Ligning med flere ukjente

Nå ser det ut til at tunnelen uten unntak bare blir mørkere og mørkere, og det lille lyset vi ante en emning av svinner raskt hen. Det er vanskelig å si om det kommer flere poster etter denne, dette kan bli den siste.
Det blir for lite tid til å sitte med øynene i en spennende og vakker dataskjerm med hele verden i, og mer tid på de tingene som bare må gjøres for å få maskineriet til å gå sin gang noenlunde knirkefritt i vårt lille mikrokosmos. Jeg liker ikke å kalle det tidsklemme, men diagnosen ligger vel kanskje der likevel.

Det er fint med rene og brettede klær som havner der de skal til slutt. Det er ikke så ille med middager som er sånn noenlunde skapt fra bånn, og at ferdigmiddagene holder seg der de skal på de dagene i uken når alt annet går på trynet og det å skjære grønnsaker med skrikende og snørrete unger på armen er kinkig.
Det er fint å slippe å trakke rundt i matrester fra dagen før, så vi pleier å tørrmoppe før vi legger oss, og det innebærer jo rydding av leker og alt det vi voksne legger fra oss på «feile» steder likevel. Vi har ikke tørketrommel, og vi kjører ikke bil. Vi slipper å vaske opp de fleste kjørler og fat, samtidig trener vi ikke så mye at vi har overskudd til det lille ekstra.
Vi har akkurat kjøpt en finfin, brukt bæremeis, og det er -18 grader ute, igår var det -15, og ungene har gått og hanglet med diverse vanlige og snodige symptomer på svineri og fåglarne vet hva siden oktober. Øyebetennelser og hosting og snørr og alt mulig. Allmenntilstanden deretter med tette neser, og flaskemating som går i stå. Barnegrøt var satans verk, men pasta bolognese skapte himmelske tilstander hos en liten jente.
Dagmamma fra januar av og innkjøringen er ikke helt i gang ennå. So many things. ;)

Ikke bare det, flere paddehatter.
På min egen arbeidsplass skjer det ting som riktignok har vært i emning lenge, det er bare de færreste rundt oss som har sett hvilke effekter det ville ha på størrelsesorden akkurat der jeg og mine medarbeidere sitter.
Her er et røft sammendrag fra media fra det siste året:

11. desember 2009 – 40 må gå i BKK Marked – BT.no
13.november 2009: BKK selger kunder – Ba.no
02. november 2009: Kuttar ut ADSL-kundar – BT.no
27. august 2009: Eieren forsyner seg fra BKK – BT.no
27.mars 2009: Bergen bystyre avgjør BKK-satsing – BT.no

Samtidig, i en annen sektor, skjer nesten det samme med min respektive og tidvis mye bedre halvdel. Vi kommer mest sannsynlig til å skifte stillinger, bli omplassert, bli gjester hos Nav eller noe annet. Alt blir forandret. Vi vet ingenting. Ennå.

Likevel klarer jeg ikke helt male fanden på veggen ennå.
Våren og sommeren, høsten og vinteren i året som kommer vet vi så uendelig lite om akkurat nå, og det er skummelt og spennende samtidig. De strukturelle endringene vi har fått innsyn i er det vanskelig å fatte omfanget av, og jeg er egentlig glad jeg ikke sitter på et sted der det skal fattes avgjørelser om hvem som kommer til å gjøre hva og ikke i 2010. Dirty job.
Det som er det verste er å ikke vite.

Så! Små søte ønsker for det nye året i uvilkårlig rekkefølge:

  • Friske barn uten hoste eller andre plager
  • Drømmejobben
  • Utenlandsreise til et deilig sted for barn og voksne
  • Fikse uteplassen til anvendelig stand med bord og stoler og solcellenattlamper
  • Fikse og kle inn soverom nr. 2 uten at noen mister soveplassen sin, hm.
  • Male med livsfarlig oljemaling i gangen (jippi! *elske oljemaling*) midtsommers med barn plassert i oljemalingfrie omgivelser
  • Mer uunnværlig tid til å bake småkaker og muffinser med barn på

PostScriptum! Det viser seg jo i ettertid at ungene har astma, og at de skal ha  pustemedisin for å blir kvitt barneastmaen når de blir større. Og som guttungen på straks 4 år sa etter å ha fått beskjeden om at han må ta pustemedisin: «Jippi! Det har jeg alltid hatt lyst til! Åja, så fint!» og ble lykkelig og glad og er den som passer mest på her i huset at han skal ha medisinen sin. Lillesøster synes fremdeles dette er noe hun kan leve uten, men helt plutselig drikker hun en hel melkeflaske uten dikkedarier, og går bananas på stuegulvet.

