Vi har begynt å gå turer. Korte og fine turer, meg og poden, og innimellom husfaren, hvis han føler for det. Idag tidlig ruslet man opp i en liten skog, skremte fluer og blåste blåseblomster aka. avblomstret løvetann, kikket på gravemaskiner der de har gravd opp en vakker, men tidvis et myrhull av en gressplen bak en bensinstasjon, og kikket på gale ender og fugler ved vannet, latt poden sitte på høgenhest på skuldrene mine mens man tusler tilbake igjen en annen vei. Tilbake igjen, og jaget sand og stein og hybelkaniner ut av huset.

Men dagens store overraskelse kom litt før ukens rengjøringsdont.

Poden, igjen, er en snodig fyr, med tidvis interessante påfunn og ideer, som småfolk på hans alder gjerne har. Vi blir ikke særlig overrasket lenger, men tar ting med stoisk ro, og tenker gjerne; “Ah, ja, det kunne man jo jaggu blogget om! O’ finurlige barnesinn! Dette er jo egentlig et rystende eksistensielt spørsmål!”, men etter 3-4 minutter er opptrinnet glemt, og man er kommet over i en annen modus, igjen. (Altfor ofte.)

Til historien.
Etter å ha gått fra lekeplass og fluer og vonbrotenheten over å måtte dra fra sandkassen fordi mamma må på toalettet, kommer man endelig hjem. Halter og hopper opp trapper, “Klarer SCHJØL, mamma, jah, holde hånden, SÅNN, ja. Flink, mamma.” Og man roser, og forteller gutten at når vi kommer inn skal vi finne støvsugeren og rydde alle lekene, og at de som er flinke å rydde får premie. Gutten er med på notene så langt. Av med uteklær fulle i sand og stein, og gutten tar av sine nye løpforbisko på egenhånd etter baling med hva som er foran og bak og hva som er hæl, og hva som er pløse. Når man ikke får hjelpe, er det strengt tatt nødvendig med utfyllende tekniske instruksjoner om hva som må gjøres, og hva som kan hjelpe med å fjerne den hemmende gummiplastikken fra svette barneføtter. “Klarte! Klarte Schøl! Jah. Aaah..hjemme.. Hei pappa! Klarte schøl?! Våknet! Drikke kaffi?”

Så sniker man seg avgårde på toalettet og tror man klarer det før det blir oppdaget.
Poden: “Mamma, gå på do? Få bli med?”
Mamma: “Nei, Tobias, jeg vil gå på do i fred. Kanskje du kan begynne å rydde lekene dine oppi lekekassen?”
Poden: *med dypt fornærmet mine, og nedovermunnviker* JAVEL. Men jeg RYDDER, jeg rydder LEKER, i lekekassen… *lukker toalettdøren hardt igjen, og begynner å rusle mot stuen*
*løpende skritt i retning av toalettdøren igjen*
Poden: “MAMMA! Jeg rydder fargeblyyant oppi kassen, sant? Rydder i kassen, i ESKEN, alle sammen!”
Mamma: Okei, Tobias, det er kjempeflott, bare rydd du, så kommer jeg og hjelper deg når jeg er ferdig på do.
Poden: “Oookei!” *og rusler inn mot stuen, mens han forteller høyt og tydelig til sin far at mamma er på do, og at han skal rydde fargeblyanter, og at mamma kommer når hun er ferdig*

Så er det stille i stuen. Lenge. Man hører ikke velkjente klink-klank-lyder fra blikkboksen man har fargeblyanter i. Noe som kan bety så mangt. Gutten lar seg lede av de minste digresjoner, så om han istedenfor har funnet ut at han skal lete etter den lille plastikkbiten som falt av sykebilen for noen uker siden, så gjør vel ikke det noenting.

Man setter seg i sofa, tenker på timen fremover og hvordan den kan disponeres på mest mulig liksom-organisert måte, starte en klesvask, rydde unna leker, sette vekk strykejernet til et mindre hasardiøst sted og… “MAAAMMAA!”

