Supersamboeren hadde levert Poden den I i barnehagen hele uken, men på fredagen skulle jeg overraske med å være tidlig oppe  for å kunne være våken og tilstede i barnehagen kl. halv 8 med våken og tilstedeværende 3 1/2 åring. Opp og stå, på med klær, vekke gutten, på med hans klær, ned og finne yoghurt, teskje med Sanasol og litt hostesaft til den seigseige hosten. Jern og vitaminer til mor, knekkebrød og yoghurtdrikk. Frokostskiver i matboksen, kjeledress tørr og fin lagt flat på gulv i gang for barn å krype inn i “etter denne tegnefilmen, så må vi gå”.

Hansker, refleksvest, hue og hals. Hansker og sjal til mamma. Hjelmer! Kjenne frosten i nesen og deilig brent fyringslukt i vindstille morgen med frostig duggress. Skli litt, holde i gjerdet på vei nedover. Frossent vann i barnesete, steinhard skumgummi i voksensetet som lekker og aldri tørker helt opp mellom bygene. Skjor som koseprater med oss fra den nederste grenen i den nyoppdagede svenske asalen; vi trodde det var noe annet. Bære sykkel ned trapp, svinge barn i sykkelsete, stappe føtter her, belte der, hansker sånn; sitter du godt? Holder du fast? DA kjører vi! Merker ikke glatten, hjulene er lave på luft, og vi trør. Oppover, bortover og oppover igjen brattebakken, gå av og trille litt. Sklir. Sklir mer på glatten med slitte gummisåler. Ser pen dame med høye hæler og kort skjørt fryse og skutte seg mot vinden og isen.

Kommet opp i krysset, over gangfelt og ut i kjørebanen. Kjører rolig, lang slak bakke. Venstresving, rolig, rolig, rolig, svinger sakte og stødig og  uten å trø, og KA-BAM!
Tar meg for med hendene på bar, kald asfalt foran sykkelkurven som lager fæl lyd når den skraper langs underlaget, men skjønner ikke hvordan jeg kom i en sånn stilling med resten av kroppen at jeg fikk det til. Sykkelen ligger veltet på venstre side. Jeg aner ikke om det kommer biler verken foran eller bak. Løfter blikket, ingenting foran, snur meg raskt; ingenting bak. Barn halvveis oppover og nedover, den ene halvdelen sitter bom fast i sykkelsetet, overkroppen vrir seg oppover fra asfalten vi dæljet inn i. Velter sykkel opp igjen mens jeg snakker med gutten som gråter høyt på Mamma, og løfter sykkelen ut av veibanen. Holder rundt gutt som plutselig skjønner hva som har skjedd, mest sjokk. Står lenge og snakker med ham, trøster, stryker. Ikke vondt noen steder, sier han. Bare veldig skremt. Ja, det var skummelt, veldig skummelt. Klar for å gå videre. Barnehagen ligger rett rundt hjørnet. DETTE måtte han fortelle til de i barnehagen, sier han. Så ser vi jo at alle vinduene i de store huset er mørke, og langt bak i en ettermiddag huskes det en lapp som henger på kjøleskapet om at den dagen er det stengt i gutten sin barnehage. Og klokken er masse nå.

Gutten, like paff som sin mor, har mistet munn og mæle. Da må vi dra hjem til pappa igjen vi da, da kan du se på barnetv lenge idag, sier mamma, og gir sjokkskadet gutt en lakrispastill med lov om mer om han vil ha en til. Pratsom gutt på veien hjemover mens vi tusler og småsklir nedover det som var oppoverbakker for bare litt siden. Kjenner det er ømt i høyre leggen. Vi sniker oss inn og setter på barnetv, mens mor i full sykkelmundur lister seg opp til mannen som hører på historien og  til slutt spør om man vil ha en klem. Smelter til en klatt på gulvet og smiler at neida, det går bra, og jeg må skynde meg på jobben, for nå er klokken mange blitt.

Sakte, sakte til jobb, triller avgårde. Kjenner det i hele kroppen en time etter at jeg har satt meg ned med arbeidet at her er noe som har satt seg av ekle følelser i musklene mine. Kjenner det resten av dagen, skrekken.

