Ligning med flere ukjente

Nå ser det ut til at tunnelen uten unntak bare blir mørkere og mørkere, og det lille lyset vi ante en emning av svinner raskt hen. Det er vanskelig å si om det kommer flere poster etter denne, dette kan bli den siste.
Det blir for lite tid til å sitte med øynene i en spennende og vakker dataskjerm med hele verden i, og mer tid på de tingene som bare må gjøres for å få maskineriet til å gå sin gang noenlunde knirkefritt i vårt lille mikrokosmos. Jeg liker ikke å kalle det tidsklemme, men diagnosen ligger vel kanskje der likevel.

Det er fint med rene og brettede klær som havner der de skal til slutt. Det er ikke så ille med middager som er sånn noenlunde skapt fra bånn, og at ferdigmiddagene holder seg der de skal på de dagene i uken når alt annet går på trynet og det å skjære grønnsaker med skrikende og snørrete unger på armen er kinkig.
Det er fint å slippe å trakke rundt i matrester fra dagen før, så vi pleier å tørrmoppe før vi legger oss, og det innebærer jo rydding av leker og alt det vi voksne legger fra oss på «feile» steder likevel. Vi har ikke tørketrommel, og vi kjører ikke bil. Vi slipper å vaske opp de fleste kjørler og fat, samtidig trener vi ikke så mye at vi har overskudd til det lille ekstra.
Vi har akkurat kjøpt en finfin, brukt bæremeis, og det er -18 grader ute, igår var det -15, og ungene har gått og hanglet med diverse vanlige og snodige symptomer på svineri og fåglarne vet hva siden oktober. Øyebetennelser og hosting og snørr og alt mulig. Allmenntilstanden deretter med tette neser, og flaskemating som går i stå. Barnegrøt var satans verk, men pasta bolognese skapte himmelske tilstander hos en liten jente.
Dagmamma fra januar av og innkjøringen er ikke helt i gang ennå. So many things. 😉

Ikke bare det, flere paddehatter.
På min egen arbeidsplass skjer det ting som riktignok har vært i emning lenge, det er bare de færreste rundt oss som har sett hvilke effekter det ville ha på størrelsesorden akkurat der jeg og mine medarbeidere sitter.
Her er et røft sammendrag fra media fra det siste året:

11. desember 2009 – 40 må gå i BKK Marked – BT.no
13.november 2009: BKK selger kunder – Ba.no
02. november 2009: Kuttar ut ADSL-kundar – BT.no
27. august 2009: Eieren forsyner seg fra BKK – BT.no
27.mars 2009: Bergen bystyre avgjør BKK-satsing – BT.no

Samtidig, i en annen sektor, skjer nesten det samme med min respektive og tidvis mye bedre halvdel. Vi kommer mest sannsynlig til å skifte stillinger, bli omplassert, bli gjester hos Nav eller noe annet. Alt blir forandret. Vi vet ingenting. Ennå.

Likevel klarer jeg ikke helt male fanden på veggen ennå.
Våren og sommeren, høsten og vinteren i året som kommer vet vi så uendelig lite om akkurat nå, og det er skummelt og spennende samtidig. De strukturelle endringene vi har fått innsyn i er det vanskelig å fatte omfanget av, og jeg er egentlig glad jeg ikke sitter på et sted der det skal fattes avgjørelser om hvem som kommer til å gjøre hva og ikke i 2010. Dirty job.
Det som er det verste er å ikke vite.

Så! Små søte ønsker for det nye året i uvilkårlig rekkefølge:

• Friske barn uten hoste eller andre plager
• Drømmejobben
• Utenlandsreise til et deilig sted for barn og voksne
• Fikse uteplassen til anvendelig stand med bord og stoler og solcellenattlamper
• Fikse og kle inn soverom nr. 2 uten at noen mister soveplassen sin, hm.
• Male med livsfarlig oljemaling i gangen (jippi! *elske oljemaling*) midtsommers med barn plassert i oljemalingfrie omgivelser
• Mer uunnværlig tid til å bake småkaker og muffinser med barn på

PostScriptum! Det viser seg jo i ettertid at ungene har astma, og at de skal ha  pustemedisin for å blir kvitt barneastmaen når de blir større. Og som guttungen på straks 4 år sa etter å ha fått beskjeden om at han må ta pustemedisin: «Jippi! Det har jeg alltid hatt lyst til! Åja, så fint!» og ble lykkelig og glad og er den som passer mest på her i huset at han skal ha medisinen sin. Lillesøster synes fremdeles dette er noe hun kan leve uten, men helt plutselig drikker hun en hel melkeflaske uten dikkedarier, og går bananas på stuegulvet.

❤ 🙂

Til slutt en liten låt,  jeg føler meg omtrent like lur og glad som Lauryn Hill ser ut i denne videoen. 😉

Pigs in my decks

Supersamboeren hadde levert Poden den I i barnehagen hele uken, men på fredagen skulle jeg overraske med å være tidlig oppe  for å kunne være våken og tilstede i barnehagen kl. halv 8 med våken og tilstedeværende 3 1/2 åring. Opp og stå, på med klær, vekke gutten, på med hans klær, ned og finne yoghurt, teskje med Sanasol og litt hostesaft til den seigseige hosten. Jern og vitaminer til mor, knekkebrød og yoghurtdrikk. Frokostskiver i matboksen, kjeledress tørr og fin lagt flat på gulv i gang for barn å krype inn i «etter denne tegnefilmen, så må vi gå».