Mamma: “Ja?”
Poden: “Mamma ferdig? Mamma hjelpe?” *peker i retning overfylt og rotete stuebord*
Mamma: “Ja, hjelpe med hva da?”
Poden: “Henne kuler henne? Helt vekke! Jeg ikke finne! Mamma finne?” *bedende blikk*

Her følger en lengre diskusjon om hvor man skal lete, hvor gutten hadde kulene sist, hvor han puttet dem sist han hadde dem, hvor han puttet dem ETTER han hadde dem sist, og hvor de kanskje er nå.

Man finner etterhvert ut at de må ligge i kulelabyrinten som kulene hører til i, et slikt spill man skal manøvrere en kule gjennom et skummelt landskap av hull og møtende 0,5 cm høye vegger. (Ja, dere vet, dere har vel alle prøvd en, en av disse djevelske oppfinnelsene som er like givende som å stable papirer i høyden, ehm, HOST, kremt.)

Mamma: “Hvis kulene ligger oppi esken, så må du helle dem ut av hullet på siden, bare tipp den opp sånn at de faller utav. Ja, sånn ja.” Og lydige gutten heller esken over på nesten høykant, mens man plutselig hører et ras innenfra esken, som definitivt ikke var to søte, små stålkuler.
Mamma: “Hæ? Tobias? Hva…har du puttet noe oppi her?”
Poden: *med heseblesende pust forklarer han* “Jeg ryddet AAAALLE sammen! AAAlle fargeblyant inni esken, alle sammen, ligger INNI.” *seirende smil, mens han hopper opp og ned i sofaen*

Så ser man at den lille gutten har ryddet…faktisk. Har ryddet alle fargeblyanter inn i kulelabyrinten som etter litt undersøkelse ser ut til å være skrudd sammen av lilleputtmennesker som kunne spasere ut av de små hullene etter de har teitet de siste boltene og skruene på innsiden av boksen.

Man forklarer og viser, at her sitter jo alt fast. Skrur i håndtak, leter etter et sted på røske løs uten å forvolde for stor skade. Man ser for seg at kulelabyrinten kanskje ikke er helt kulelabyrint i etterkant av demontering og følgende forsøk på montering igjen.
Lattermild Mamma: “Men søte, snille Tobias, jeg tror ikke vi klarer å fikse den…Det ser veldig vanskelig ut.”
Poden: “Men POLITIMANNEN klarer!”

(PS. Det var like før jeg laget en fotoquiz av hele posten her, men før vi fikk løst problemet fikk vi ikke tatt noen tilnærmet er lik makrobilder av herligheten. Jeg tror riktignok folk hadde gjettet det rimelig raskt. Uansett; problem solved. Husets tredimensjonale tenker nr.1, tok ut bunnen på installasjonen, og hey presto! 1 stk. Lykkelig barn, og 2 stk. lattermilde, hoderystende voksne.
What next… *knock-on-wood*)

Så leter man etter den ene boken, og ramler over andre bøker i prosessen og blir stående i vonde stillinger og kikkelese altfor lenge, og faller altfor lett for glimrende tekster skrevet av fine damer. Og så husker hvem man egentlig hadde tenkt å gi vekk den til når man så den i bruktbokhandelen for første gang.
Det er sikkert noen dypereliggende psykologiske aspekter her, men det gir man inntil videre blaffen i.