***

Idag syklet vi hele veien til sykkelverkstedet i byen og leverte inn sykkelen med bestilling av vinterdekk med pigger, noen pigger bak og kjempemange pigger foran, og skift av slange bak og kanskje foran også. Flett nye blokker til håndbremsen. Handlet regntrekk til barnesete og regntrekk til sekk, overtrekksbukse og ny forlykt etter at den gamle ramlet av i høy fart på et sted med mange biler mens man var sent ute til barnehagen, og som knuste i mange, mange biter. På mandag skal vi banke rumpen til alle frostglatte veier, hvis de bare våger å vise seg.

Men selv etter å ha syklet 53 km fra Finse til Flåm på Rallarvegen, i veihull, dammer, stiv kuling sidelengs med null sikt, våt til skinnet uten et skift eller le på de neste 20 km, store steiner og små steiner, dryppende våte hansker og hele hav i skoene; jeg har aldri i mitt liv kjørt mer passivt sykkel og sett styggere på trollbiler som tar brå svinger og syklister som passerer med en hårsbredd av styret mitt.

Jeg var ikke forsiktig nok, og jeg hadde barnet mitt baki. Hvis det hadde kommet en bil som hadde det travelt på feil sted, som jeg hadde, kunne dette gått en helt annen vei.

Det er notert.

***

På den annen side; piggdekkavgift for syklister, er dette egentlig et ikke-tema?

Lesestoff:

Trygg Trafikks Sykkelsider
Sykle til jobben.no

Vi lever, vi lever, vi har selvsagt bare gått fullstendig i dvale siden før fellesferien i juni, noe vi iherdig forsøker å komme oss ut av igjen for det er fremdeles mange digresjoner som går an å publisere her.

Ørjan, denne er til deg hvis du leser dette; jeg vil gjerne svare deg ordentlig på mailen din, jeg må bare reaktivere nok hjerneceller på kveldstid til å ha en formuleringsevne, de siste ukene har det vært skrint med denslags. O akk og syting og klaging. Men imidlertid gratulerer som den første som tok i bruk kontaktskjemaet!  Mail kommer.

Men for å presentere digresjonen; som tidsbesparende jobbevesen tenker man at postordre er jo greit når man skal handle klær til barn ihvertfall og finner fram til de store gigantene som selger mye og billig. F.eks. Ellos. og dermed også Ellos.no.

Så man registrerer seg, og som stor klesgigant som sikkert bryr seg om hva hele familien min har på seg til enhver tid, vil de gjerne også vite hva barna mine heter, hvor lange de er, om de går i barnehage og hvor mange ganger de spiser om dagen (Obs. en overdrivelse, men dog..) Så kom DENNE hoppende opp på skjermen mens man trykker skeivt på en av knappene, og jeg rett og slett fikk et fryktelig kniseanfall.

Jeg fikk ikke handlet noe den dagen.

Det var bursdagen min i går forgårs, og er som vanlig ett år eldre. Igjen.
Sovet litt lengre, drukket kaffe til morgenavisen og fått vakkert, skjønt lite, buskete epletre til bursdagen. I morgen må dagen brukes til tusling og tenking på grønne marken, og luring etter hvor man skal grave hull man kan putte det i. Og ikke minst hvor man skal putte det andre vi skal ha. GØY.
Det er merkelig å ha hage man kan forme og bruke til ting man har hatt lyst til lenge, samtidig som har det mer travelt med alt annet i hele verden, som å se barn vokse opp og å fattigslig dokumentere denne merkelige tiden som plutselig er over.

Nei, det er ikke bare bursdager som får hodet mitt til å ramle ned i store episke generasjonskløfter. Vi har nemlig sett på videoer fra dengang da for 100 år siden (også kjent som igår) da mitt første barn, Poden den I, var nesten bare 2 år gammel, snakket grumsete, måtte ha brødskiver oppskjært i terninger, interessant grovmotorikk, og lange hengekrøller i nakken.
Iik. Der er lille Poden II om bare…20 måneder. Ett år og åtte måneder. Når lille Pode II er der Pode I er nå, så er han blitt skolegutt. Handle penal og nye sko, skuffelser og sommerfugler i magen, spenning og forventinger. Lukten av ny skolesekk, og leverpostei i matpakken. Det er omtrent nå jeg får det farmoren til Podene kaller “sauestiren”, og forsvinner langt bortvekk i tanker og bilder man ikke ante kunne finnes.

