Vi har begynt å gå turer. Korte og fine turer, meg og poden, og innimellom husfaren, hvis han føler for det. Idag tidlig ruslet man opp i en liten skog, skremte fluer og blåste blåseblomster aka. avblomstret løvetann, kikket på gravemaskiner der de har gravd opp en vakker, men tidvis et myrhull av en gressplen bak en bensinstasjon, og kikket på gale ender og fugler ved vannet, latt poden sitte på høgenhest på skuldrene mine mens man tusler tilbake igjen en annen vei. Tilbake igjen, og jaget sand og stein og hybelkaniner ut av huset.
Men dagens store overraskelse kom litt før ukens rengjøringsdont.
Poden, igjen, er en snodig fyr, med tidvis interessante påfunn og ideer, som småfolk på hans alder gjerne har. Vi blir ikke særlig overrasket lenger, men tar ting med stoisk ro, og tenker gjerne; “Ah, ja, det kunne man jo jaggu blogget om! O’ finurlige barnesinn! Dette er jo egentlig et rystende eksistensielt spørsmål!”, men etter 3-4 minutter er opptrinnet glemt, og man er kommet over i en annen modus, igjen. (Altfor ofte.)
Til historien.
Etter å ha gått fra lekeplass og fluer og vonbrotenheten over å måtte dra fra sandkassen fordi mamma må på toalettet, kommer man endelig hjem. Halter og hopper opp trapper, “Klarer SCHJØL, mamma, jah, holde hånden, SÅNN, ja. Flink, mamma.” Og man roser, og forteller gutten at når vi kommer inn skal vi finne støvsugeren og rydde alle lekene, og at de som er flinke å rydde får premie. Gutten er med på notene så langt. Av med uteklær fulle i sand og stein, og gutten tar av sine nye løpforbisko på egenhånd etter baling med hva som er foran og bak og hva som er hæl, og hva som er pløse. Når man ikke får hjelpe, er det strengt tatt nødvendig med utfyllende tekniske instruksjoner om hva som må gjøres, og hva som kan hjelpe med å fjerne den hemmende gummiplastikken fra svette barneføtter. “Klarte! Klarte Schøl! Jah. Aaah..hjemme.. Hei pappa! Klarte schøl?! Våknet! Drikke kaffi?”
Så sniker man seg avgårde på toalettet og tror man klarer det før det blir oppdaget.
Poden: “Mamma, gå på do? Få bli med?”
Mamma: “Nei, Tobias, jeg vil gå på do i fred. Kanskje du kan begynne å rydde lekene dine oppi lekekassen?”
Poden: *med dypt fornærmet mine, og nedovermunnviker* JAVEL. Men jeg RYDDER, jeg rydder LEKER, i lekekassen… *lukker toalettdøren hardt igjen, og begynner å rusle mot stuen*
*løpende skritt i retning av toalettdøren igjen*
Poden: “MAMMA! Jeg rydder fargeblyyant oppi kassen, sant? Rydder i kassen, i ESKEN, alle sammen!”
Mamma: Okei, Tobias, det er kjempeflott, bare rydd du, så kommer jeg og hjelper deg når jeg er ferdig på do.
Poden: “Oookei!” *og rusler inn mot stuen, mens han forteller høyt og tydelig til sin far at mamma er på do, og at han skal rydde fargeblyanter, og at mamma kommer når hun er ferdig*
Så er det stille i stuen. Lenge. Man hører ikke velkjente klink-klank-lyder fra blikkboksen man har fargeblyanter i. Noe som kan bety så mangt. Gutten lar seg lede av de minste digresjoner, så om han istedenfor har funnet ut at han skal lete etter den lille plastikkbiten som falt av sykebilen for noen uker siden, så gjør vel ikke det noenting.
Man setter seg i sofa, tenker på timen fremover og hvordan den kan disponeres på mest mulig liksom-organisert måte, starte en klesvask, rydde unna leker, sette vekk strykejernet til et mindre hasardiøst sted og… “MAAAMMAA!”
Mamma: “Ja?”
Poden: “Mamma ferdig? Mamma hjelpe?” *peker i retning overfylt og rotete stuebord*
Mamma: “Ja, hjelpe med hva da?”
Poden: “Henne kuler henne? Helt vekke! Jeg ikke finne! Mamma finne?” *bedende blikk*
Her følger en lengre diskusjon om hvor man skal lete, hvor gutten hadde kulene sist, hvor han puttet dem sist han hadde dem, hvor han puttet dem ETTER han hadde dem sist, og hvor de kanskje er nå.
Man finner etterhvert ut at de må ligge i kulelabyrinten som kulene hører til i, et slikt spill man skal manøvrere en kule gjennom et skummelt landskap av hull og møtende 0,5 cm høye vegger. (Ja, dere vet, dere har vel alle prøvd en, en av disse djevelske oppfinnelsene som er like givende som å stable papirer i høyden, ehm, HOST, kremt.)
Mamma: “Hvis kulene ligger oppi esken, så må du helle dem ut av hullet på siden, bare tipp den opp sånn at de faller utav. Ja, sånn ja.” Og lydige gutten heller esken over på nesten høykant, mens man plutselig hører et ras innenfra esken, som definitivt ikke var to søte, små stålkuler.
Mamma: “Hæ? Tobias? Hva…har du puttet noe oppi her?”
Poden: *med heseblesende pust forklarer han* “Jeg ryddet AAAALLE sammen! AAAlle fargeblyant inni esken, alle sammen, ligger INNI.” *seirende smil, mens han hopper opp og ned i sofaen*
Så ser man at den lille gutten har ryddet…faktisk. Har ryddet alle fargeblyanter inn i kulelabyrinten som etter litt undersøkelse ser ut til å være skrudd sammen av lilleputtmennesker som kunne spasere ut av de små hullene etter de har teitet de siste boltene og skruene på innsiden av boksen.
Man forklarer og viser, at her sitter jo alt fast. Skrur i håndtak, leter etter et sted på røske løs uten å forvolde for stor skade. Man ser for seg at kulelabyrinten kanskje ikke er helt kulelabyrint i etterkant av demontering og følgende forsøk på montering igjen.
Lattermild Mamma: “Men søte, snille Tobias, jeg tror ikke vi klarer å fikse den…Det ser veldig vanskelig ut.”
Poden: “Men POLITIMANNEN klarer!”
(PS. Det var like før jeg laget en fotoquiz av hele posten her, men før vi fikk løst problemet fikk vi ikke tatt noen tilnærmet er lik makrobilder av herligheten. Jeg tror riktignok folk hadde gjettet det rimelig raskt. 
Uansett; problem solved. Husets tredimensjonale tenker nr.1, tok ut bunnen på installasjonen, og hey presto! 1 stk. Lykkelig barn, og 2 stk. lattermilde, hoderystende voksne.
What next… *knock-on-wood*)
Posted in Died and gone to heaven, Died and gone to hell, Hverdagen, Uncategorized | Tagget barn, fargeblyanter, klare sjøl, kulelabyrint, kulelabyrintspill, kuler, poden, Tobias, tur, umulige oppgaver | 1 Kommentar »