Mamma er iblant

Mamma er iblant en hel giraff
som vil kontrollere og gi straff
Mamma er iblant en liten mus
som løper rundt i sirkler i sitt hus

Mamma er iblant en vaskeklut
som må ta imot all melkesprut
Mamma er iblant en sikker knagg
som kan bære alle dine plagg

Mamma er iblant en gammel Ford
Som kjører seg i grøfta på akkord
Mamma er iblant et vitseblad
som gir alle latteren de vil ha

Mamma er iblant et lite barn
Som bare har knuter på sitt garn
Mamma er iblant en nylagd sokk
som kan tåle mange vintres tråkk

Mamma er iblant en hevet deig
som eksploderer ved et nei
Mamma er iblant helt bakfrem
Men faller straks på plass når hun får
en klem

Denne sangen har mamma lagd til deg
og andre som kan trenge å forsvare seg
Mot Mammas mange skiftninger og skrik
Og klare å godta henne slik

Fra Ting som små piker liker av Elsa Kvamme

• Wiki: Elsa Kvamme
• Bokkilden om Elsa Kvamme
• Lån boken på Bergen Off. Bibliotek

Kjærlighetserklæring # 1

You make we want to wear dresses
You make we want to wear dresses
You look at me so fragile

Take me to your castle
It feels so good in there
Much much safer in your castle
Mine got lost somewhere

You make me think nothing
I think it makes me happy
Atleast I may be better
So take me to your castle

Wide wide open spaces
You make me want to wear dresses
Wide wide open spaces
You make me want to wear dresses

You make me want to wear dresses
You look at me so fragile
Wide wide open spaces
Wide wide open spaces

Much much safer in your castle
Take me to your castle
Much much safer in my dresses
You make me want to wear dresses

I’m okay
I’m okay
You make me want to wear dresses

Lesestoff:

Lisa Germano på lisagermano.com
Wiki: Lisa Germano

Jeg har ikke gitt opp ennå.

Tiden har innhentet meg, sammen med Virkeligheten, Nødvendigheten og de 3 søstrene Fornuftig. Midlertidig jobbløs inntil videre; arbeidsgiveren som ønsker seg at småbarnsforeldre med nattevaktarbeidende samboere skal jobbe til 8 om kvelden får klare seg uten meg. Er ute i et raskt vikariat som ender på fredag i denne uken, og så er det videre ut på de store jaktmarkene, selv om de gjerne ville ha meg videre. Decisions, decisions…

Og hvorfor får jeg dårlig samvittighet for å være midlertidig arbeidsløs, hm?

Poden har fått barnehageplass, i en flett ny barnehage, og på 2-årskontrollen var gutten stum som en østers, og bar sitt sedvanlige skeptisk-til-fremmede-fjes under hele seansen. Gutten som for tiden ellers har funnet ut hvordan man rimer (eller…bytter ut endelser og finner på nye ord), og nesten ikke klarer å svare på et enkelt spørsmål uten å vri alle endelser til det ugjenkjennelige. “VIL du ha den bananen?”, sa mor. “Nei, jeg vil ikke ha den..SHA-Baanen”, mens han deretter kreperer av latter. Fått plass fra midten av mai. Uendelig spennende.

Familien kommer fra det store ytland, det blir sedvanlige, fantastiske bursdagsfeiringer til sommeren, og vakre, velkjente ansikter å begrave smilene våre i, smil som har sittet foran de savnedes blogger hele vinteren. Å, som jeg savner dere…

Men til saken, det vil bli oppdatert, det blir sikkert sporadisk, men jeg lover å ikke forsvinne helt. “Stol på meg, sa mannen, og trakk en kurvstol nedover ørene.”

Vi sees!

Jeg tilstår. Nå har jeg begynt å hobbyblogge, det kan altså ikke være lenge til denne bloggen går ad undas. Ved oppstart lovet jeg meg selv at hobbyblogging ikke kom på tale, da fikk jeg lage meg en egen hobbyblogg, rent bortsett fra at tempoet der ville gått i takt med strikketempoet; sent. Det går ikke, jeg rives itu. Et eksistensielt være-eller ikke-være på grunnlag av bloggerens integritet. Argh. Jaja, skittau.

Jeg har gått amok. Igjen. Jeg klarer ikke å holde meg unna. Jeg har brukt en del penger på det hittil, og mye av det blir bare liggende uvirksomt i kasser og poser. Halvbegynte merkelige greier som man ikke helt klarer å tyde når man ramler over det. Ufullendte saker som forgår i en krok. Akk, jeg skammes.
Men skittau.