<3 :)

Til slutt en liten låt,  jeg føler meg omtrent like lur og glad som Lauryn Hill ser ut i denne videoen. ;)

Pigs in my decks

Supersamboeren hadde levert Poden den I i barnehagen hele uken, men på fredagen skulle jeg overraske med å være tidlig oppe  for å kunne være våken og tilstede i barnehagen kl. halv 8 med våken og tilstedeværende 3 1/2 åring. Opp og stå, på med klær, vekke gutten, på med hans klær, ned og finne yoghurt, teskje med Sanasol og litt hostesaft til den seigseige hosten. Jern og vitaminer til mor, knekkebrød og yoghurtdrikk. Frokostskiver i matboksen, kjeledress tørr og fin lagt flat på gulv i gang for barn å krype inn i «etter denne tegnefilmen, så må vi gå».

Hansker, refleksvest, hue og hals. Hansker og sjal til mamma. Hjelmer! Kjenne frosten i nesen og deilig brent fyringslukt i vindstille morgen med frostig duggress. Skli litt, holde i gjerdet på vei nedover. Frossent vann i barnesete, steinhard skumgummi i voksensetet som lekker og aldri tørker helt opp mellom bygene. Skjor som koseprater med oss fra den nederste grenen i den nyoppdagede svenske asalen; vi trodde det var noe annet. Bære sykkel ned trapp, svinge barn i sykkelsete, stappe føtter her, belte der, hansker sånn; sitter du godt? Holder du fast? DA kjører vi! Merker ikke glatten, hjulene er lave på luft, og vi trør. Oppover, bortover og oppover igjen brattebakken, gå av og trille litt. Sklir. Sklir mer på glatten med slitte gummisåler. Ser pen dame med høye hæler og kort skjørt fryse og skutte seg mot vinden og isen.

Kommet opp i krysset, over gangfelt og ut i kjørebanen. Kjører rolig, lang slak bakke. Venstresving, rolig, rolig, rolig, svinger sakte og stødig og  uten å trø, og KA-BAM!
Tar meg for med hendene på bar, kald asfalt foran sykkelkurven som lager fæl lyd når den skraper langs underlaget, men skjønner ikke hvordan jeg kom i en sånn stilling med resten av kroppen at jeg fikk det til. Sykkelen ligger veltet på venstre side. Jeg aner ikke om det kommer biler verken foran eller bak. Løfter blikket, ingenting foran, snur meg raskt; ingenting bak. Barn halvveis oppover og nedover, den ene halvdelen sitter bom fast i sykkelsetet, overkroppen vrir seg oppover fra asfalten vi dæljet inn i. Velter sykkel opp igjen mens jeg snakker med gutten som gråter høyt på Mamma, og løfter sykkelen ut av veibanen. Holder rundt gutt som plutselig skjønner hva som har skjedd, mest sjokk. Står lenge og snakker med ham, trøster, stryker. Ikke vondt noen steder, sier han. Bare veldig skremt. Ja, det var skummelt, veldig skummelt. Klar for å gå videre. Barnehagen ligger rett rundt hjørnet. DETTE måtte han fortelle til de i barnehagen, sier han. Så ser vi jo at alle vinduene i de store huset er mørke, og langt bak i en ettermiddag huskes det en lapp som henger på kjøleskapet om at den dagen er det stengt i gutten sin barnehage. Og klokken er masse nå.

Gutten, like paff som sin mor, har mistet munn og mæle. Da må vi dra hjem til pappa igjen vi da, da kan du se på barnetv lenge idag, sier mamma, og gir sjokkskadet gutt en lakrispastill med lov om mer om han vil ha en til. Pratsom gutt på veien hjemover mens vi tusler og småsklir nedover det som var oppoverbakker for bare litt siden. Kjenner det er ømt i høyre leggen. Vi sniker oss inn og setter på barnetv, mens mor i full sykkelmundur lister seg opp til mannen som hører på historien og  til slutt spør om man vil ha en klem. Smelter til en klatt på gulvet og smiler at neida, det går bra, og jeg må skynde meg på jobben, for nå er klokken mange blitt.