Mannen på hagesenteret mente treet vil bære frukt innen 3 år. Den høsten har ihvertfall gutten begynt å trø skoleveien.

Dette bildet er fra når storesøsteren min som er akkurat 3 år og 1 uke eldre hadde sin første skoledag. Pappa har gått foran med kamera,
hun har penklær på, og jeg er ikke særlig flink til å skjule verken sjalusien, lengselen eller det molefonkne fjeset. Heldigvis.
Jeg er allerede begynt å bekymre meg hvordan de skal komme seg over veien der det ikke er lyskryss man må trykke på, hvor idiotbilistene er mest dustete.

På ungdomsskolen skrev jeg særemne om Arnulf Øverland, og pløyet meg gjennom De hundrede fioliner. Diktet Jeg planter et tre var et av dem som satte seg fast i meg.

Jeg planter et tre – Arnulf Øverland

Jeg planter et tre; det luner så godt,
det gir så sval en skygge.
Grenene brer sig med luftig løv,
og der er spurvene trygge.

Blomstre gjør det hver tidlig vår;
hver høst er det tungt av frukter.
Og når det stilner imot kveld,
kan jeg kjenne hvor godt det lukter.

Og når det hvisker i sakte bris,
kan jeg forstå hvad det mener.
Ungene mine skal klatre op
og gynge på myke grener.

En dag skal den eldste av de to,
mens hjertet brenner og banker,
med pannen presset mot brusten bark
betro det seg sine tanker.

Det hvelver sig over stuens tak
og dem som bor derinne.
Jeg ser dem som gjennem en vegg av glass:
to unge – en eldre kvinne.

Jeg står her og planter et lite tre,
jeg planter min glede ved livet;
Voks til du favner hele mitt hus,
og la så bygene drive!

Jeg legger hele mitt hjerte under din rot.
I dig vil min lengsel strømme,
i dig vil den knoppes år efter år,
i dig vil jeg stå og drømme.

Ta varlig imot den unge sorg,
og vern om den barnlige glede,
våk over hver en liten seng!
I dig vil jeg være tilstede.

Og når du tender ditt blomsterveld
og lar det drysse og falde,
fell da din sne i min elskedes hår,
og krans mine unge døtres vår,
men du må kysse dem, alle!

Nå skal jeg bare bli ferdig med å hoppe opp og ned littegrann. Hvorfor? Jo!
Jeg vant Kristin-på bærtur-Storrustens stripekonkurranse! Jippi!

Her er vinnerbidraget, og Julie sin andreplass!

Sivilstatus er en glimrende serie, og Virrvarr har allerede sagt det:

“Sivilstatus handler om Kristin og Sigurd. De er kjærester. Og det er veldig morsomt og ganske gjenkjennelig.”

Til premie fikk jeg stripe! Se så fin! Flinke fin-fine Kristin!
*løpe avgårde til dertil egnet glass&ramme-butikk*

Le premiestripe:

Jepps, vi lever fremdeles!
Ikke helt uventet er det mer å henge fingrene i når det er 1 stk. hjelpeløst lite småfolk som skal ha, og alt annet i tillegg. En tilvenningssak, ja, men overgangen er lang.
Om ikke så lenge er husmor tilbake i 100% jobb, og far blitt husfar på heltid og det også nesten ut året. I mellomtiden planla/planlegger jeg å svare Eira på posten om den lykkeligste tiden i ditt liv. Jeg føler jeg må applaudere litt, og kanskje jeg klarer å legge til litt også.

