzzzzz*
Slå deigen ned, form den til en kule, la den hvile ett minutt.
Trykk kulen flat, fold deigen to ganger sammen, trill den til et langt brød.
Sett brødet på smurt bakeplate, dekk det, la det etterheve til dobbelt størrelse, ca. 1 time.
Lag noen snitt i brødet, pensle med vann og så er det klart for steking.
Ha forvarmet ovnen til 250 grader, og sett brødet inni.
Sett ned varmen til 190 grader med en gang, og la det steke i ca 40 minutter.
Pensle med vann noen ganger under stekingen.
Og de første skivene må smugsmakes på, uten å si det til noen av de andre som også venter på brødet, med mindre allmenn smugsmaking er akseptert, med det beste smøret i verden; nemlig ditt favorittsmør.
Enjoy, og bilder kommer senere!
************************************************************************************************************
Endelig, bildene. Nå når brødet forlengst har gått inn i andre energibaner, og ikke bare våre, men endene ved vannet i parken vår også. Poden sier bare sneglebrød, og baker snegler til å putte på alle brødene vi baker, som han alltid forlanger å få røsket av ved en passende anledning. «Mamma, nå spiser jeg snegl…»
Selve smaken ble hakket saltere enn jeg trodde det skulle bli, jeg tok godt i, den var ikke strøket den spiseskjeen. Barneskje er kanskje i rette mengden egentlig. Det ble liksom ikke helt brødet for sjokoladepålegg, heller fårepølse og pålegg med salt i. Fårepølsebrød med hermafroditt, altså.
Nå har Moderen og jeg funnet ut at vi har noen latterlige mengder konditorfarge i mystiske former; gelé, pulver og de vanlige flaskene fra butikken. Noe fra Kuwait, noe fra Tyskland, og det er ikke bare noe, det er Mengder. Forslag mottas med takk! Rødt karvebrød? Blå anisboller? Svarte lussekatter, anyone? Vi må helt klart gå litt amok.
Sneglebrød
Poden og Sneglene
Det er tredje og siste uke i ferien min og samboer sin, noe som har ført med seg mye moro, men ikke minst litt døgnville unger. Minste poden i huset for tiden, Tobias (2 1/2), har man måttet trikse med i forbindelse med leggingen. Som regel går det helt superdupert å få ham til å lukke øynene mens man synger godnattsanger, og man har et vidt utvalg. Nå i det siste har man måttet ty til litt mer obskure sanger som man har tilegnet seg etter hvert.
Det er stadig vekk min aller besteste mor som har skylden for sånt… Siden vi var små har vi mye og ofte rotet borti hennes egenkomponerte bok fylt til randen med sanger. Alt mulig fra Bob Dylan til Robert Burns til Simo i Støa med katten av Jakob Sande. Sitter fast i hjernebarken som bare juling.
Der har man sittet, en mor og alle tre søstrene og aulegaulet til Whiskey, You’re The Devil og Mr. Tambourine Man, og The Foggy, Foggy Dew. I noen år ble det bortimot tradisjon å ha julebakst mens man hadde Monty Python Sings på full guff med allsangfaktoren i decibeltaket, spesielt på låter som Penis Song, Sit On My Face og den mer uskyldige Decomposing Composers.
Men tilbake til godnattutvalget.
Meg og Poden har landet på en del engelsk, skotsk og irsk, og han har klare preferanser.
Akkurat nå er det Comin’ Thro’ The Rye av Robert Burns.
-Synge Kinna Båddi, mamma?
– Ja, skjønning.
(Her er versjonen vi er vant med, men jeg ser The World Burns Club might beg to differ. På den annen side, vi velger selv.)
Comin’ Thro’ The Rye – Robert Burns
Gin a body meet a body,
comin’ thro’ the rye
Gin a body kiss a body,
need a body cry?Ilka lassie has her laddie
Nane they say hae I,
Yet a’ the lads they smile at me
When comin’ thro’ the ryeGin a body meet a body,
comin’ frae the toon,
Gin a body greet a body,
need a body froon?Amang the train there is a swain
I dearly lo’e myself,
But what’s his name, or whar’s his hame,
I dinna care to tell.