Sakte, sakte til jobb, triller avgårde. Kjenner det i hele kroppen en time etter at jeg har satt meg ned med arbeidet at her er noe som har satt seg av ekle følelser i musklene mine. Kjenner det resten av dagen, skrekken.

***

Idag syklet vi hele veien til sykkelverkstedet i byen og leverte inn sykkelen med bestilling av vinterdekk med pigger, noen pigger bak og kjempemange pigger foran, og skift av slange bak og kanskje foran også. Flett nye blokker til håndbremsen. Handlet regntrekk til barnesete og regntrekk til sekk, overtrekksbukse og ny forlykt etter at den gamle ramlet av i høy fart på et sted med mange biler mens man var sent ute til barnehagen, og som knuste i mange, mange biter. På mandag skal vi banke rumpen til alle frostglatte veier, hvis de bare våger å vise seg.

Men selv etter å ha syklet 53 km fra Finse til Flåm på Rallarvegen, i veihull, dammer, stiv kuling sidelengs med null sikt, våt til skinnet uten et skift eller le på de neste 20 km, store steiner og små steiner, dryppende våte hansker og hele hav i skoene; jeg har aldri i mitt liv kjørt mer passivt sykkel og sett styggere på trollbiler som tar brå svinger og syklister som passerer med en hårsbredd av styret mitt.

Jeg var ikke forsiktig nok, og jeg hadde barnet mitt baki. Hvis det hadde kommet en bil som hadde det travelt på feil sted, som jeg hadde, kunne dette gått en helt annen vei.

Det er notert.

***

På den annen side; piggdekkavgift for syklister, er dette egentlig et ikke-tema?

Lesestoff:

Trygg Trafikks Sykkelsider
Sykle til jobben.no

Den aller første sykkelturen for lenge siden.

Trygg netthandel? Akkurat.

Vi lever, vi lever, vi har selvsagt bare gått fullstendig i dvale siden før fellesferien i juni, noe vi iherdig forsøker å komme oss ut av igjen for det er fremdeles mange digresjoner som går an å publisere her.

Ørjan, denne er til deg hvis du leser dette; jeg vil gjerne svare deg ordentlig på mailen din, jeg må bare reaktivere nok hjerneceller på kveldstid til å ha en formuleringsevne, de siste ukene har det vært skrint med denslags. O akk og syting og klaging. ;) Men imidlertid gratulerer som den første som tok i bruk kontaktskjemaet!  Mail kommer.

Men for å presentere digresjonen; som tidsbesparende jobbevesen tenker man at postordre er jo greit når man skal handle klær til barn ihvertfall og finner fram til de store gigantene som selger mye og billig. F.eks. Ellos. og dermed også Ellos.no.

Så man registrerer seg, og som stor klesgigant som sikkert bryr seg om hva hele familien min har på seg til enhver tid, vil de gjerne også vite hva barna mine heter, hvor lange de er, om de går i barnehage og hvor mange ganger de spiser om dagen (Obs. en overdrivelse, men dog..) Så kom DENNE hoppende opp på skjermen mens man trykker skeivt på en av knappene, og jeg rett og slett fikk et fryktelig kniseanfall.

dinebarn01

Jeg fikk ikke handlet noe den dagen.

Diktmandag!

Det var bursdagen min i går forgårs, og er som vanlig ett år eldre. Igjen. ;)
Sovet litt lengre, drukket kaffe til morgenavisen og fått vakkert, skjønt lite, buskete epletre til bursdagen. I morgen må dagen brukes til tusling og tenking på grønne marken, og luring etter hvor man skal grave hull man kan putte det i. Og ikke minst hvor man skal putte det andre vi skal ha. GØY.
Det er merkelig å ha hage man kan forme og bruke til ting man har hatt lyst til lenge, samtidig som har det mer travelt med alt annet i hele verden, som å se barn vokse opp og å fattigslig dokumentere denne merkelige tiden som plutselig er over.