I mellomtiden; det er vår, vi har hage og vi er i nytt hus. Vi monterte flaggfeste og har flagget 2 ganger siden dengang. Vi har en nisse på lasset som skal fortelles om, barn vokser og vokser og triller rundt om kring, og det ramler ut gullkorn som forsvinner som en ammende mors korttidshukommelse. (Nei, jeg ammer ikke, det gikk ikke veien denne gangen heller. Noe som for øvrig er verdt et par bloggposter i seg selv!)
Livet er ganske så bra for tiden; det går fryktelig fort, og av og til veldig, veldig, veldig sakte, nesten stillestående. Det neste halvåret kommer vi nesten til å bli normale, og til januar en gang skal husfar tilbake på jobb. Da er jeg litt redd bloggen går ad undas.
Men pytt, den tid den sorg.

Siden sist skjedde ihvertfall dette:

(Og sånn for uinnvidde ikke-bergensere; Tippetue er en meget bratt, svingete bakke som starter på Fløifjellet og ender i Bergen sentrum *tror jeg – hostHOSThostkremt*, særlig attraktiv om vinteren som akebakke og turterreng ellers. Mhm.)

Etter vi flyttet fikk vi ny postkasse. Den nye postkassen vår er grønn og henger som den første i rekken av 4 kasser langs et gjerde ved en trapp. Vi fikk tilogmed navneskilt fra posten da vi flyttet, dette er klistret på innerlokket i kassen. Det er et pent og enkelt skilt. Det eneste postkassen vår mangler, er klistremerke for Neitakk til uadressert reklame.

Dette medfører et stappfullt papirbosspann som SuperSamboeren må humpe ned den bratte trappen vår en gang i måneden.

Men, det som verre er, vi får stadig vekk tilbud fra fremtidige kreditorer om at vi kan få lån på noen minutter. Vakre utformede vinduskonvolutter med personlig innhold, og flotte henvisninger til alt man kan gjøre med pengene du kan FÅ. Jadda. Hittil har disse havnet uåpnet i den store papirkassen ved siden av peisen vår, og ikke rent få av dem har blitt brent opp i løpet av vinteren.

Men NÅ har vi funnet løsningen, eller ihvertfall en bedre løsning, en genial løsning som kommer fra den i overkant brilliante forfatteren av mange fantastiske bøker, Bill Bryson. Ideen er hentet fra boken Notes from a Small Island (1995), en reisehåndbok over Storbritannia.

Hvordan bli kvitt lånetilbudene på en underholdende måte:

1. Ta alle papirene i vinduskonvolutten med ditt navn på og riv av delene med ditt navn på. Man GIR ikke bort anledning til forfølgelse heller.
2. Legg den frankerte returkonvolutten til side, denne får du bruk for senere.
3. Riv alle papirene som fulgte med, i passelige små biter. Du velger selv format på bitene. Noen nøyer seg med en vanlig 4-delt ritsj-ratsj, mens andre igjen er mer grundige og holder seg til frimerkestørrelse.
4. Legg alle bitene oppi den frankerte returkonvolutten. Forsegl konvolutten.
5. Putt den ferdigfylte returkonvolutt i nærmeste postkasse.
6. Gi deg selv et klapp på ryggen, og nyt følelsen av selvrettferdighet resten av dagen.

Jeg er sikker på at vi kan få verden til å bli et bedre sted på denne måten.

Wiki: Bill Bryson
Wiki: Notes from a Small Island
Bill Brysons offisielle nettside (NB: LYD)

Yes! Vi ble ferdig!
(Noe annet hadde for øvrig tatt seg ut. )

En freidig “liten” frøken på 4750 gram og 51 cm kom til verden midt på natten for nesten 20 dager siden, en 3-åring er blitt harmonisk storebror med et mye strengere sett med leveregler å forholde seg til. Jenten sover hele natten og våkner når hun er sulten, og spiser det hun får servert, nemlig høvelige mengder med morsmelkerstatning. Fryd og gammen. *banker FEBRILSKT i bordet*

Vi holder på å svime oss ut av boblen, og for min egen del kan jeg ikke skylde på ammetåke engang. Ergo klart på tide med en ny posting.

På den annen side; det blir bare et kort, lite innlegg dette her, for det er plutselig en del andre ting å henge fingrene i før man stuper i seng, men mest av alt blir dette kortkort rettogslett fordi jeg har et annet innlegg jeg vil poste. Problemet mitt er at kjepphestene mine heter kronologi og gonzo-journalistikk, og jeg vil ha mine “ducks in a row”.