Akkurat nå er det fremdeles sokker det går i. Det eneste jeg klarer å strikke uten å måtte regne, kalkulere eller tenke. Oppskriften er innøvd, og nå er man på det spennende variasjonsstadiumet, og akkurat nå; Farger.

 Når man ramler over et 150 grams nøste i de snodigste, vakreste, styggeste retrofarger, 3-4 forskjellige typer faktisk, så klarer ikke jeg å dy meg. Enten dette, eller så hadde jeg antagelig gått bananas i effektgarn-hyllen. Er ferdig med ett par sokker allerede (jeg strikker sent og stramt) , etter noen helaftener med påskete krim på tv, og haugen med tørre, rene klær som venter på bretting vokser seg stor. Oppvasken begynner å gro til.

Skittau. Ett par til. Garn nr. 2, oi, en annen pinnetykkelse, dette må bli barnestrømper, hm. Sukk.

Det var en gang for lenge siden. En jente sitter og spiller piano med én hånd. Den eneste sangen hun kan på piano. Det er lyst ute. Hun vet ikke hva som skjer, men det er vel ikke så mye som skjer likevel. Freude schöner Götterfunken, Tochter aus Elysium…

Hun har sett bilder fra den tiden senere, mange ganger, husker ikke mye, har ikke mange bilder i hodet selv fra den gangen. Bare pianoet, jenten sittende på pianokrakken, et ustemt piano.

Mange ting samtidig, og hvis man er riktig heldig, så kommer alt tilbake når hun blir gammel…så kan hun huske det selv.

—

Så har man deltatt i Bloggidol 2008, og det var kjempekjekt og lærerikt så lenge det varte. Jeg deltok med 3 poster og ramlet av i semifinalen som tok med seg de beste videre. (Gratulerer med pallplasseringene, Virrvarr, Frk. Makeløs Victoria! ) Den ene posten jeg deltok med het Ekteskapsloven § 20/21. Jeg fikk en del fine reaksjoner fra folk & fe & familie på denne, og det er alltid spennende, min familie er såpass spredt for alle vinder og alle holder på med sitt, noe som stadig vekk gjør at vi gjerne ikke kommer med de mest intime betroelser av dagens daværende tankespinn.
Derfor.

Og denne låten hørte jeg for første gang i en kjellerstue i mitt barndomshjem, og alle kveldens prosjekter falt i fisk. Jeg seg sammen i en eviggammel skinnsofa med slitte ermer, stilte platespilleren inn på repeat, gikk og kokte tevann, hentet nugattien og knekkebrød, og fant frem gamle fotoalbum og diasbilder. Satt og kikket og glodde til klokken ble seinseint, og ruslet forsiktig ut for nattrøyk, 3 timer før skolen begynte.

Litt renset, litt bedre, litt videre.
Og det bare fortsetter.
—

Your Mother & I - Loudon Wainwright III

Your Mother & I are living apart
I know that seems stupid, but we weren’t very smart
You’ll stay with her, I’ll visit you
At Christmas, on weekends and the summertime too

Your Mother & I are not getting along
Somehow, somewhere, something went wrong
Everything changes, time takes it’s toll
Your folks fell in love, loves a very deep hole

Your Mother & I will do all we can do
To work this thing out and to take care of you
Families get broken, I know it’s a shame
It’s nobody’s fault, and you’re not to blame

Your Mother & I are both feeling bad
Things will get better, It won’t stay this sad
And I hope when you grow up, one day you’ll see
Your parents are people, and that’s all we can be
Your Mother & I

Wiki: Loudon Wainwright III
Wiki: Rufus Wainwright
Wiki: Martha Wainwright
www: Loudon Wainwright IIIs offisielle nettside

… med podens logiske tenkning her om dagen, men de øyeblikkene av genialitet den gutten svimer over er innimellom helt ravende fantastisk. Og selvfølgelig overdriver jeg.

