Fordelen med å flytte er å oppdage alle skattene man har, og har glemt.
Denne esken har fulgt meg i over 10 år, gjennom utallige flyttinger, og kasser og hyller, og for hver gang har det dumpet oppi flere ubegripelige ting som etterhvert har tilegnet seg sin helt egen magi. Nå er ikke dette en eske av typen gutten fra den fabelaktige Amelie fra Montmartre gjemmer bak flisene på sitt barndoms bad, men likevel får jeg følelsen av å oppdage gull hver gang jeg finner og åpner denne esken. Noe som skjer innimellom når man ramler over den der den er blitt plassert DENNE gangen.
Esken med det rare i.
Den bittelille terningen fra det spillet som gikk i oppløsning. Det ene hårstrikket som ble med deg på armen hele den ene sommeren, som alltid var fullt i saltvann og sandkorn. Sytråden som du puttet der som du alltid har lett etter siden. Id-merkingen fra Kvinneklinikken, som aldri var på din arm, som hører til en søster fra 3 år og 1 uke før du ble født. Alle de snodige knappene du forelsket deg i. Den ene øredobben som overlevde, mens den andre knakk i festet og forsvant, en gave fra din far en gang han dro til Irland.
Små skatter.
Litt magisk, hver gang. 😉
Eirins roteskuff 
Ja, jeg vet akkurat hva du mener… så herlig! Og så morsomt at du har ID-tagen min fra KK! 😀 …og ER det den gamle rare kakeboksen vi kjøpte på en ekspedisjon med mamma for ørti år siden??
En sånn liten skattekiste fant jeg også ved siste flyttelass – det gjør jammen noe med en. 🙂
.. jeg har forresten tægga deg.
Jeg tror nemlig ikke du har en million ting å gjøre for tida, skjønner du. 😉
Vibeke:Ja, den ID-tagen var jeg litt paff over at jeg ramlet over der, jeg tror jeg har sett den i en annen kakeboks og tenkt at «Ah! Denne må jo ikke ligge der, den må ligge i min lure kakeboks.»…eller noe i den duren. Men selve boksen har jeg ikke noe forhold til egentlig, bortsett fra at den ser veldig spennende ut, og utvilsomt må inneholde mange, mange hemmeligheter for uinnvidde. Hvor gikk ekskursjonen til den gangen da? 🙂
C:Hehehehehehe! Neiida, nå sitter vi og kjeder oss med spysyke, øyebetennelse og en hoste som har vart siden november. 😀 😉
Vi får se hva vi får skvist inn… 😉
Jo, den gangen vi var ute og snoket i innvandrerforretninger for aller første gang – det må ha vært i 93-94 eller noe sånt, vi var i Grønnestølen – så kjøpte vi en stor boks med småkaker i det som jeg tror var en vietnamesisk butikk i nærheten av det som da var Banco Rotto. Hukommelsen min er utmerket ser du 😛
Det står forresten Suhan Qom på den 😀 aner ikke hva det kan bety bortsett fra at Qom er et sted i Iran 🙂
Nei, dere må være i ammetåken eller hva det nå er for noe:-) Boksen som var full av småkaker står fremdeles hjemme hos moderen og brukes til knekkebrødboks. Nå kan dere se hvor sjelden dere er her! (Ha, der fikk jeg den inn, he he:-)) Nei, jeg mener bestemt at den boksen på bildet kommer fra Vibeke og hvordan KK-taggen din har havnet der aner jeg ikke for den har vært «min» i mange år 🙂 Kanskje det er begynnelsen på en vandretagg?
Vibeke & Murmel: Nei, Murmel, jeg husker den gangen veldig godt, det var i en butikk som, ja, var i nærheten av Banco Rotto/Skostredet/bak politikammeret et sted, og jeg og lillesøster fikk noen ingefærkarameller som var så sterke at vi måtte ta dem ut av munnen når vi var kommet noen kvartaler bortover veien. Den schvære kakeboksen, jeg kan ikke huske hvor lang tid vi brukte på å spise den opp, men var noen av kjeksene med fyll; salte?
Ja, jeg tror denne lille boksen kommer fra Vibeke, men hvordan den kom til meg aner jeg jo heller ikke. 🙂 Fint er det uansett! ID-taggen skal jeg ta godt vare på, sånt er litt sånn «gull». Ble dødsfornærmet når jeg så at Poden og jeg fikk en med maskinskrift og STREKKODE. Aldous Huxley og Brave New World-assosiasjoner en smule bare. 😉 Slå et slag for skjønnskriften til slitne jordmødre. 😀