Egentlig, det eneste vi mangler nå er et søskenbrett, et slikt som storebrødre som raskt blir sliten i bena kan stå på mens man triller lillesøster i vognen. Når man skal levere og hente storebrødre i barnehage, er dette helt uvurderlig har vi skjønt.

Og hva det lille vindunderet skal hete? Jo, et navn som er like gammelt som haugene selv.

Wiki: Ragnhild

Siden ventetiden aldri blir over, og siden jeg feiget totalt ut på parkeringsplass-ideén så får man bare røle videre. Nuh med en tag fra Nomadesøsteren.

Det er tag’en som går ut på å finne det 6. bildet i den 6. mappen i hovedbildemappen på datamaskinen. Her er det mindre enn 1 måned siden vi gikk til anskaffelse av ny stasjonær pc, og det er faktisk kun 5 bildemapper som er opprettet siden dengang. Heldigvis har vi eksterne harddisker som fungerer utmerket, og DER fant vi følgende bilde etter en backupsesjon, som jaggu ikke er tatt nylig heller.

Ze rules:

1. Gå inn i fotomappen din på PCen.
2. Åpne mappe nr. 6
3. Finn foto nr. 6
4. Post det her og skriv noe om bildet.
5. Send dette til 6 andre bloggere, link dem tilbake her og vis dem at du har tagget dem!

Så, til bildet:

Dette er Fislelampen.
Bildet ble tatt en gang i oktober 2002, når man skulle dokumentere hva man hadde drevet på med i Papirprosjektet på den videregående formgivningslinjen Estetisk Allmennfag. Ett stykk sponplate med hvitmaling, borrede hull til juletrebelysning fra em kjent svensk altmuligkjede, rispapir, svart vinylmaling, kontaktpapir (jepp, slikt til herbariumet du laget) og bolter og skruer. Min far var svært behjelpelig med sine allsidige lampebyggingskunnskaper.
På de ytterste bildeflatene er det 8 forskjellige versjoner av det kinesiske tegnet for et langt liv (longevity), og i midten en kopi av en tegning av en aboriginsk firfisle.
Lampen ble solgt, og henger fremdeles på en vegg. Juhu.
(Og nå etterpå når jeg sitter og faktisk SER På bildet, ser jeg at til høyre står ikonet vi malte i løpet av 1. klasse på samme linje, og det henger sitater fra Yeats og Tor Jonsson på veggen overfor. Oppe til venstre henger det en maske fra Venezia, byen min mor lengter tilbaketil. Hvis bildet hadde gått litt lenger til høyre, hadde man kunnet se baren som var bygd der i min fars kjellerstue.)

Nå tror jeg de fleste er tag’et med denne, så dem som føler for det kan hoppe på herfra.

Jeg hørte min mor snakke om sine graviditeter, og spesielt i forhold til dette med selve tiden det tar, hele prosessen med å bli ferdig er interessant. Med førstemann; absolutt strålende spennende fantastisk alle dager, timer og minutter. Med andremann (meg); egentlig mentalt ferdig ved rundt regnet 7-8 måned, klar som et egg. Med tredje og sistemann; ferdig ved rundet 6 måneder. Litt tidlig kanskje.

Jeg er veldig ferdig.
Klar som et egg.
Veldig, veldig, veldig klar som et egg.

C har hatt en tøff ventetid, og jeg er ikke den som kimser av slikt for førstegangsfødende.

Med Poden gikk alt veldig fint. (NB! Disgusto-warning! Fødselshistorie coming!)

Termindato passerte, og dagen etterpå hadde Podens føtter sparket brist i et ribbein. Jeg stod foran komfyren av egen fri vilje, hulket mine modige tårer mens jeg kokte eplesyltetøy med stjerneanis, kanel og kardemomme. Etter et par timer var jeg ferdig, tok telefonen og ringte til den kommende morfaren om ikke han kunne komme og hente meg og kjøre meg til fødselsmottaket, for jeg visste ikke hvor jeg skulle henvende meg ellers. Det var en del overbærende blikk, og “Ja, sånt kan gjøre ganske vondt, altså, jeg husker med min sønn så…” Og giftige blikk tilbake siden absolutt ingenting kunne sammenlignes med mine smerter whatsoever. Selvsagt.