Hansker, refleksvest, hue og hals. Hansker og sjal til mamma. Hjelmer! Kjenne frosten i nesen og deilig brent fyringslukt i vindstille morgen med frostig duggress. Skli litt, holde i gjerdet på vei nedover. Frossent vann i barnesete, steinhard skumgummi i voksensetet som lekker og aldri tørker helt opp mellom bygene. Skjor som koseprater med oss fra den nederste grenen i den nyoppdagede svenske asalen; vi trodde det var noe annet. Bære sykkel ned trapp, svinge barn i sykkelsete, stappe føtter her, belte der, hansker sånn; sitter du godt? Holder du fast? DA kjører vi! Merker ikke glatten, hjulene er lave på luft, og vi trør. Oppover, bortover og oppover igjen brattebakken, gå av og trille litt. Sklir. Sklir mer på glatten med slitte gummisåler. Ser pen dame med høye hæler og kort skjørt fryse og skutte seg mot vinden og isen.

Kommet opp i krysset, over gangfelt og ut i kjørebanen. Kjører rolig, lang slak bakke. Venstresving, rolig, rolig, rolig, svinger sakte og stødig og  uten å trø, og KA-BAM!
Tar meg for med hendene på bar, kald asfalt foran sykkelkurven som lager fæl lyd når den skraper langs underlaget, men skjønner ikke hvordan jeg kom i en sånn stilling med resten av kroppen at jeg fikk det til. Sykkelen ligger veltet på venstre side. Jeg aner ikke om det kommer biler verken foran eller bak. Løfter blikket, ingenting foran, snur meg raskt; ingenting bak. Barn halvveis oppover og nedover, den ene halvdelen sitter bom fast i sykkelsetet, overkroppen vrir seg oppover fra asfalten vi dæljet inn i. Velter sykkel opp igjen mens jeg snakker med gutten som gråter høyt på Mamma, og løfter sykkelen ut av veibanen. Holder rundt gutt som plutselig skjønner hva som har skjedd, mest sjokk. Står lenge og snakker med ham, trøster, stryker. Ikke vondt noen steder, sier han. Bare veldig skremt. Ja, det var skummelt, veldig skummelt. Klar for å gå videre. Barnehagen ligger rett rundt hjørnet. DETTE måtte han fortelle til de i barnehagen, sier han. Så ser vi jo at alle vinduene i de store huset er mørke, og langt bak i en ettermiddag huskes det en lapp som henger på kjøleskapet om at den dagen er det stengt i gutten sin barnehage. Og klokken er masse nå.

Gutten, like paff som sin mor, har mistet munn og mæle. Da må vi dra hjem til pappa igjen vi da, da kan du se på barnetv lenge idag, sier mamma, og gir sjokkskadet gutt en lakrispastill med lov om mer om han vil ha en til. Pratsom gutt på veien hjemover mens vi tusler og småsklir nedover det som var oppoverbakker for bare litt siden. Kjenner det er ømt i høyre leggen. Vi sniker oss inn og setter på barnetv, mens mor i full sykkelmundur lister seg opp til mannen som hører på historien og  til slutt spør om man vil ha en klem. Smelter til en klatt på gulvet og smiler at neida, det går bra, og jeg må skynde meg på jobben, for nå er klokken mange blitt.

Sakte, sakte til jobb, triller avgårde. Kjenner det i hele kroppen en time etter at jeg har satt meg ned med arbeidet at her er noe som har satt seg av ekle følelser i musklene mine. Kjenner det resten av dagen, skrekken.

***

Idag syklet vi hele veien til sykkelverkstedet i byen og leverte inn sykkelen med bestilling av vinterdekk med pigger, noen pigger bak og kjempemange pigger foran, og skift av slange bak og kanskje foran også. Flett nye blokker til håndbremsen. Handlet regntrekk til barnesete og regntrekk til sekk, overtrekksbukse og ny forlykt etter at den gamle ramlet av i høy fart på et sted med mange biler mens man var sent ute til barnehagen, og som knuste i mange, mange biter. På mandag skal vi banke rumpen til alle frostglatte veier, hvis de bare våger å vise seg.

Men selv etter å ha syklet 53 km fra Finse til Flåm på Rallarvegen, i veihull, dammer, stiv kuling sidelengs med null sikt, våt til skinnet uten et skift eller le på de neste 20 km, store steiner og små steiner, dryppende våte hansker og hele hav i skoene; jeg har aldri i mitt liv kjørt mer passivt sykkel og sett styggere på trollbiler som tar brå svinger og syklister som passerer med en hårsbredd av styret mitt.

Jeg var ikke forsiktig nok, og jeg hadde barnet mitt baki. Hvis det hadde kommet en bil som hadde det travelt på feil sted, som jeg hadde, kunne dette gått en helt annen vei.

Det er notert.

***

På den annen side; piggdekkavgift for syklister, er dette egentlig et ikke-tema?

Lesestoff:

Trygg Trafikks Sykkelsider
Sykle til jobben.no