Og denne låten er grei skuring, for man kan den og den sitter som et skudd.
Derimot, det neste jeg tror definitivt må inn i katalogen er Charlie Is My Darling, absolutt i Eddie Readers versjon som helt klart og tydelig rocker våre sokker. Ikke minst kommentaren rundt 2:20, og intervjudelen som er gjemt helt på slutten av videoen. Skrål med og nyt, watch and weep, lads & lasses.
Charlie Is My Darling – Eddie Reader (fra albumet Eddi Reader Sings the Songs of Robert Burns)
‘Twas on a Monday morning,
Right early in the year,
That Charlie came to our town,
The young Chevalier.Chorus
Charlie is my darling,
My darling, my darling,
Charlie is my darling,
The young Chevalier.As he was walking doon the street, [doon = down]
The city for to view,
O there he spied a bonie lass [bonie lass = beautiful girl]
The windae peckin’ through. [windae peekin’ = window lookin’]
Oh Charlie is my darling…So light he jumped up the stair,
And tirl’d at the pin; [tirl’d at the pin = rang the doorbell]
And wha’s sae ready but herself [wha’s sae = who’s so]
To let the laddie in? [laddie = boy]
Oh Charlie is my darling…He set his Jenny on his knee, [set = sat]
All in his highland dress;
For brawly weel he kent the way [brawly weel = very well; kent = knew]
To please a highland lass.
Oh Charlie is my darling…It’s up yon heathery mountain, [yon = that]
And down yon scroggie glen, [scroggie glen = scrubland]
We daurnae gang a-milking, [daurnae gang = dare not go]
For Charlie and all his men,
Oh Charlie is my darling…
Lesestoff:
Wiki: Robert Burns
Wiki: Charlie Is My Darling
Wiki: Eddie Reader
Allmusic: Eddi Reader Sings the Songs of Robert Burns
Ryktene om vår død er litt premature, bloggen er såvidt i live, jeg tror vi overlever denne sommeren også. 😉
Det skjer altfor mye, og det er altfor mange ting jeg skulle ønske jeg rakk over, stillheten her inne på bloggen er rævva blues, men ingenting å gjøre med inntil videre. Nå velger vi hvilke baller som er verdt å sjonglere med akkurat nå, og det er nok av fantastiske, vidunderlige, herlige baller å velge mellom… så mange at man blir helt syk om hjertet. Men helt avgjørende nødvendig.
Vi er på ferie der bussen går én gang i uken, det er bank én dag i uken i tettstedet 1, 5 mil unna, det skal regne i en uke fremover, og nå er vi nede i de siste 5 bleiene. Derfor, en liten bildespesial med litt sol på:
Vi har begynt å gå turer. Korte og fine turer, meg og poden, og innimellom husfaren, hvis han føler for det. Idag tidlig ruslet man opp i en liten skog, skremte fluer og blåste blåseblomster aka. avblomstret løvetann, kikket på gravemaskiner der de har gravd opp en vakker, men tidvis et myrhull av en gressplen bak en bensinstasjon, og kikket på gale ender og fugler ved vannet, latt poden sitte på høgenhest på skuldrene mine mens man tusler tilbake igjen en annen vei. Tilbake igjen, og jaget sand og stein og hybelkaniner ut av huset.
Men dagens store overraskelse kom litt før ukens rengjøringsdont.
Poden, igjen, er en snodig fyr, med tidvis interessante påfunn og ideer, som småfolk på hans alder gjerne har. Vi blir ikke særlig overrasket lenger, men tar ting med stoisk ro, og tenker gjerne; «Ah, ja, det kunne man jo jaggu blogget om! O’ finurlige barnesinn! Dette er jo egentlig et rystende eksistensielt spørsmål!», men etter 3-4 minutter er opptrinnet glemt, og man er kommet over i en annen modus, igjen. (Altfor ofte.)