Antagelig var det lite trafikk der og da, for man fikk legge seg på en benk og hulke ferdig, stor som en hval og med liten førlighet opp og ned fra benken. Belte på magen og søte sykepleiere som sa med betryggende stemmer at “Du ser jo at barnet har det sååå fint så.”
*gåogleggdegblikk tilbake, AU sa jeg, ditt, ditt…pleiertroll*

Etter en halvtimes tid kom legen for å titte med flere overbærende blikk og inn på et lite undersøkelsesrom, der hun pent spurte når termin var, samtidig som hun kikket i papirene mine. Siden det var to dager siden, utførte deg hyggelige damen en “stripping”.

Dagen etter lå jeg i sengen og ville ikke stå opp, hadde vondt i ryggen, og antagelig allerede rier, uten at jeg trodde det. Samboer skulle på nattevakt samme kveld, og hadde vært på jobb på dagtid allerede. Vi begynte på middagen, pølser i brød med stekt løk og sennep og ketchup, mens vi så på Idol. Da fant vi ut at samboer ikke skulle på nattevakt den natten, vi kastet oss i en drosje til fødselsmottaket. Igjen.

Det var mange maserier og jordmor på Storken, avdelingen for “naturlig fødsel”, satte akupunkturnåler med vanvittig effekt. Alt tiltok, færre rier og sterkere rier. Etter snodig forutanelse måtte lege inn for å sjekke om fostervannet var av riktig farge, noe det ikke var. Da rett over på Føden, avdelingen for litt mer trengende fødende.
Etter timer med rier, var det åpning nok for å sette epidural, noe som bare var drivende kjekt. Dette kunne vi gjøre oftere! Javisst! Føde 3 ganger for dagen jeg nå!

Fra Idol om kvelden kl. halv 9, til halv 7 morgenen etter. Liten gutt med ti fingre og ti tær, to armer og to ben, og faktisk bare ett hode. Du verden. Lille Elskede Vakre Monster er født.

Så videre til Barselloftet for å sloss mot en hær av jordmødre, sikkert med de beste intensjoner ihh til amming, førstegangsfødende og flaskemating, tilleggingsmetoder og matvaner. Vi slapp ut etter 4 dager, en dag med strålende sol og en minusgrad.

****Fødselshistorie over nå.****

Det som har vært slitsomt med dette svangerskapet, har vært å ikke kunne sette seg ned nårsomhelst og bare sitte og kjenne på spark og bevegelser. Å sitte og kjenne på en mage som vokser hele tiden. Å se seg i speilet og se forskjellen fra sist gang. Å måtte forsvinne på arbeid etter å ha syklet nesten-storebror til barnehage, å ha bekkenløsning i det hele tatt, et ikke-eksisterende problem ved 1.gang. Å sykle hjem igjen, som regel i sipende regn med trøtte og slitne barn på bagasjebrettet. Å stå og skjære, koke, steke, lage middag, å pakkepakkepakke for man flytterflytterflytter. Det var ikke anledning til å bare “kose seg”. “Åh, samboer! Kjenn! Det sparker?” “Hæ? Åjavisstja, så det lever, ja, så kjempeflott, gryntsnork.” *gremme*

Men…det var vel en del av pakken, eller hur? Egentlig er det vel nøyaktig slik det skal være. Noe annet hadde vel egentlig vært merkelig, og jeg synes jeg kjenner samtykkende nikking og trøtte blikk i nakken fra alle de andre flerbarnsmødrende, i hele, vide verden… Klart vi er takknemlige…
LIKEVEL…

I likhet med min mor, var jeg mentalt ferdig med dette svangerskapet for flere måneder siden. Jeg vil har kroppen min tilbake igjen. Jeg har lyst til å løfte ting igjen. Jeg har lyst til å kunne bøye meg ned og plukke opp ting. Jeg har lyst til å klatre i stiger og spikre ting, skru ting, dunke ting. Jeg er møkk lei av å be om hjelp til alt. Jeg har lyst til å gå fort igjen. Jeg vil ha på meg sko jeg kan knyte! Jeg vil sykle! Jeg vil ha kroppen min tilbake igjen!