Nei, det er ikke bare bursdager som får hodet mitt til å ramle ned i store episke generasjonskløfter. Vi har nemlig sett på videoer fra dengang da for 100 år siden (også kjent som igår) da mitt første barn, Poden den I, var nesten bare 2 år gammel, snakket grumsete, måtte ha brødskiver oppskjært i terninger, interessant grovmotorikk, og lange hengekrøller i nakken.
Iik. Der er lille Poden II om bare…20 måneder. Ett år og åtte måneder. Når lille Pode II er der Pode I er nå, så er han blitt skolegutt. Handle penal og nye sko, skuffelser og sommerfugler i magen, spenning og forventinger. Lukten av ny skolesekk, og leverpostei i matpakken. Det er omtrent nå jeg får det farmoren til Podene kaller «sauestiren», og forsvinner langt bortvekk i tanker og bilder man ikke ante kunne finnes.

Mannen på hagesenteret mente treet vil bære frukt innen 3 år. Den høsten har ihvertfall gutten begynt å trø skoleveien.

Skolevei

Dette bildet er fra når storesøsteren min som er akkurat 3 år og 1 uke eldre hadde sin første skoledag. Pappa har gått foran med kamera,
hun har penklær på, og jeg er ikke særlig flink til å skjule verken sjalusien, lengselen eller det molefonkne fjeset. Heldigvis.
Jeg er allerede begynt å bekymre meg hvordan de skal komme seg over veien der det ikke er lyskryss man må trykke på, hvor idiotbilistene er mest dustete.

På ungdomsskolen skrev jeg særemne om Arnulf Øverland, og pløyet meg gjennom De hundrede fioliner. Diktet Jeg planter et tre var et av dem som satte seg fast i meg.

Jeg planter et tre – Arnulf Øverland

Jeg planter et tre; det luner så godt,
det gir så sval en skygge.
Grenene brer sig med luftig løv,
og der er spurvene trygge.

Blomstre gjør det hver tidlig vår;
hver høst er det tungt av frukter.
Og når det stilner imot kveld,
kan jeg kjenne hvor godt det lukter.

Og når det hvisker i sakte bris,
kan jeg forstå hvad det mener.
Ungene mine skal klatre op
og gynge på myke grener.

En dag skal den eldste av de to,
mens hjertet brenner og banker,
med pannen presset mot brusten bark
betro det seg sine tanker.

Det hvelver sig over stuens tak
og dem som bor derinne.
Jeg ser dem som gjennem en vegg av glass:
to unge – en eldre kvinne.

Jeg står her og planter et lite tre,
jeg planter min glede ved livet;
Voks til du favner hele mitt hus,
og la så bygene drive!

Jeg legger hele mitt hjerte under din rot.
I dig vil min lengsel strømme,
i dig vil den knoppes år efter år,
i dig vil jeg stå og drømme.

Ta varlig imot den unge sorg,
og vern om den barnlige glede,
våk over hver en liten seng!
I dig vil jeg være tilstede.

Og når du tender ditt blomsterveld
og lar det drysse og falde,
fell da din sne i min elskedes hår,
og krans mine unge døtres vår,
men du må kysse dem, alle!

Sivilstatus rocker våre sokker!

Nå skal jeg bare bli ferdig med å hoppe opp og ned littegrann. Hvorfor? Jo!
Jeg vant Kristin-på bærtur-Storrustens stripekonkurranse! Jippi!

Her er vinnerbidraget, og Julie sin andreplass!

Sivilstatus er en glimrende serie, og Virrvarr har allerede sagt det:

«Sivilstatus handler om Kristin og Sigurd. De er kjærester. Og det er veldig morsomt og ganske gjenkjennelig.»

Til premie fikk jeg stripe! Se så fin! Flinke fin-fine Kristin!
*løpe avgårde til dertil egnet glass&ramme-butikk*

Le premiestripe:

I 150 km/t nedover Tippetue

Jepps, vi lever fremdeles!
Ikke helt uventet er det mer å henge fingrene i når det er 1 stk. hjelpeløst lite småfolk som skal ha, og alt annet i tillegg. En tilvenningssak, ja, men overgangen er lang.
Om ikke så lenge er husmor tilbake i 100% jobb, og far blitt husfar på heltid og det også nesten ut året. I mellomtiden planla/planlegger jeg å svare Eira på posten om den lykkeligste tiden i ditt liv. Jeg føler jeg må applaudere litt, og kanskje jeg klarer å legge til litt også.