Til historien.
Etter å ha gått fra lekeplass og fluer og vonbrotenheten over å måtte dra fra sandkassen fordi mamma må på toalettet, kommer man endelig hjem. Halter og hopper opp trapper, «Klarer SCHJØL, mamma, jah, holde hånden, SÅNN, ja. Flink, mamma.» Og man roser, og forteller gutten at når vi kommer inn skal vi finne støvsugeren og rydde alle lekene, og at de som er flinke å rydde får premie. Gutten er med på notene så langt. Av med uteklær fulle i sand og stein, og gutten tar av sine nye løpforbisko på egenhånd etter baling med hva som er foran og bak og hva som er hæl, og hva som er pløse. Når man ikke får hjelpe, er det strengt tatt nødvendig med utfyllende tekniske instruksjoner om hva som må gjøres, og hva som kan hjelpe med å fjerne den hemmende gummiplastikken fra svette barneføtter. «Klarte! Klarte Schøl! Jah. Aaah..hjemme.. Hei pappa! Klarte schøl?! Våknet! Drikke kaffi?»
Så sniker man seg avgårde på toalettet og tror man klarer det før det blir oppdaget.
Poden: «Mamma, gå på do? Få bli med?»
Mamma: «Nei, Tobias, jeg vil gå på do i fred. Kanskje du kan begynne å rydde lekene dine oppi lekekassen?»
Poden: *med dypt fornærmet mine, og nedovermunnviker* JAVEL. Men jeg RYDDER, jeg rydder LEKER, i lekekassen… *lukker toalettdøren hardt igjen, og begynner å rusle mot stuen*
*løpende skritt i retning av toalettdøren igjen*
Poden: «MAMMA! Jeg rydder fargeblyyant oppi kassen, sant? Rydder i kassen, i ESKEN, alle sammen!»
Mamma: Okei, Tobias, det er kjempeflott, bare rydd du, så kommer jeg og hjelper deg når jeg er ferdig på do.
Poden: «Oookei!» *og rusler inn mot stuen, mens han forteller høyt og tydelig til sin far at mamma er på do, og at han skal rydde fargeblyanter, og at mamma kommer når hun er ferdig*
Så er det stille i stuen. Lenge. Man hører ikke velkjente klink-klank-lyder fra blikkboksen man har fargeblyanter i. Noe som kan bety så mangt. Gutten lar seg lede av de minste digresjoner, så om han istedenfor har funnet ut at han skal lete etter den lille plastikkbiten som falt av sykebilen for noen uker siden, så gjør vel ikke det noenting.
Man setter seg i sofa, tenker på timen fremover og hvordan den kan disponeres på mest mulig liksom-organisert måte, starte en klesvask, rydde unna leker, sette vekk strykejernet til et mindre hasardiøst sted og… «MAAAMMAA!»
Mamma: «Ja?»
Poden: «Mamma ferdig? Mamma hjelpe?» *peker i retning overfylt og rotete stuebord*
Mamma: «Ja, hjelpe med hva da?»
Poden: «Henne kuler henne? Helt vekke! Jeg ikke finne! Mamma finne?» *bedende blikk*
Her følger en lengre diskusjon om hvor man skal lete, hvor gutten hadde kulene sist, hvor han puttet dem sist han hadde dem, hvor han puttet dem ETTER han hadde dem sist, og hvor de kanskje er nå.
Man finner etterhvert ut at de må ligge i kulelabyrinten som kulene hører til i, et slikt spill man skal manøvrere en kule gjennom et skummelt landskap av hull og møtende 0,5 cm høye vegger. (Ja, dere vet, dere har vel alle prøvd en, en av disse djevelske oppfinnelsene som er like givende som å stable papirer i høyden, ehm, HOST, kremt.)