På den annen side; kanskje dette er en leksjon i ydmykhet, kanskje det er meningen at jeg skal lære å be om hjelpen, kanskje det er en større mening med den biten der.

Vel, til helvete med den.
Hvis ikke det skjer noe i løpet av de neste 5 dagene tar jeg bagen min og legger meg ned på parkeringsplassen utenfor Kvinneklinikken, og truer med å bli liggende. Ja, jeg ringer avisen hvis det ikke skjer noe på de første 2 timene. Jeg tuller IKKE.

Fra det helt ene til det helt andre; livets brød, sjokoladekaken.

Når man lover sjokoladekake i belønning til hjelpsomme sjeler som aldri oppdaterer websiden sin, så må det da jaggu være noe ordentlig. Når man bare kan lage én type sjokoladekake, og da av typen tørr langpannekake med nonstop på, så var det på tide å lære seg nye metoder.

Ramler over en oppskrift på cacaoweb.net/sjokoladekaker, og fant ut at alle oppskriftene der kanskje var en smule optimistisk. Todelte vidunder med smørkrem og nougatfyll og kandisert appelsinskall og melkepletter med stivnet mørk og hvit sjokolade i fascinerende fasonger. Kva for noko? Sjokoladekake uten mel? Huh? Leselese.

Dette høres jo gøy ut! Smelting og pisking og skilling av eggehviter og eggeguler. Og bare smør og sukker og egg og sjokolade. Går dette an? Og viktigst, får jeg til dette her? Man lar seg ikke be to ganger. Resultat? Helt definitivt den råeste sjokoladekakeoppskrift jeg har ramlet over. Som til og med mormoren kan spise som ikke tåler mel.

Rask gjengivelse her, original finnes her:

“200 g kokesjokolade (40-50% kakao)
200 g smør
200 g sukker
4 egg, skill eggehviter og plommer”

Nå brukte jeg bare helt vanlig kokesjokolade av typen som ikke koster flesk, men det går sikkert an å bruke rådyr sjokolade til formålet, stort sett er en spade en spade. Smelt sjokolade og smør i vannbad og la kjølne en smule mens du råkjører en håndmikser/hjulvisp i eggeplommene tilsatt halvparten av sukkeret. Vask vispen(e) godt før du visper eggehvitene stive med den andre halvparten av sukkeret tilsatt litt etter litt.
Bland først eggeplommene med sjokolade/smør-blandingen, og løft deretter inn de stive eggehvitene. Vi slurvet litt med løftingen og fikk striper og småstykker med hvitt og brunt om hverandre, og da ble noen steder seigere enn andre, og andre steder på kaken litt mer marengsaktig og knusprete. Nomnom & Gnafs.

180 grader Celsius i 40 minutter funket som en kule, og den blåste seg opp til godt og vel over kanten på springformen, og lå på slutten og putret med 2 cm i midten og 5 cm nærmere kantene. Smøring av formen er en god idé.

Kantete og klumpete. Brun og rar. Bulkete her, flat der. Men slikt kan man elske!
Testgruppen var helt enig i at pisket krem var en god idé, men det går vel sikkert an å bruke noe nærmere kvarg eller kesam eller noe annet friskt. Kaken ble ikke så mektig som den ser og høres ut som, og ble saftig i konsistensen. Me like! En sjokoladekake jeg fikser, og som vi kan invitere mormorer på også. Strø over melis og server!

NB: Dere skal få bilder i løpet av de neste dagene, for i morgen er det bursdagsbesøk i Huset. Poden fyller 3 år i løpet av neste uke, og vi kjører kalas i forkant for å sikre at herligheten blir feiret, siden turen til Kvinneklinikken er relativt nært forestående. I fjor ble alt avskrevet av overfylte bronkier, tonsilitt og omgangssyke, vi feiret med en sjokolademuffins med to lys i, og intet selskap… Bilderapport kommer. )

Kilde: cacaoweb.net