Han er med å lage kaffe om morgenen. Helle oppi vann i en moccamaster, tømme kaffegrut fra kvelden før, legge oppi nytt kaffefilter, han får ta kaffe med skje oppi selv, og teller…en, en, en… Deretter, når alt er klart, får han trykke på knappen, Tobias gjøre selv, som han sier, med et hevet blikk og komiske øyenbryn. Ja, sier mamma, men du må ikke røre det varme på kaffetrakteren, alt er varmt der. Det gjør vondt å brenne seg. Jah, sier gutten, mens han setter nesen på kanten av kaffefilteret mens han venter på at det varme vannet skal komme sprutende ut. Stor glede. Pass deg, sier mamma, stoler på gutten, og stikker inn i tilstøtende rom for å sjekke mail.
Hun kan se ham stående på krakken oppe ved disken, han lener seg faretruende forbi ALT det varme på kaffetrakteren, med hender og armer og skuldre og ansikt, mens han strekker seg etter…en strømpe med hvitløk… Naturligvis.

Han snur seg, smiler til en mor med hjertet i halsen, slenger rundt seg med hvitløksstrømpen, mens han synger av full hals:

Jeg EEEELSKER DEEEEG!

Det kan umulig komme bedre lørdagsmorgener enn dette…

(Dette kommer selvfølgelig av direkte påvirkning av en fin tøydukke fra NRK kalt Rebekka, i Jubalong. I hvert Jubalong-show, lages det alltid en musikkvideo (kalt Vrælvideoer), denne gangen skulle det handle om Tvillinger, og ting som gjerne er make til hverandre. I denne veldig tøffe sangen ljomer frasen overfor høyt og tydelig, og Poden er en påvirkelig fyr.)
Lese/se-stoff: Se videoen her! Trykk på den store tv’en ved siden av Rebekka, og trykk deretter på bilderammen som henger nederst til venstre på den nye siden du kommer inn på. Enjoy!

Ellers er det fryktelig morsomt for tiden å lage skiver med majonesfjes. Det er de sure/sinte ansiktene som foretrekkes, snodig nok. Så, idag har vi vært barnlige! Kanskje i en mer alvorlig utgave neste gang.

Rydder litt på datamaskinen nå, og ramler over dette, som bare må deles. Jeg tror jeg rappet det fra en norsk nettavis for lenge siden, men jeg finner ingenting på det nå. Det er mulig det er fra en bildespesial av noe slag.
Skal lete videre.

Som det står pent skrevet på Wikipedia:

The Dictionary of Man is a project started by Bob Geldof, founder of Live Aid, and financed by the BBC.[1]

Tja, finansiere en sertifisert oversetter, kanskje.

Men Ordboken i seg selv blir nok spennende!
Omfattende, kan man vel si, men intet mindre enn spennende.

Linker:
Dictionary of Man
Oversett, oversatt - tidligere post på humreverdige oversettelser

Det er ikke alltid jeg liker at noen covrer gode låter som jeg har et sterkt og personlig forhold til, og kanskje minst av alt Bryan Ferry, som jeg forsøker å ikke har et anstrengt forhold til.
Jeg har kanskje ikke riktig verktøy til å takle det sleske smilet hans, kanskje det bare er måten han synger på, kanskje jeg rett og slett bare ikke har hørt nok på Roxy Music, og hans egne soloutgivelser. Kanskje jeg rett og slett ikke har forsøkt hardt nok.

Menmen, to the point.

Det ser ut til å være delte meninger om denne låten, kritikkene ser ut til å være enten/eller, rævva blues og voldtekt av Bob Dylans originalverk, eller helt vanvittig, sinnsykt bra.

Jeg tror jeg elsker denne versjonen av A Hard Rain’s A-Gonna Fall.
Men det som gjør hele videoen her er kordamene. SLIK skal kordamer være kledd, og mime! Du Verden!

You choose now.

Og feiring med kake blir utsatt siden alle er syke og huset er bombet.