Mamma: «Hvis kulene ligger oppi esken, så må du helle dem ut av hullet på siden, bare tipp den opp sånn at de faller utav. Ja, sånn ja.» Og lydige gutten heller esken over på nesten høykant, mens man plutselig hører et ras innenfra esken, som definitivt ikke var to søte, små stålkuler.
Mamma: «Hæ? Tobias? Hva…har du puttet noe oppi her?»
Poden: *med heseblesende pust forklarer han* «Jeg ryddet AAAALLE sammen! AAAlle fargeblyant inni esken, alle sammen, ligger INNI.» *seirende smil, mens han hopper opp og ned i sofaen*
Så ser man at den lille gutten har ryddet…faktisk. Har ryddet alle fargeblyanter inn i kulelabyrinten som etter litt undersøkelse ser ut til å være skrudd sammen av lilleputtmennesker som kunne spasere ut av de små hullene etter de har teitet de siste boltene og skruene på innsiden av boksen.
Man forklarer og viser, at her sitter jo alt fast. Skrur i håndtak, leter etter et sted på røske løs uten å forvolde for stor skade. Man ser for seg at kulelabyrinten kanskje ikke er helt kulelabyrint i etterkant av demontering og følgende forsøk på montering igjen.
Lattermild Mamma: «Men søte, snille Tobias, jeg tror ikke vi klarer å fikse den…Det ser veldig vanskelig ut.»
Poden: «Men POLITIMANNEN klarer!»
(PS. Det var like før jeg laget en fotoquiz av hele posten her, men før vi fikk løst problemet fikk vi ikke tatt noen tilnærmet er lik makrobilder av herligheten. Jeg tror riktignok folk hadde gjettet det rimelig raskt. 😉 Uansett; problem solved. Husets tredimensjonale tenker nr.1, tok ut bunnen på installasjonen, og hey presto! 1 stk. Lykkelig barn, og 2 stk. lattermilde, hoderystende voksne.
What next… *knock-on-wood*)
Så leter man etter den ene boken, og ramler over andre bøker i prosessen og blir stående i vonde stillinger og kikkelese altfor lenge, og faller altfor lett for glimrende tekster skrevet av fine damer. Og så husker hvem man egentlig hadde tenkt å gi vekk den til når man så den i bruktbokhandelen for første gang.
Det er sikkert noen dypereliggende psykologiske aspekter her, men det gir man inntil videre blaffen i. 😉
Mamma er iblant en hel giraff
som vil kontrollere og gi straff
Mamma er iblant en liten mus
som løper rundt i sirkler i sitt husMamma er iblant en vaskeklut
som må ta imot all melkesprut
Mamma er iblant en sikker knagg
som kan bære alle dine plaggMamma er iblant en gammel Ford
Som kjører seg i grøfta på akkord
Mamma er iblant et vitseblad
som gir alle latteren de vil haMamma er iblant et lite barn
Som bare har knuter på sitt garn
Mamma er iblant en nylagd sokk
som kan tåle mange vintres tråkkMamma er iblant en hevet deig
som eksploderer ved et nei
Mamma er iblant helt bakfrem
Men faller straks på plass når hun får
en klemDenne sangen har mamma lagd til deg
og andre som kan trenge å forsvare seg
Mot Mammas mange skiftninger og skrik
Og klare å godta henne slik
Fra Ting som små piker liker av Elsa Kvamme
Kjærlighetserklæring # 1
Obs: En smule forbehold i forhold til feil i teksten, er hentet ned direkte fra video.You make we want to wear dresses
You make we want to wear dresses
You look at me so fragileTake me to your castle
It feels so good in there
Much much safer in your castle
Mine got lost somewhereYou make me think nothing
I think it makes me happy
Atleast I may be better
So take me to your castleWide wide open spaces
You make me want to wear dresses
Wide wide open spaces
You make me want to wear dressesYou make me want to wear dresses
You look at me so fragile
Wide wide open spaces
Wide wide open spacesMuch much safer in your castle
Take me to your castle
Much much safer in my dresses
You make me want to wear dressesI’m okay
I’m okay
You make me want to wear dresses
Lesestoff:
Jeg har ikke gitt opp ennå. 😉
Tiden har innhentet meg, sammen med Virkeligheten, Nødvendigheten og de 3 søstrene Fornuftig. Midlertidig jobbløs inntil videre; arbeidsgiveren som ønsker seg at småbarnsforeldre med nattevaktarbeidende samboere skal jobbe til 8 om kvelden får klare seg uten meg. Er ute i et raskt vikariat som ender på fredag i denne uken, og så er det videre ut på de store jaktmarkene, selv om de gjerne ville ha meg videre. Decisions, decisions…
Og hvorfor får jeg dårlig samvittighet for å være midlertidig arbeidsløs, hm?