I mellomtiden; det er vår, vi har hage og vi er i nytt hus. Vi monterte flaggfeste og har flagget 2 ganger siden dengang. Vi har en nisse på lasset som skal fortelles om, barn vokser og vokser og triller rundt om kring, og det ramler ut gullkorn som forsvinner som en ammende mors korttidshukommelse. (Nei, jeg ammer ikke, det gikk ikke veien denne gangen heller. Noe som for øvrig er verdt et par bloggposter i seg selv!)
Livet er ganske så bra for tiden; det går fryktelig fort, og av og til veldig, veldig, veldig sakte, nesten stillestående. Det neste halvåret kommer vi nesten til å bli normale, og til januar en gang skal husfar tilbake på jobb. Da er jeg litt redd bloggen går ad undas.
Men pytt, den tid den sorg. ;)

Siden sist skjedde ihvertfall dette:

Påskeegg til 3-åringer!

Frk. Dings tenker høyt

Frk. Dings pønsker ut store planer

Frk. Dings utfører store planer

(Og sånn for uinnvidde ikke-bergensere; Tippetue er en meget bratt, svingete bakke som starter på Fløifjellet og ender i Bergen sentrum *tror jeg – hostHOSThostkremt*, særlig attraktiv om vinteren som akebakke og turterreng ellers. Mhm.)

Trenger du penger? Vinduskonvolutter, forbrukslån og kreditorer.

Lei av tilbud om fristende lån?

Etter vi flyttet fikk vi ny postkasse. Den nye postkassen vår er grønn og henger som den første i rekken av 4 kasser langs et gjerde ved en trapp. Vi fikk tilogmed navneskilt fra posten da vi flyttet, dette er klistret på innerlokket i kassen. Det er et pent og enkelt skilt. Det eneste postkassen vår mangler, er klistremerke for Neitakk til uadressert reklame.

Dette medfører et stappfullt papirbosspann som SuperSamboeren må humpe ned den bratte trappen vår en gang i måneden.

Men, det som verre er, vi får stadig vekk tilbud fra fremtidige kreditorer om at vi kan få lån på noen minutter. Vakre utformede vinduskonvolutter med personlig innhold, og flotte henvisninger til alt man kan gjøre med pengene du kan FÅ. Jadda. Hittil har disse havnet uåpnet i den store papirkassen ved siden av peisen vår, og ikke rent få av dem har blitt brent opp i løpet av vinteren.

Men NÅ har vi funnet løsningen, eller ihvertfall en bedre løsning, en genial løsning som kommer fra den i overkant brilliante forfatteren av mange fantastiske bøker, Bill Bryson. Ideen er hentet fra boken Notes from a Small Island (1995), en reisehåndbok over Storbritannia.

Hvordan bli kvitt lånetilbudene på en underholdende måte:

1. Ta alle papirene i vinduskonvolutten med ditt navn på og riv av delene med ditt navn på. Man GIR ikke bort anledning til forfølgelse heller.
2. Legg den frankerte returkonvolutten til side, denne får du bruk for senere.
3. Riv alle papirene som fulgte med, i passelige små biter. Du velger selv format på bitene. Noen nøyer seg med en vanlig 4-delt ritsj-ratsj, mens andre igjen er mer grundige og holder seg til frimerkestørrelse.
4. Legg alle bitene oppi den frankerte returkonvolutten. Forsegl konvolutten.
5. Putt den ferdigfylte returkonvolutt i nærmeste postkasse.
6. Gi deg selv et klapp på ryggen, og nyt følelsen av selvrettferdighet resten av dagen.

Jeg er sikker på at vi kan få verden til å bli et bedre sted på denne måten.

Wiki: Bill Bryson
Wiki: Notes from a Small Island
Bill Brysons offisielle nettside (NB: LYD)


Eirin

Words of Wisdom

«Og den som mener blomster å forstå og aldri møtte barneøyne blå, men søker dalens dyp og bjergets tinde, han søker intet og vil intet finne.» Arnulf Øverland

(OPP)LEST OG VEDTATT


Menn som hater kvinner - Stieg Larsson

Jenta som lekte med ilden - Stieg Larsson

Luftslottet som sprengtes - Stieg Larsson

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.