Poden har fått barnehageplass, i en flett ny barnehage, og på 2-årskontrollen var gutten stum som en østers, og bar sitt sedvanlige skeptisk-til-fremmede-fjes under hele seansen. Gutten som for tiden ellers har funnet ut hvordan man rimer (eller…bytter ut endelser og finner på nye ord), og nesten ikke klarer å svare på et enkelt spørsmål uten å vri alle endelser til det ugjenkjennelige. «VIL du ha den bananen?», sa mor. «Nei, jeg vil ikke ha den..SHA-Baanen», mens han deretter kreperer av latter. Fått plass fra midten av mai. Uendelig spennende.
Familien kommer fra det store ytland, det blir sedvanlige, fantastiske bursdagsfeiringer til sommeren, og vakre, velkjente ansikter å begrave smilene våre i, smil som har sittet foran de savnedes blogger hele vinteren. Å, som jeg savner dere…
Men til saken, det vil bli oppdatert, det blir sikkert sporadisk, men jeg lover å ikke forsvinne helt. «Stol på meg, sa mannen, og trakk en kurvstol nedover ørene.»
Vi sees! 🙂
Jeg tilstår. Nå har jeg begynt å hobbyblogge, det kan altså ikke være lenge til denne bloggen går ad undas. Ved oppstart lovet jeg meg selv at hobbyblogging ikke kom på tale, da fikk jeg lage meg en egen hobbyblogg, rent bortsett fra at tempoet der ville gått i takt med strikketempoet; sent. Det går ikke, jeg rives itu. Et eksistensielt være-eller ikke-være på grunnlag av bloggerens integritet. Argh. Jaja, skittau.
Jeg har gått amok. Igjen. Jeg klarer ikke å holde meg unna. Jeg har brukt en del penger på det hittil, og mye av det blir bare liggende uvirksomt i kasser og poser. Halvbegynte merkelige greier som man ikke helt klarer å tyde når man ramler over det. Ufullendte saker som forgår i en krok. Akk, jeg skammes.
Men skittau.
Akkurat nå er det fremdeles sokker det går i. Det eneste jeg klarer å strikke uten å måtte regne, kalkulere eller tenke. Oppskriften er innøvd, og nå er man på det spennende variasjonsstadiumet, og akkurat nå; Farger.
Når man ramler over et 150 grams nøste i de snodigste, vakreste, styggeste retrofarger, 3-4 forskjellige typer faktisk, så klarer ikke jeg å dy meg. Enten dette, eller så hadde jeg antagelig gått bananas i effektgarn-hyllen. Er ferdig med ett par sokker allerede (jeg strikker sent og stramt) , etter noen helaftener med påskete krim på tv, og haugen med tørre, rene klær som venter på bretting vokser seg stor. Oppvasken begynner å gro til.
Skittau. Ett par til. Garn nr. 2, oi, en annen pinnetykkelse, dette må bli barnestrømper, hm. Sukk.
Eirins roteskuff 
Nylige kommentarer